Knappe to år etter at den første utvidelsespakken til det evigpopulære massive rollespillet World of Warcraft kom på markedet, er det nå klart for ennå en omgang med nytt innhold.

Saken er den at på det kjølige kontinentet Northrend har den nye skrømtkongen Arthas begynt å røre på seg. Fra sin iskalde trone har han alliert seg med verdens avskum og planlegger et angrep på de frie landene i Azeroth.

Den tidligere prinsen Arthas var en gang en ung og slagkraftig soldat som deg og meg, men ble under et oppdrag i Northrend trukket stadig tettere til sverdet Frostmourne, som visstnok er noe av det feteste siden Jesus. I en historie som sender assosiasjoner til Ringenes Herre, blir Prins Arthas til syvende og sist helt oppslukt av sverdet, og den tidligere skrømtkongen og Arthas smelter sammen til en uhyggelig figur som kaster skygge over verden.

Mens folkene i Azeroth er redde og fortviler, kommer det amerikanske spillselskapet Blizzard til deres redning. Det har seg nemlig slik at de besitter verdens største digitale hær av leiemordere, en gjeng bestående av alt fra trollmenn til sterke krigere som trår over lik for bare noen sølvpenger. Blizzard sier hopp, og elleve millioner blodtørste soldater spør hvor høyt. Arthas ser kanskje tøff og farlig ut nå, men en ting er sikkert, og det er at han har et kjempeproblem.

Nydelige omgivelser

Det tok ikke lange tiden fra jeg satte min fot i det nye kontinentet Northrend, før jeg likte omgivelsene bedre enn i The Burning Crusade. Mens sistnevnte er en slags ubestemt masse som svever en plass i en fjern dimensjon, er Northrend en plass som er lettere å forankre. Kontinentet ligger nord i Azeroth, mellom Kalimdor og Eastern Kingdoms. For alliansen går det båter til de to startplassene Boreans Tundra og Howling Fjords, mens horden flyr inn med sine zeppelinere.

Til tross for at jeg foreløpig bare har sett to-tre områder, er det ingen tvil om at disse har karakter. I det du seiler inn i fjordene i flotte Howling Fjords ser man det idylliske landskapet og skjønner hvorfor så mange turister så absolutt skal inn i den smale sjøtarmen Geirangerfjorden hver sommer. En aldri så liten stund synes man kanskje at dette er Azeroths paradis, men realiteten treffer en knallhardt i hodet i det man passerer et brennende skip som er heist opp i fjorden i kjetting – nesten som om det skulle være utyskenes måte å rulle ut den røde løperen på.

Både Howling Fjords og Borean Tundra preges av variasjon og mye flott å se på. Noe av det World of Warcraft alltid har fått til, er å skape en oppdagelsestrang hos spilleren. Til tross for at det bare er dataanimert (og langt fra realistisk) grafikk, føles horisontens avkledning som en slags opplevelsestur, og man vil hele tiden se mer.

Dødsridderen hviler i skyggen

Lysten på å utforske videre med sin hovedfigur og ta denne opp til erfaringsnivå 80 er det som teller for de aller fleste om dagen. Det er likevel noen som ikke har glemt at Blizzard for første gang siden spillet ble lansert, introduserer en helt ny klasse. Dødsridderen er en såkalt helteklasse, og kan spilles av alle som allerede har en figur med erfaringsnivå 55. I løpet av mine første dager i Azeroth har jeg ikke fått sett eller spilt så mye med den nye klassen, siden de starter på erfaringsnivå 55 og må gjennom hele The Burning Crusade-området før de kommer seg til Northrend. Det skal bli veldig interessant å se hvordan denne klassen utvikler og utfolder seg, i spiller-mot-spiller så vel som spiller-mot-omgivelser-sammenheng.

I tillegg til en flunkende ny klasse, merker jeg også en kursendring til det bedre i den nye utvidelsespakken. Blizzard lærer stadig av gamle feil, og de er blitt langt flinkere på å belønne spillerne til rett atferd foran å straffe dem. De nye områdene inneholder for eksempel langt flere posisjoner å fly til, noe som gjør at man slipper å bruke lang tid på å transportere seg selv fra A til B.

Det kan late til at Blizzard har blitt flinkere på å skjule den mye omdiskuterte «grindingen» som blir svært sentral i slike spill. Det er større variasjon i oppdragene enn tidligere, og i tillegg til oppdragene der man skal drepe et visst antall dyr eller samle inn pels, får man også oppdrag som går på å skyte med kanoner, fly drager og så videre. Jeg synes også at innsamlingsoppdragene har blitt mer menneskelig. Tidligere kunne det være oppdrag hvor man måtte nedlegge ti-tolv ulver for å få en av de ti pelsstykkene oppdragsgiveren hadde bestilt. Nå later de samme oppdragstypene til å ha en langt større såkalt «drop rate», hvilket vil si at det er lettere å få det man leter etter.

Vil fortelle

Med Wrath of Lich King kommer også et større fokus på å formidle Warcraft-universets historie. Tidligere har det meste av spillets historie blitt fortalt gjennom oppdragsteksten, noe en dags deltakelse på hovedchattekanalen forteller at mange ikke leser i det hele tatt. Jeg har så langt merket meg flere oppdrag som går frem nesten som mellomsekvenser, hvor figurene forteller samtidig som de viser frem noe. Dette er bra for alle parter. De som vil ha historien får denne fortalt på en livlig måte, og blir også belønnet med «lette» erfaringspoeng for sitt engasjement. Hvis man derimot gir katta i hele historien, kan man lene seg tilbake eller gå på do mens historien fortelles og de samme poengene tikker gratis inn på veien mot neste erfaringsnivå.

Når det gjelder lagspill, har jeg så langt fått tatt meg noen turer inn i femmannsinstansene Nexus i Borean Tundra og Utgarde Keep i Howling Fjords. Mens Nexus er en mystisk instans som tar for seg en interdimensjonal rift i Coldarra-området nordøst i Borean Tundra, er Utgarde Keep en slags vikinginspirert borg som fungerer som hjørnesteinsbedrift for lykkejegere i Howing Fjords. Begge instansene har fordelen av at de er korte, slik at vanlige mennesker kan ta turen inn uten å sette av hele dagen.

Blizzard skal også ha stor ros for logistikken rundt lanseringen. Jeg har vært men på flere lanseringer av massive rollespill og har således sett svært mye rart. Noe av det mest skuffende for en som har gledet seg til å spille, er at man ikke kommer i gang når man først har kjøpt spillet. Etter at Wrath of Lich King-installasjonen var ferdig, skulle det ikke mer enn en liten oppdatering til før man kunne sette seg på båten over fjorden. Serverne lot også til å takle det enorme presset av spillere helt problemfritt. Sett bort fra at et par av de i overkant to hundre oppdragene jeg så langt har gjennomført har inneholdt feil, har jeg ikke opplevd noen administrative ting som har forpurret spillopplevelsen.

Konklusjon

Så langt er det bare å konstatere at Blizzard har fått det til igjen. Northrends to startområder yrer i disse dager av ivrige krigere og fiender som foreløpig ikke har gått lei av å dø. Både Howling Fjords og Borean Tundra er store og bugner over av en rekke varierte og interessante oppdrag. Hvis resten av ferden mot erfaringsnivå 80 er like morsom som dette, er Northrend om mulig det beste området World of Warcraft har satt til live.

Førsteinntrykket er basert på omlag 30 timers spilletid, opp til og med erfaringsnivå 74 (av 80)