De første fem minuttene i Wing Island er ikke så gærne. Her lærer du å kontrollere flyet eller flyformasjonen din for første gang. Du lærer å svinge, å dukke og å stige, du lærer å skifte mellom de ulike formasjonene, du lærer å gi ekstrafart, å bremse og å bråsnu. Langt der nede, under deg, kan du skimte en øy av fjellformasjoner, grønn og frodig, og du tenker kanskje at hei, dette kan da ikke være så gærent. Pilotwings-minnene bedrar deg til å tenke at alt nok går bra til slutt, og at det å fly rundt oppå himmelen i et lite fly er nødt til å bli sånn passe trivelig.
Når drømmen er over er det imidlertid en iskald neve som vekker deg med et klask i ansiktet. Wing Island viser seg å være det tristeste flyspillet jeg har spilt på mange år, og fortjener ikke en gang oppmerksomhet som vrak.
Kjedsomhet i sakte film
Som vanlig med skikkelig dårlige spill er det en rekke grunner til at det ikke fungerer, men jeg skal ta den viktigste først: Det er kjedelig å fly. I løpet av spillet får du lagt dine klamme never på opp til hele fem forskjellige flyvemaskiner, men hvis du tror noen av dem er i stand til å gi deg enten a) magasug, b) høydeskrekk eller c) noen som helst form for spenning, tar du feil. Her er det trygg trafikk som gjelder, samtlige fly ligger og durer et sted under fartsgrensen på en gjennomsnittlig norsk landevei, og enhver manøver er så lett å gjennomføre at mestringsfølelsen er lik null. Det er mulig det er nybegynnervennlig, men det er det da en rekke gode spill som også er.
I stedet for å gi deg følelsen av å suse gjennom lufta gjør Wing Island alt for å bedøve deg. Krasjing har nesten ingen konsekvenser, og du kan også nærmest stanse i lufta uten at flyet mister høyde av den grunn. Det føles kunstig, platt og uinteressant, men selv den manglende realismen hadde ikke gjort meg noe hvis bare spilldesignerne hadde sørget for å legg inn ett eller annet som overhodet smakte av arkademoro.
I stedet får vi her en kort, men fyldig prosesjon dørgende kjedelige oppdrag, hvor de aller fleste dreier seg om å finne en gul prikk på kartet og fly dit. Det hele er selvsagt forkledd på en rekke ulike måter: I ett oppdrag skal du dele ut medisiner til disse gule feltene på kartet, i det neste skal du slukke branner på de gule feltene, mens det i det tredje er kuer som skal reddes. De er imidlertid alle kliss like, og ingen av dem byr på så mye som ett eneste gledeshvin.
Hvis det skal føles som en jobb å spille spill, tror jeg ikke spill er noe for meg.
Det finnes et par andre typer oppdrag også. I racingmodusen skal du treffe en rekke ringer før motstanderen gjør det, men siden flyfysikken er så kjedelig og finesseløs, er dette like eksotisk som brunost. I ballongsprekkekonkurransene skal du – gjett hva – sprekke ballonger, og dette skal du i tillegg gjøre langs en forhåndsdefinert bane utviklerne har satt opp. I utgangspunktet er også dette en brukbar idé – en enkel memoriseringskonkurranse og test av manøvreringsferdigheter – men igjen gjør den døve flyfysikken sitt for å suge ut lufta av ballongen. Akk, hvilken ironi!
Detaljvrak
For å forsøke å lure deg til å tro at det på noen måte er verd penger, har utviklerne klattet på en del detaljer, som uten unntak både er distraherende og makter å være enda kjipere enn selve flyginga.
I enspillermodusen er det nemlig slik at du har en flyvemaskinpark å ta vare på, og hvis du er for uforsiktig i et oppdrag må du innom hangaren for å reparere ødelagte fly før du legger ut på ny. Det er kanskje ment å være involverende og oppmuntre deg til å ikke krasje for mye, men disse reparasjonene koster aldri mer enn lommerusk å gjennomføre, og du deltar ikke selv. Alt du gjør er å bevege deg gjennom kronglete menyer for å komme fram til en meny hvor du trykker A. Da reparereres flyet, og, øh, mer komplisert er det ikke.
Som i forrige spill fra Hudson er det dessuten på plass et medaljesystem, og som vanlig er ideen å friste deg til å prøve samme oppdrag om igjen i jakten på det gjeveste metallet. Der Kororinpa var umiddelbart, logisk og konkret, feiler imidlertid Wing Island på samtlige plan, og presterer å servere en rekke med oppdrag hvor dine prestasjoner varierer ukontrollert mellom full pott og null poeng. I noen oppdrag, som for eksempel ballongsprekkerutene, er det fullstendig opplagt hva som skal til for å sikre gullet. I andre er det derimot stikk motsatt: Du sliter med å lese spillsymbolene, du aner ikke hva spillet egentlig ber deg om, eller du er rett og slett avhengig av flaks.
Jeg presenterer gladelig hvalfotooppdraget – en personlig favoritt – hvor ideen er at du skal fly nært opptil en hval og så ta bilde av den. Problemet er selvsagt at hvaler forsvinner og dukker opp når de selv finner det for godt, og at du har null kontroll over hvorvidt det vil sammenfalle med at du er i nærheten.
Det er betegnende for hele spillet, egentlig: Tilfeldig, meningsløst, finesseløst og kjedelig. Mange av disse oppdragene er kun mulig å erobre ved å ta tiden til hjelp og håpe på det beste, og innen det skjer må jeg innrømme at jeg for lengst er sovnet bak stolen. Vekk meg til Norge Rundt.
Hudson visste naturligvis at selv dette var i beste laget, så de sørget for å slå den siste spikeren i kista på egen hånd: Rulletekstene triller over skjermen etter tre timer. Jeg kan ikke nekte for at jeg ble litt paff der jeg satt og klamret meg til håpet om at alt snart ville løsne og bli bedre. Var det alt? Kjære vene.
Konklusjon
Wing Island er en skam, både for Hudson, for Wii og for spillmediet i sin helhet. Å blåkopiere Pilotwings burde ikke være verdens vanskeligste oppgave, men her har man virkelig klart å ødelegge alt. Kjørefølelsen er døllere enn fotsopp, oppdragene like oppfinnsomme som NRK på julaften, og hele skiten er over på tre timer. Det finnes simpelthen ikke en eneste grunn til å spille dette spillet – selv vrakentusiaster bør holde seg unna.
Hvis du vil ha et godt, hyggelig flyspill, foreslår jeg at du kjøper deg en brukt Nintendo 64 med Pilotwings 64 i stedet. Eller en gammel PC med SimCopter. Eller Flight Simulator 5.
Hva som helst, egentlig.
