Det er noen ytterst få ganger i løpet av et år, at en skikkelig perle lander på pulten til anmeldelse. I perspektiv er den stakkars stunden du befinner deg i denne nirvanamodusen intet annet enn hellig, og jeg blir minnet på hvor glad jeg er i å spille spill og hvorfor jeg velger å bruke såpass mye tid på dette mediet. World in Conflict er udiskutabelt et av disse spillene, og ord blir fattige i mitt forsøk på å hylle det. Jeg kaster meg som kritiker nesegrus på trappen til Massive Entertainment og kan ikke annet enn å gratulere – dette er det beste spillet jeg har spilt i en årrekke.

Et knapt år etter kanontitler som Company of Heroes og Supreme Commander, to spill som fikk en til å tro at sanntidsstrategispill kanskje hadde nådd toppen, kommer altså World in Conflict og slår begge ned i støvlene.

Spennende utgangspunkt

Vi er på slutten av 80-tallet, det som vi gjennom politiske øyne kjenner som tampen på den kalde krigen. World in Conflict tar for seg et scenario der den kalde krigen aldri sluttet, men i stedet ble glovarm.

Den sovjetiske planøkonomien kneler, og styresmaktene må gjøre noe for å unngå at samveldet kollapser innenfra. Løsningen er å gå rett i strupen på de vestlige maktene, og starte en tofrontskrig mot Vest-Europa i vest og USA i øst.

Settingen er ekstremt spennende, og i en spillbransje med mye amerikansk innflytelse, er det sjelden vi ser seriøse krigsspill satt i relativ nåtid som innbefatter en invasjon av det amerikanske kontinentet. I World in Conflict kommer russerne snikende med en invasjonsstyrke mot Seattle, og klarer å etablere et brohode for invasjon. En invasjon du som amerikansk offiser skal slå tilbake.

World in Conflict er et sanntidsstrategispill som deler mange ting med tidligere storspill. De aller fleste som har spilt sjangeren tidligere vil umiddelbart vite hva de skal gjøre, ettersom det følger kjente og uovertrufne konvensjoner. Det er ingen vits å reparere det som fungerer. Brukergrensensitt, menysystem og andre rent administrative verktøy er så intuitive og lett tilgjengelige i spillet, at det burde settes som et skoleeksempel for andre spillutviklere.

De gode mulighetene til å gi enhetene de riktige kommandoene til rett tid, med det helt frie kameraet, topper den særdeles gode oversikten over slagmarken. Du kan enkelt bevege kameraet fritt i alle tenkelige retninger, og få visuell tilgang til hver tenkelige krik og krok.

Blander det beste fra de beste

Det mest nyskapende med spillet er den overbærende strukturen. World in Conflict er et strategispill som på mange måter føles som et actionspill, og det har like mye til felles med Command & Conquer som det har med Battlefield – en slags krysning om du vil. Det er ingen basebygging, og de ulike enhetene som spenner seg over et spekter fra infanteri til stridsvogner og helikoptre, blir alltid satt inn på slagmarken via luften.

Det minner om når moren din bestiller ting fra Ellos. Hun bestemmer seg for hva hun/du har lyst på og sender bestillingen tilbake med posten. Ikke lenge etter at beskjeden er gitt, så kommer pakken dalende fra himmelen. Fantastisk!

Økonomien i spillet er ikke dollar eller noen annen form for penger, men såkalte forsterkningspoeng – en pott som har et fastsatt tak avhengig av spillemodus eller oppdrag. Alle enhetene koster et visst antall forsterkningspoeng, og du kan fritt komponere styrken din etter de midlene du har til rådighet. Om du mister enheter underveis, vil poengene for den tapte enheten sakte, men sikkert strømme tilbake som poeng du kan bestille nye enheter for. Dette fungerer nesten merkverdig bra i både flerspiller og enspiller, og med forsinkelsen i tilbakeføringen av poengene vel i minne, prøver man alltid å beholde de enhetene man allerede har oppegående.

Alle bombers mor

I tillegg til forsterkningspoeng, vil man i øvre venstre hjørne av skjermen også øyne en pott med «taktisk hjelp»-poeng. Disse får du tildelt etter hvert som du knuser fiendtlige styrker, og viser seg å bli ekstremt viktig i alle moduser. Taktisk hjelp innbefatter stort sett alt av tenkelige løsninger som ikke kommer fra ditt eget geværløp. Her kan du kalle inn alt fra napalmangrep, artilleri, luft-til-luftstøtte og radarskanning til selve moderen av dem alle; taktiske atomvåpen. Gorillaer banker seg på brystet, bolere strammer bicepsene og damer viser kløft.

Hvis du virkelig har lyst på oppmerksomhet i dette spillet, vender du øynene mot det fryktende symbolet som stort sett betyr død og fordervelse. Det taktiske atomvåpenet, med den karakteristiske soppen er et grufullt vakkert syn, hvis den treffer sentralnerven i det fiendlige forsvaret. Etter å ha spinket og spart lenge på taktiske hjelpepoeng, er det deilig å få en utblåsning.

Enhetsbalansen mellom de ulike bransjene som til slutt former et militære er også svært gode. Det er litt stein-saks-papir-tendenser ute og går, men jeg synes ikke det gjør noe så lenge disse oppfører seg mer eller mindre logiske. Noen enheter er bare bedre egnet for å slåss mot en bestemt type enheter enn alle andre.

Alle enhetene har to forskjellige spesialeffekter, hvorav én er offensiv og én defensiv. De amerikanske M1 Abrahams-stridsvognene har for eksempel HEAT-ammunisjon (Heavy Explosive Anti Tank) som er høyeffektiv mot andre stridsvogner og penetrerer reaktivt panser. Det finnes flere andre stridsvognstyper, amerikanske så vel som europeiske og sovjetiske, og noen av disse har for eksempel fosforgranater, som ingen infanterist i hele verden har lyst å hilse på. Av de defensive spesialeffektene finner vi for eksempel muligheten for å poppe røyk, slik at stridsvognene dine blir innhyllet i røyk og usynlige noen skakke sekunder.

Strategiske punkter er nøkkelen

Spillets gang fungerer på den måten at du som oftest skal kontrollere diverse strategiske punkt på kartene. Disse punktene består av to til fire sammenhengende sirkler som du må plassere enhetene dine innenfor om du ønsker å ta det. Å ta kontroll over strategiske punkt er det som bærer enspillerkampanjen fremover, og i flerspiller er disse alfa og omega, på samme måte som å kontrollere flaggene i Battlefield-spillene.

Hvis du kontrollerer et strategisk punkt, vil det også gradvis bygges forsvarsverker rundt det. Dette er klassiske sandsekkstillinger som er beregnet på infanteri, stridsvogner og helikoptre. De utgjør ikke all verden, men de er gode å ha hvis en enslig fiendlig enhet prøver å rane punktet ut av din kontroll, og dine styrker er opptatt med andre ting. En annen årsak til at du vil kontrollere strategiske punkt, er at du vil få flere mulige droppsoner for forsterkninger, og på så måte ha kortere vei til fronten.