GamePad
Den nye styringsenheten er da også rosinen i pølsa. Omkranset av knapper finner vi nemlig her en 6,2” trykkfølsom skjerm, som heldigvis føles mer responsiv enn Nintendo 3DS -og DS-skjermene. Det som vises på skjermen er kun videosignal overført automagisk fra selve Wii U-boksen, noe som resulterer i en lettere kontroller enn man skulle tro.
Skjermens oppløsning på 854x480 er mye bedre enn man kanskje forventer, med og bildet er uten noen merkbar form for forsinkelse. Rekkevidden på det trådløse signalet er heller ikke så aller verst, gitt at du ikke passerer en murvegg. Da hopper signalet ut, og konsollen settes på vent. Derimot er sjansen større for at kontrolleren velger å koble ut av seg selv når den går tom for batteri etter bare tre timer. For ekstensive spilløkter blir det dermed nødvendig å ha ladekabelen lett tilgjengelig.
GamePad-en sitter forholdsvis greit i hendene, men etter et par timer merker man at Nintendo ikke er sterkest på ergonomi. Sammenlignet med for eksempel en Xbox 360-kontroller føles det ikke like naturlig å holde GamePad-en.
Knappemessig følger GamePad-en den moderne konsollstandarden: du har to analoge stikker (uheldigvis konvekse i form), en d-pad, fire handlingsknapper og to skulderknapper til hver hånd. Dette vil nok gjøre det lettere for tredjepartsutviklere å skyve ut porteringer av Xbox 360- og PlayStation 3-spill enn med Nintendo Wii.
I tillegg finner man volumjustering, et frontmontert kamera, en hodetelefonutgang, en stylus til trykkskjermen og en «hjem»-knapp. Kontrolleren skal også inneholde en såkalt «near field communication»-brikke som skal kunne lese av gjenstander med digital informasjon, slik for eksempel Activisions Skylanders-spill gjør. Enkelte spill støtter også muligheten til å bruke den horisontale linjen på toppen av kameraet som en sensorbar for Wiimoter. Om ønskelig kan man også konfigurere GamePad-en til å fungere som fjernkontroll for TV-en. Dette fungerer overraskende godt, og Nintendo har lagt inn støtte for et godt bibliotek av modeller.
Fiffig nok er det faktisk mulig å spille en del spill uten å koble Wii U-en opp mot TV-en, og heller kun bruke GamePad-skjermen. New Super Mario Bros. U lar deg gjøre dette, ettersom spillet ikke bruker dynamikken mellom de to skjermene. I Nintendo Land fungerer det derimot ikke, siden designet krever at man veksler mellom å ha fokus på TV-en og GamePad-en. Så lenge du ser akkurat det samme på begge skjermene er denne ikke-TV-funksjonen null problem; bare dytt strømkontakten i veggen, så er du klar for en spilløkt.
Samtidig merkes det at Nintendo forventer at du har et arsenal av Wii-utstyr liggende i kottet fra før. Både Wiimotes med og uten MotionPlus og nunchucks støttes. Siden det for øyeblikket kun er støtte for én GamePad per system, utvides flerspillermulighetene med opp til fire Wiimoter. I New Super Mario Bros. U fungerer dette enkelt, med Wiiimoten på snei. I Nintendo Land utforskes derimot dynamikken mellom at spilleren med GamePad-en har mer informasjon tilgjengelig enn sine fire Wiimote-brødre. Det hadde vært fint om det fulgte med en Wiimote i konsollpakken, men Nintendo har nok valgt å kutte kostnader der de kan.
Det eneste som ikke er helt knirkefritt når du skrur på konsollen for første gang, er å koble seg på Internett. Verdensveven har vært et trøblete område for Nintendo tidligere, og det virker som de fortsatt ikke har knekt nøtten helt enda heller.
Første tegn på Nintendos nett-famling er den massive oppdateringen man må laste ned første gang man kobler maskinen mot nettet. For undertegnede tok det like under en time å laste ned og installere denne oppdateringen med 70 mbit/s i nedlastingshastighet – en nesten utilgivelig lang tid for et nytt produkt. Nedlastingstiden kommer dog med et lite forbehold, ettersom jeg har hørt om heldige, troverdige kollegaer som kun trengte ti minutter for å få installert oppdateringen.
Oppdateringen virker å legge til så å si alt av nettkode. Det dukker opp en helt ny ikonliste på GamePad-en, der man kan holde styr på vennelister, slå av en videoprat, handle spill fra konsollens nettbutikk, surfe med en robust nettleser, og legge igjen notater og beskjeder i Nintendos enklere svar på Facebook og Twitter: Miiverse,
I tillegg gjør oppdateringen at man kan bruke Netflix og YouTube via eksterne applikasjoner. Netflix fungerer godt, og man kan bytte mellom å se filmen på TV-skjermen og GamePad-en. YouTube-applikasjonen er derimot bare rot, og du kommer mye lengre ved å bruke konsollens innebygde nettleser til å se video på det populære nettstedet.
Wii U har også en egen nettbutikk der man kan laste ned fullversjoner og demoer av spill. Denne krever at brukeren registrerer en Nintendo Network ID med e-post og passord. I skrivende stund er det dog ikke mulig å flytte Nintendo Network-kontoen fra en konsoll til en annen, noe som er hårreisende med tanke på hvilke digitale verdier som plutselig kan gå tapt dersom man skulle være uheldig å ødelegge eller miste konsollen. Dette gjør at jeg er skeptisk til å kjøpe større spill fra eShop.
Konsollens andre store aber er hvor tregt operativsystemet virker å være. Uhorvelig lange lastetider, som ofte kan komme opp i hele 30 sekunder, preger opplevelsen hver gang man fyrer opp et spill eller en applikasjon. Det å flikke mellom menyene med stylusen er heller ikke helt sammenlignbart med nettbrett av den moderne typen, og oppleves litt treigt.
Konklusjon
Etter en liten uke med konsollen sitter jeg igjen med et generelt godt førsteinntrykk. Når man først får fingrene i Wii U selv er det betydelig lettere å forstå hvorfor Nintendo valgte å satse på et så radikalt annerledes grensesnitt, selv om potensialet neppe er nådd helt enda.
At Nintendo fremdeles henger etter på nettfronten burde ikke overraske veteraner nevneverdig, men det er litt surt se at konsollgiganten fremdeles famler i halvblinde etter gode løsninger. Miiverse er et interessant sosialt nettverk med spennende integrasjon i spill, og Nintendo skal ha kudos for å prøve noe utenfor normen her.
Spillopplevelsen GamePad-en byr på er på noen måter velkjent, mens den samtidig er radikalt annerledes. Det er ikke vanskelig å se potensialet her, særlig i flerspillerspill slik Nintendo Land demonstrerer. Dessverre virker det som om få av lanseringstitlene gjør noe betydelig mer spennende enn å slenge ett kart på GamePad-skjermen, men vi får tro noen vil finne interessante måter å bruke den på i tiden som kommer.
Nintendos første hopp inn i HD-verdenen er spennende, annerledes og absolutt spillbart. Alt er dog avhengig av at Nintendo og andre spillprodusenter øser ut med gode titler i tiden som kommer.
Vi kommer med fortløpende anmeldelser av lanseringsspillene til Wii U i tiden fremover.
Les også: Disse Wii U-spillene er i salg fra i dag
Les også: Anmeldelse av Nintendo Land
