Jeg tror de fleste er enige om at den kalde krigen var noe utrolig herk. Trusselen om at det når som helst kan falle atombomber i hodet på folk legger som regel en veldig effektiv demper på stemningen. Det samme gjør kunnskapen om at Overvåkningspolitiet følger med på alt du gjør, og bare det å gå med rosa skjorte på jobben litt for ofte lett kan resultere i at du får en tykk, hemmelighetsstemplet mappe i arkivene deres.

Heldigvis tok den kalde krigen etter hvert slutt, og det uten alt for mye oppstyr. Men hva om Sovjet og NATO hadde gått til angrep på hverandre?

Velkommen til tredje verdenskrig

Det er dette som utforskes i World in Conflict. Vi er tilbake i det glorete åttitallet, og politikerne krangler så fillene fyker. Etter hvert finner Sovjet ut at de er lei av å snakke, og invaderer like godt Europa. Deretter tar de turen til USA, for å vise de kjepphøye amerikanerne at de ikke er uovervinnelige de heller. Alt ligger med andre ord til rette for en god, gammeldags virtuell verdenskrig.

Etter vår første titt på flerspillerdelen har vi nå fått lov til å spille gjennom de seks første oppdragene i spillets enspillerkampanje. All tvil til side: World in Conflict blir et av årets desidert kuleste sanntidsstrategispill. Jeg vet det er lett å bli stemplet som «grafikkhore», men jeg må likevel ærlig innrømme at en del av grunnen til at jeg har falt pladask for spillet ligger i presentasjonen, og da spesielt grafikken. World in Conflict ser utrolig heftig ut, og det føles noen ganger som å ta del i en påkostet actionfilm fra Hollywood.

Krigføring på Hollywood-vis

Akkurat dette er faktisk et litt viktig poeng: World in Conflict er ikke et spill som prøver å vise et realistisk bilde av krig. I stedet viser det Hollywood-bildet, hvor krigens mareritt presenteres som et fargesprakende fyrverkeri av vanvittige eksplosjoner og skuddvekslinger. Alt dette serveres ved hjelp av utviklernes egenproduserte grafikkmotor, som disker opp med alt du kan tenke deg av spesialeffekter, og en enorm detaljrikdom som du når som helst kan studere ved å zoome kameraet så langt inn at du nesten ser det hvite i fiendesoldatenes øyne.

Oppdragene i enspillerkampanjen er strukturert på en slik måte at de viser spillet fra sin beste og mest eksplosive side, og også her kommer inspirasjonen fra Hollywood til syne. Oppdragene er som oftest delt i flere sekvenser, og situasjonen endres ofte mens du spiller. Dermed blir oppdragene mer varierte, samtidig som Massive får mulighet til å drive historien videre uten å være avhengige av mellomsekvenser. I tillegg hører du hele tiden hva som foregår på radionettet, og dette hjelper også til med å gi deg mer informasjon om hva som skjer i historien.

I tillegg til hovedmålene får du en rekke delmål eller ekstrautfordringer som du kan forsøke å fullføre for å få ytterligere fordeler. Disse glir naturlig inn i gameplayet. For eksempel får du ved en anledning et sideoppdrag hvor du kan prøve å ta over et par tunge artillerikanoner som står på en høyde ved siden av byen du egentlig fokuserer på. Naturligvis er dette smart å gjøre - først og fremst fordi du dermed slipper å bli bombardert hele tiden, og om du overtar kanonene i stedet for å ødelegge dem, kan du i tillegg bombardere fienden ved hjelp av deres egne våpen.

Ingen basebygging

World in Conflict gir deg ikke mulighet til å bygge baser og produsere enheter. I stedet får du en viss mengde poeng, som du kan bruke til å tilkalle forsterkninger fra luften. Hver enhet koster en viss mengde slike poeng, og om du skulle miste den vil poengene raskt fylles opp i reservene dine igjen, slik at du etter hvert kan tilkalle en ny enhet av samme type (eller bruke poengene på noe helt annet, om du vil endre taktikken din). Noen ganger får du også mulighet til å tilkalle «gratisenheter», vanligvis som belønning for noe du har gjort på slagmarken.

Slike forsterkninger kommer som sagt luftveien, og kan bare tilkalles til sikre soner på kartet. Det vil si at selv om du raskt får mulighet til å tilkalle erstatninger for tapte enheter, kan det godt ta lang tid før de kommer seg fram dit konflikten foregår, noe som selvsagt kan være en kraftig ulempe. Når du først begynner å miste enheter er det lett å komme litt på bakbeina, og da kan det være at du ender opp med å måtte begynne angrepet helt forfra igjen (da fienden også får forsterkninger underveis).

I tillegg til forsterkninger, kan du også tilkalle luft- og artilleristøtte, og her er det mye snadder. Har fienden forskanset seg i en bygning? Jevn den med jorden ved hjelp av tungt artilleri. Kommer det en gruppe infanterister løpende gjennom skogen? Send dem en liten gavepakke i form av brennende napalm, så angrer de nok på at de valgte den ruten. Trues du av innkommende stridsvogner? Send inn en A-10, og gjør stridsvognene om til sveitserost. Denne typen støtte betaler du for på samme måte som med forsterkninger.

Konklusjon

Etter en vellykket betatest er det mange som gleder seg til å spille World in Conflict mot andre spillere. Etter å ha testet disse enspilleroppdragene er jeg overbevist om at spillet også vil tilby en enspillerkampanje med en kul (om ikke akkurat troverdig) historie, heftige oppdrag og massevis av eksplosivt gameplay. World in Conflict for PC ble nettopp ferdigutviklet, og alt ligger klart for en lansering 21. september. I tillegg kommer en Xbox 360-versjon senere i år, men de av dere som er redde for at spillet vil lide over å komme til to såpass ulike plattformer trenger ikke å bekymre dere: Massive har kun konsentrert seg om PC-versjonen, mens Swordfish Studios tar seg av oversettelsen til Xbox 360 (med de endringer som er nødvendig for å få et såpass PC-sentrert spill til å fungere godt på konsoll).