Jeg er mektig imponert over hvor flotte, detaljerte og dynamiske de forskjellige kartene er. Du føler aldri at du befinner deg på samme plass, og alt av bygninger kan jevnes med jorda om du føler for det. Variasjonen er også stor, fra å kjempe i pittoreske sørfranske småbyer, bærer det via amerikanske storbyer til den russiske tundraen og det iskalde sovjet-preget rundt Murmansk.

Kartene har også fått en mye større topografisk forankring enn i tidligere spill. Der mange isometriske sanntidsstrategispill opererer med et par-tre statiske høydeforskjeller, er World in Conflict hundre prosent topografisk korrekt. Dette medfører at enhetene ikke kan skyte uten klar skuddlinje, eller at du kanskje ikke ser bataljonen som ligger i bakhold på andre siden av en kolle. Alt i alt gir dette spillet et mye større taktisk tilsnitt, og vi som spillere må forholde oss til en ekstra dimensjon.

Engasjerende kampanje

Enspillerdelen kan, for uten om spillets elegante mekanikk og enhetsbalanse, også skilte med å være engasjerende og inkluderende. Den fortelles klassisk med en kombinasjon av filmer og malerier med tilhørende dialog. Gjennom historien blir du kjent med flere av personene og deres liv, men det holder seg akkurat så lite klisjéfylt og toppet med humor at det blir troverdig, og man kan leve seg inn. Det er tross alt et sanntidsstrategispill vi snakker om her, hvor ofte klarer et slikt spill å få deg engasjert i rollefigurene og deres personlige strabaser?

Mye av troverdigheten holdes intakt med flott stemmeskuespill utført av flere kjente amerikanske skuespillere. Et av spillets absolutt høydepunkt for oss nordmenn, er når du skal utføre oppdrag i Murmansk-området sammen med norske spesialstyrker. Ikke bare snakker de klassisk norwenglish i god Petter Solberg-stil, de lirer til og med av seg noen norske setninger i ny og ne. Dette er bare et av mange punkter hvor Massive Entertainment viser hvilket utrolig godt øye de har for små detaljer som krydrer krigshverdagen.

Lydeffektene og musikken er ikke noe dårligere, og forsterkeren storkoser seg når den formidler krigens brøl ut i rommet. Nesten samtlige av musikkstykkene må klassifiseres som fete og vel anvendte, og her finner du alt fra Audioslave til vår egen Ane Brun.

To spill i en og samme pakke

Med en så god enspillerdel skulle en nesten tro at flerspillerdelen av spillet var nedprioritert, slik vi ofte ser i spill med knakende solokampanjer. Det er langt fra tilfellet her, og Massive Entertainment har inkludert en flerspillerdel så omfattende og velsnekret at det kunne vært et eget spill.

Det oppfordres til lagkamper til fordel for de ofte kjedelige og langtekkelige en-mot-en-kampene denne sjangeren sjeneres litt av. På det meste kjempes det med åtte mann på hvert lag. Hver spiller må velge mellom rollene infanteri, stridsvogn, støtte eller luft når de trer inn i kampene. Nok en gang kan jeg trekke paralleller til Battlefield, og de ulike rollene man har der. Du skal være en ressurs for laget ditt og komme det til unnsetning når det trenger det, enten du har kontroll over artilleristøtte, en snikskytter eller et skarpladd angrepshelikopter. Du kan bytte rolle når som helst i flerspillerkampene, hvis en annen rolle skulle være mer etterspurt.

Tiden tikker ned, og det laget som har mest poeng, eller kontroll over alle strategiskepunkter når tiden går ut, vinner. Jo mer du kjemper over nett, jo høyere rang får du på nettprofilen din. Dog, denne har kun æremessige formål. Tilleggsgrensesnittet for flerspillerkampene fungerer også helt fantastisk. Hvis du trenger artilleri- eller stridsvognstøtte, kan du markere dette på kartet ved enkle tastetrykk. Du kan på samme måte gi kommandoer til dine lagkameraeter. Det er også et flott stemmekommunikasjonssystem (VoIP) innebygget, og i motsetning til i tidligere spill fungerer dette like godt som Ventrilo eller TeamSpeak. Lydeffektene fra slagmarken toner seg til og med ned noen desibel når noen snakker. Detaljer, detaljer, jeg elsker dette spillet!

Korte, intense kamper

I stedet for timeslange kamper som ingen har tid til å fullføre, er flerspillerkampene i World in Conflict kortere, men til gjengjeld mer intense. Det hele er som en strategirunde med Battlefield 2, hvor du kjemper i 10-15 minutter og får oversikt over hvor bra du gjorde det etter kampen, før serveren går videre til neste kart. Innebygget klanfunksjoner og muligheten til å ta opp og se på kamper, gjør at dette spillet også egner seg perfekt for et blomstrende klanmiljø.

Det finnes ikke en eneste side med dette spillet som ikke fungerer, og til og med det grafiske inneholder mye mindre feil enn man kanskje skulle tro i så store, frie spill. World in Conflict er eksepsjonelt flott og se på, og de grafiske designerne har gjort en kanonjobb med detaljering av bygninger så vel som kjøretøy. De har også fjernet så mange «falske» elementer på slagmarken som overhodet mulig, slik at du slipper å slåss i et informasjonskaos. En liten helsemåler og enhetsangiver har funnet sin plass, men dette er de eneste utpregede elementene som ikke naturlig hører hjemme i maleriet av slagmarken.

En grafisk krevende bombe

Til tross for at du trenger et rimelig oppegående system for å kjøre spillet, flyter det som en drøm når du er i gang. Dette gjelder også for flerspillerbiten. Ikke noe tull, tøys og tilkoblingstrøbbel, her er det militær presisjon og helt fritt for etterslep, selv om du spiller mot amerikanere. Jeg kjørte spillet ganske greit med mitt 7900 GS og XP (Vista krever nok noe mer systemkraft). Det var kun de få gangene jeg smelte av atombomba at det selsomme grafikkortet kom ut av kabinettet og tryglet knestående om nåde.

Jeg har spilt spillet time etter time, dag etter dag og klarer nesten ikke å stoppe. Jeg har gått gjennom kampanjen og slaktet vilt på nettet, og jeg klarer ikke finne noen feil som er verdt å henge seg opp i. Jeg kunne kanskje sagt at enspillerkampanjen var for kort, men det er bare fordi jeg vil ha mer, og ikke for at den egentlig var for kort. Det ligger ganske mange timer enspillermoro her om du tør spille med middels eller hardeste vanskelighetsgrad.

Mange vil kanskje argumentere med at inngangsterskelen for spillet er for høy for nye spillere. Ja, det er et komplisert spill, og det krever litt innsats å komme inn i - men ikke mer enn at den selvforklarende opplæringsdelen bør gi den innføringen du trenger for å nyte et fantastisk spill.

Konklusjon

Jeg må ærlig innrømme at jeg aldri hadde trodd at World in Conflict skulle bli så bra som det fremstår i dag. Massive Entertainment har gjort en fenomenal jobb, og vi kan bare glede oss over at söta bror nok en gang viser at de er foregangsmenn når det gjelder å innovere gamle og kjære sjangere.

Company of Heroes var etter mitt syn fjorårets beste spill, og det hadde på samme måte som World in Conflict ingen utpregede feil å hakke på. Det som skiller disse spillene, og gjør at Massive Entertainments kunstverk for første gang lurer toppkarakteren ut av meg, er at de har det lille ekstra som gjør at du henfallent forelsker deg i spillet og ikke klarer å legge det fra deg. Ikke bare er det et fullstendig produkt som oser over av genuinitet og små lekre detaljer, det er også det kanskje beste sanntidsstrategispillet verden noen gang har sett. Giv akt!

Merk: World in Conflict utvikles også for Xbox 360, med forventet lansering før jul.

• Last ned spillbar demo av World in Conflict
• Vinn samlerutgave av World in Conflict