LONDON (Gamer.no) Det er ikke så mange år siden det var ganske trist å være fan av førstepersonsskytespill. De store spillstudioene pumpet ut det ene generiske førstepersonsskytespillet etter det andre; med noen få, hederlige unntak virket alle å være fornøyde med å lage det neste Call of Duty eller Battlefield. Wolfenstein: The New Order brøt derimot med alle moderne sjangerkonvensjoner da det ble sluppet i 2014. For det første kunne man sjonglere et stort utvalg våpen slik man selv følte for, man fikk veldig stor frihet i hvordan man ville takle brettene og fiendene og kampene var ofte hektiske og intense, preget av høyt tempo og en helsemåler som til alt overmål ikke fylte seg opp igjen av seg selv. I stedet måtte man hele seg selv ved å finne førstehjelpsskrin og lignende. På toppen av det hele besto spillet utelukkende av en tradisjonell kampanjedel; utviklerne i MachineGames mente rett og slett at en flerspillerdel ville fjerne fokus fra det viktigste, nemlig historien. Wolfenstein: The New Order var et forrykende skytespill, men minst like viktig var måten det fortalte en overraskende nyansert og sober historie om liv, død, krig og kjærlighet på. I det minste til å være et spill som i bunn og grunn handler om å kveste robot-nazister. Også på månen.
I juli fikk Gamer.no teste ut helt nye brett i det kommende Wolfenstein II: The New Colossus, som slippes 27. oktober. Foreløpig ser det ut til at alle Wolfenstein-fans kan puste lettet ut: MachineGames vet godt hva det var som gjorde at vi falt for forgjengeren.
Les også: Å drepe nazister kan da aldri gå av moten
For å ta det viktigste først: Det vi har fått prøve til nå av Wolfenstein II: The New Colossus tyder på at MachineGames har holdt seg til å finjustere den gamle formelen. Alt det viktigste er beholdt, men det er flere nyanser enn tidligere. Det lover godt.
En real utfordring
Sist vi så William Joseph «B.J.» Blazkowicz ble han begravet i ruinene av Willhelm «Totenkopf» Strasses slott, etter å ha selv beordret et bombeangrep som han visste ville bety den sikre død. Bare at det ikke var den sikre død likevel; Blazkowicz overlevde, men er i elendig forfatning. Det tyske krigsmaskineriet ruller likevel videre, og vår helt setter kurs for USA for å fortsette kampen der. Med seg har han Da’at Yichud-drakten som gir ham overmenneskelige krefter.
Wolfenstein: The New Order var et svært krevende spill, særlig på de høyere vanskelighetsgradende. Selv den letteste innstillingen – som var ment mest for dem som bare var interesserte i selve historien – kunne man oppleve å stange mot tilsynelatende uoverkommelige odds. Jeg skriver tilsynelatende, for ofte fantes det måter å utmanøvrere eller omgå fienden på, såfremt man klarte å tenke utenfor boksen.
Den dagen vi testet spillet hadde utviklerne oppdaget noe galt med koden. Denne feilen førte til at spillet krasjet på de høyere vanskelighetsgradene, derfor ble vi anbefalt å spille på nest laveste nivå. Utviklerne jobbet fremdeles med å balansere vanskelighetsgradene, men dette merket jeg ikke noe til selv. Alle gangene jeg gikk ned for telling, føltes det som min egen feil. Som regel skyltes det at jeg ikke tok meg tid til å lese fiendene godt nok, eller ikke var presis nok med selve skytingen.
Spill slik du selv vil
Det virker som om utviklerne har lagt seg i selen for å skape dynamiske kamper. Men mens det i forgjengeren først og fremst var selve brettene som tvang spilleren til å alltid være på farten, vil de ulike fiendetypene du møter gjøre at du må tilpasse spillestilen din underveis. Det lover bra; her kan du regne med å få juling dersom du forsøker å holde deg i dekning særlig lenge om gangen, eller om du stoler for mye på én enkelt taktikk.
De to brettene vi fikk prøve var vidt forskjellige. I det første segmentet var vi inne i en trang ubåt, mens den andre sekvensen startet med at vi kunne utforske en liten, amerikansk småby. Deretter måtte vi sjanghaie et tog, før vi fikk vi boltre oss i et stort og åpent, underjordisk militæranlegg. Som før måtte vi her eliminere offiserer for ikke å bli overmannet av forsterkningene de kunne tilkalle. Likevel var det fullt mulig å spille seg gjennom dem slik en selv ønsket, enten ved å snike seg ubemerket forbi, eller ved å bare fyre løs med alt man har.
Bare vær forberedt på at du må endre taktikk flere ganger underveis. Heldigvis føles det aldri som et nederlag; de ulike våpnene gjør at endringer i spillestil føles mer som et spennende taktskifte enn som at man har mislykkes med det man egentlig prøvde på.
Robotninjaer
Våpnene har den helt riktige tyngden, fra den lille pistolen til kolossale LaserKraftWerk. Som forventet er det rikelig av variasjon i arsenalet, noe som åpner for kombinasjoner av ulike spillestiler. Du bør likevel ikke undervurdere effekten av en god, gammeldags øks: i møte med en ny type fiender – en klasse utviklerne beskriver som «robotninjaer» – var det tidvis klin umulig å få dem på kornet. Da var nærkamp en langt mer tilfredsstillende løsning.
Som sist kan man bruke to våpen samtidig, men det nye er at man nå selv kan sette sammen ulike våpenkombinasjoner. Dermed får selv denne berserker-taktikken et snev av taktikk over seg. Slikt er aldri feil.
Man kan si mye fint om forgjengeren, men spillet kunne med fordel ha bydd på flere unike fiendetyper. Mot slutten ble faktisk Wolfenstein: The New Order litt ensformig, mye på grunn av at man stadig måtte hanskes med de samme soldatene, om og om igjen. Det er foreløpig altfor tidlig å si om MachineGames har innsett at forgjengeren godt kunne vært mer variert, men basert på de to brettene vi fikk bryne oss på, virker det i det minste som om utviklerne har tenkt mer igjennom hvordan ulike fiendetyper kan påvirke dynamikken på de ulike brettene.
Eksperter på å lage dårlig stemning
Wolfenstein: The New Order hadde en helt særegen stemning. Jo visst hadde du et voldsomt arsenal av våpen til din disposisjon, det ene kraftigere enn det andre, men du følte deg sjelden uovervinnelig. Mye av dette skyldtes den gjennomgående uhyggelige stemningen som gjennomsyret Nazi-Tyskland, og MachineGames har gjort sitt ytterste for at den er intakt også i USA. Ingen kan lage dårlig stemning som dem.
I en sekvens vi fikk spille, som også ble vist fram under årets E3, oppsøker Blazkowicz innehaveren av en klassisk, amerikansk diner for å få hjelp til et oppdrag. Plutselig kommer en tysk offiser inn for å kjøpe en milkshake, og etter å ha småpratet litt stopper han opp og stusser – har han ikke sett Blazkowicz før, kan hende? På TV-en bak ham ruller Blazkowizc’ ansikt over skjermen, og på veggen henger en etterlyst-plakat med vår helts dystre oppsyn på. Det er da den kommer, den snikende følelsen av at nå, nå skjer det. Nå ryker vi til. Nå er alt håp ute.
Akkurat som i forgjengeren blander MachineGames flere ulike stemninger og stiler. I det ene øyeblikket kan Wolfenstein II: The New Colossus fremstå som et ærlig og jordnært krigsdrama som forsøker å si noe allmenngyldig om hva krigens grusomheter kan gjøre med enkeltmennesker, før det bråsnur og blir til en cheesy science fiction-komedie.
Kan krig være morsomt? Vel, Wolfenstein II: The New Colossus er ikke redd for å prøve. Men humoren ligger ikke i det som skjer på slagmarken. Som i forgjengeren er du en del av en svært broket forsamling motstandsfolk, alle med sine egne grunner til at de kjemper mot overmakten. Det er i møtene med disse, og hvordan de forholder seg til den nye verdensordenen, at humoren oppstår.
Disse tematiske harehoppene kan være krevende å henge med på, men det er dette som gjør at Wolfenstein II: The New Colossus føles menneskelig. Ja, det er fullt av motsetninger. Men det er vi mennesker også. Noen ganger går mørke og latter hånd i hånd.
Litt rusk i maskineriet
Litt småplukk var det likevel. For eksempel vegret en del nazister seg for å gå gjennom enkelte dører, og ved én anledning satt en okkupasjonssoldat seg fast i en trapp. Ikke så fryktelig avskrekkende, men det vitner om at det fremdeles er litt rusk i maskineriet.
Man merket at forgjengeren var laget for to ulike konsollgenerasjoner. MachineGames hadde laget et pent spill, om ikke særlig imponerende rent grafisk sett. The New Colossus er som ventet et langt penere spill, men utviklerne har valgt å beholde den rene, til dels stiliserte stilen fra sist. Fordelen er at det er lett å manøvrere i spillverdenen, selv når kulene regner og eksplosjonene kaster deg veggimellom. Likevel er det ikke fritt for at man hadde forventet mer av Wolfenstein anno 2017.
Det ser som sagt ut til at MachineGames gjør mye riktig med Wolfenstein-franchisen. Dessverre knoter de også denne gangen litt når det kommer til bifigurene du møter på din vei. Persongallerier fremstår ofte langt på vei som ordentlige mennesker, men innimellom faller MachineGames for fristelsen til å benytte i overkant slitte klisjeer og pastisjer. Se for eksempel bare på den hjerneskadede muskelbunten Max Hass, som akkurat som i forgjengeren kun kan si sitt eget navn. Eller amerikanske motstandsmenn som er minst like opptatt av romvesener og andre konspirasjonsteorier som av det undertrykkede naziregimet. Slikt føles som regel bare kunstig og påtatt.
Konklusjon
Etter den første E3-sniktitten var forventningene høye til Wolfenstein II: The New Colossus. Det er de fremdeles, men mye tyder på at MachineGames først og fremst har fokusert på de små forbedringene. Skytingen, med de mange valgmulighetene, er enda mer tilfredsstillende denne gangen. Med den nye kraftdrakten er også Blazkowicz langt mer mobil enn tidligere, noe som åpner for enda mer heseblesende skuddvekslinger. Brettene lar deg velge din egen fremgangsmåte, akkurat som før, men et mer variert utvalg fiender gjør at du stadig oftere må tilpasse spillestilen din underveis for å nå dine mål.
Mye er likt som i forgjengeren. De store endringer så vi ikke mye til; her har det handlet mest om å perfeksjonere et allerede glimrende skytespill. Historien og menneskeskjebnene man stilles ansikt til ansikt med underveis er akkurat så hjerteskjærende som man kunne forventet, men det er ikke mye som tyder på at MachineGames har forsøkt å skape dypere figurer denne gangen. Krig er grusomt. Folk kan være fæle. Nazisme er forferdelig. Ja vel, ja.
Forhåpentligvis har utviklerne og manusforfatterne enda noen ess i ermet.
Wolfenstein II: The New Colossus slippes til PC, Xbox og PlayStation 4 27. oktober 2017.
Sniktitten er basert på rundt 2,5 timers spilling i lokalene til ZeniMax Media/Bethesda. Vi spilte på PC med en Xbox One-kontroller. Skjermgrabber og opptak var ikke mulig på grunn av den tidligere nevnte feilen med koden. Alle skjermbilder er derfor tatt av Bethesda selv, men de er representative for det vi opplevde denne dagen.
