Iron Storm tok ikke akkurat verden med storm da det dukket opp på PC for en tid tilbake. Førstepersons skytespill er, ved siden av sanntidsstrategispill, kanskje den sjangeren det er størst konkurranse i på PC-markedet, og skal et spill gjøre det godt bør det helst ha en kjent utvikler i ryggen, en utgiver med en stor pengesekk, nydelig grafikk og flott gameplay (selv om det siste ikke ser ut til å være en nødvendighet, så lenge de to eller tre første kriteriene oppfylles).
Anonym originalversjon
Iron Storm hadde egentlig ingen av delene. Utvikleren, 4X Studio, var det få som hadde hørt om (det må nevnes at det er Rebellion som står for PS2-versjonen). Utgiveren, Wanadoo, er en småtass på det internasjonale markedet. Grafikken i Iron Storm var god, men ikke spektakulær, og selv om gameplayet til tider var rimelig godt, klarte det ikke å redde spillet fra å bli sett på som mye mer enn et middelmådig skytespill. Misforstå meg rett, det fikk god kritikk flere steder og det var helt klart mange som likte det, men nå, omtrent to år siden spillet ble utgitt, er det svært få som husker det.
Nå har imidlertid Iron Storm dukket opp på PS2, og på veien fra datamaskin til konsoll har det skiftet navn til World War Zero: Ironstorm. Førstepersons skytespill er ikke en av PS2-konsollens styrker, og det få slike spill som har klart å imponere på PS2. Dette betyr naturligvis at PS2-eiere som er tilhengere av sjangeren har færre gode titler å velge mellom, noe som gir dette spillet større sjanse til å vekke oppsikt på PS2 enn det hadde på PC. World War Zero: Ironstorm kommer med en interessant bakgrunnshistorie som er annerledes enn det vi er vant med i en sjanger hvor spill stort sett enten foregår under andre verdenskrig eller i ett eller annet futuristisk science-fiction-miljø.
Alternativ historie
World War Zero foregår i en verden der første verdenskrig aldri sluttet. Nå er året 1964, og krigen har pågått helt fra 1914. Dagens soldater har vokst opp i en verden der krigen var en del av hverdagen, og situasjonen ser ikke ut til å bli bedre. Krigen og de kjempende sidene har forandret seg kraftig siden 1914. Den nye trusselen er en viss Baron Ugenberg, som har klart å forene Russland og Mongolia, og har lagt omtrent hele Asia og den østre delen av Europa under seg. Frontlinjene står, som før, i Tyskland og Frankrike, og etter femti år med kamp er det omtrent bare ruiner igjen av de en gang så vakre og idylliske europeiske landskapene.
Du spiller Andreløytnant James Anderson, en veteran som har overlevd nesten førti år med krigføring. Takket være din enorme erfaring har du blitt en legende på slagmarken, og nå har du fått et vanskelig, men svært viktig oppdrag. Sikre kilder forteller nemlig at det jobbes med et masseødeleggelsesvåpen i Russland-Mongolia, og hvis dette våpenet blir brukt, vil krigen være tapt. Under spillingen blir historien formidlet til deg via radiosamband med hovedkvarteret og nyhetssendinger på datamaskiner du finner rundt om på de ulike kartene. Dette fungerer, men selv om historien er rimelig ok, blir den aldri noe som presser deg videre i spillet.
Autentisk presentasjon
Spillverdenen er generelt godt gjennomført, og det føles faktisk ofte som om du befinner deg i utbombede krigssoner. Dette skyldes nok i stor grad at lydsiden er svært vellykket. Våpnene dine (og fiendens) skaper, sammen med de mange lydene i bakgrunnen, følelsen av å være i krig. Grafikken hjelper definitivt til, og byområdene i spillet ser spesielt autentiske ut. I forhold til grafikken kommer World War Zero med en lett blanding av gode teksturer, middelmådige karakterer og omgivelser som noen ganger virker litt fattige på detaljer, men som andre ganger virker akkurat så detaljerte som de bør være. En spesielt pen effekt som brukes svært effektivt er glødeeffekten som for eksempel får solnedgangene til å se vanvittig flotte ut.
World War Zero skal dessuten ha plusspoeng for god bruk av vibreringsfunksjonen på kontrolleren, spesielt når du er i nærheten av store og tunge tanks. Når disse er i bevegelse rister kontrolleren kraftig, og du føler virkelig tyngden deres, noe som understreker den svært reelle trusselen de utgjør for din helse og sikkerhet. Dessverre er ikke kartdesignen alltid like god, og mange av kartene føles som labyrintaktige huler og skyttergraver. Kartene i begynnelsen er faktisk spesielt kjedelig bygd opp, og dette gjør nok at mange vil bli lei av spillet tidlig og ikke oppleve de bedre kartene som dukker opp senere.
