Spill beregnet for fester eller andre sosiale sammenkomster er noe som virkelig kjennetegner denne generasjonens konsoller. Singstar, Mario Kart, Buzz og Rock Band er alle spill som samler folka rundt TV-en, og lokker venner til å komme på besøk.
Konsollen som elsker å feste
Wii-en er selsagt ikke fremmed for denne typen spill. Jeg vil tippe storparten av den norske befolkning under 30 år har prøvd Wii Sports minst én gang, enten hjemme eller i andres stue. Wii Sports spillet har også vært et av spillene som virkelig har åpnet dørene for det som virkelig kan kalles sosial gaming.
I tillegg har Wii-en fått haugevis av uferdige og uinspirerte såkalte party-spill, hvor det tydeligvis har blitt lagt mer arbeid i å lage et forlokkende cover enn et spill som er overhodet spillbart.
Det var minner fra disse begredelige spillene som gjorde at jeg umiddelbart ble ganske skeptisk til Nintendos nyeste festspill, med det illevarslende navnet Wii Party, da det dukket opp i postkassen min. At coveret skrøt over hele 80 minispill gjorde meg ikke akkurat blidere, hvor mye skulle jeg være nødt til å lide for å skrive denne anmeldelsen? Men mine bange anelser var ubegrunnet.
Wii Party kan egentlig ikke beskrives som noe annet enn en samling minispill, selv om det også på flere måter er mer enn dette. Man finner frem sin favoritt-Mii, inviterer venner over på besøk og velger seg ut en modus. Disse modiene parodierer og imiterer både bingo og diverse gameshow-varianter, i tillegg til at man får prøve seg på rene en-mot-en-kamper, et Mario Party-aktig brettspill og et artig balanseringsspill hvor man skal stable Mii-er på seilskipmaster.
Disse modiene byr på selve rammen for minispillopplevelsen, minispillene er de samme i alle og utvalget begrenses bare av hvor mange spillere som er med.
Selv om disse ulike modiene er ganske trivielle er det hyggelig å se at Nintendo har lagt litt arbeid i å sørge for at det skal være en spilltype som appellerer til enhvers konkurranseinstinkt.
It's-a me, Mario Party!
Det var spesielt brettspillet som fikk meg i gir. Her konkurrerer man med tre andre for å bli førstemann som når den siste ruten på brettet. Man triller terning hver runde, og spiller et minispill etter alle har fått sin tur. Utfallet av minispillet bestemmer hvor gode terninger du får, men tilfeldighetene råder likevel i ganske stor grad – det er tross alt terninger det er snakk om.
For å gjøre det hele enda mer kaotisk er det plassert ut en rekke spesielle ruter, som for eksempel sender deg tilbake seks ruter eller lar deg hoppe et stykke frem, i tillegg til at du av og til må klare spesielle utfordringer for å komme deg videre på brettet. Svært likt Mario Party med andre ord, uten at det er noen dårlig ting.
Men det hjelper lite med gøyale spillvarianter i en minispillsamling, hvis minispillene er kjedelige. Men her skal Nintendo absolutt få en klapp på skulderen, en stor del av Wii Partys betraktelige utvalg minispill er morsomme å spille.
Snop for enhver
Vi blir servert mye forskjellig, og det er ikke alle som regnes som spill i tradisjonell forstand. Hvem vet mest om kjæresten din, du selv eller hennes bestevennine? Wii Party har svaret.
Mesteparten av spillene er likevel av den mer tradisjonelle sorten. Du skal for eksempel fly et fly med å vende og vri på Wii-kontrolleren, vinneren er den som klarer å sprekke flest ballonger. En variant av en gammel Mario Party-favoritt, hvor spillerne skal dytte hverandre utfor kanten på en plattform og uti vannet er definitivt i stand til å sette latteren og hoiingen i gang, og det er også gøy å kjøre rundt i lilleputtbiler og sprenge hverandre i fillebiter.
Et par av minispillene har et rent tilfeldig utfall, noe som både kan være ekstremt frustrerende og også ganske gøyalt, avhengig av om du er den som trekker det høyeste loddet. I ett minispill skal du rett og slett bare velge én av tre mulige spor for toget ditt, og håpe at dette sporet ikke er en blindvei. Et annet går ut på at du skal velge deg en nyttårsrakett, vinneren er den som valgte den høyest flyvende raketten.
Alle spillene bruker Wiimoten alene, du kan hverken koble til din nunchuk, classic controller eller motionplus. Dette er utelukkende en god ting spør du meg, da det kan være vanskelig nok å skaffe til veie fire kontrollere av én type, men dette forutsetter selvsagt at minispillene ikke lider som følge av begrensede kontrollmuligheter.
Dette er sjelden et problem. På generell basis bommes det bare med de få spillene som krever presis bruk av Wii-kontrollerens akselerometer, altså risting. Bevegelseskontroll er gøyalt i minispill, det er det ingen tvil om, men når timing er avgjørende er kontrolleren rett og slett ikke presis nok til å gjenkjenne ristinga mi slik den skal.
Det er selvsagt et par stygge andunger i minispillporteføljen også. Personen som kom opp med minispillet hvor man skal gjete sauer inn i en innhegning ene og alene ved å trykke kjapt på A-knappen burde fått et spark bak for eksempel. Men i det store og hele fungerer de 80 minispillene som de skal.
Konklusjon
Wii Party er et spill som lykkes i det meste det prøver på. De ulike modiene gjør spillet til noe mer enn bare en samling vilkårlige minispill, og spillet tjener stort på dette. Når de ulike spillene for det meste er svært koselige å spille er Wii Party definitivt et spill som er verdt å prøve på et vors' hos kompisen.
Men hvor gøyalt du klare å ha det alene med dette spillet er selvsagt en helt annen ting. Man kan si at Wii Party er et spill som burde ha kommet med tre venner på kjøpet.
Les også:Donkey Kong returnerer i desember
Les også:Anmeldelse: Metroid: Other M
Les også:Var Sony tidligere ute enn Nintendo likevel?
