Mange av dere har sikkert brukt jula og det nye året til å slenge dere uomtenksomt rundt i stua med en hvit stav i hånden. Nei, jeg snakker ikke til Gandalf-aspirantene der ute, men til dere som har skaffet dere en Wii.
Velsignet
Som dere sikkert har skjønt er jeg også en heldig eier av denne lille, hvite boksen. Jeg har svingt sverdet i Red Steel, gjort diverse syke småting i Rayman: Raving Rabbids og trent godt med Wii Sports. Førsteinntrykket er positivt, det er noe spesielt med denne konsollen. Den virker å inkludere mennesker som vanligvis ikke spiller. Det er en prestasjon i seg selv når vi tenker på alle fordommene mot det "barnslige" mediet vi elsker så høyt.
Ved første øyekast ser Wii ut som en kompakt boks; ren i linjene og solid i oppbygningen. Ved nærmere inspeksjon brytes linjene subtilt av et par luker som skjuler godsaker som kortleser og inntak for GameCube-kontrollene. Ja, du kan faktisk spille Resident Evil 4 og Super Mario Sunshine på Wii, bakoverkompatibiliteten for alle GameCube-spill er enkel og genial.
Det eneste jeg har å utsette på boksen, rent teknisk, er støynivået. Nei, det sjenerer ikke i stor grad, men det er høyere enn forventet. Det er mulig jeg sutrer unødig, siden jeg helt fint holder ut med Xbox 360. Men jeg hadde en forestilling om at konsollen skulle være musestille, spesielt etter å ha testet den "stumme" kjempen PlayStation 3.
Det er på mange måter kontrollen som definerer Nintendos nye konsoll, med den bevegelsesfølsomme fjernkontrollen som den store stjernen. Selv om pekeren på skjermen virker litt upresis ute i hovedmenyen, gjør Wii-moten jobben svært tilfredsstillende når du fyrer opp et spill. Enkelte barnesykdommer er det riktignok, slik som i Red Steel, men den følsomme kontrollen er like fullt meget lovende. Husk å plassere sensoren til kontrollen riktig, slik at du ikke får trøbbel med forstyrrelser. Lys virker inn på sensoren og det kan lønne seg å prøve seg frem i innstillingsmenyene.
Uten gode spill er ikke en konsoll verdt plasten den er stappet inn i. Wii er intet unntak. Med unntak av The Legend of Zelda: Twilight Princess, er titlene som er sluppet hittill langt fra evige klassikere – men slik er det nesten alltid på en kliss ny konsoll. Red Steel er interessant og engasjerende, men det makter aldri å vinne meg helt over. Mer sverdbruk i oppfølgeren, takk!
Rayman: Raving Rabbids er et morsomt flerspillerspill med en rekke halvgale minispill. Heldigvis fungerer Raving Rabbids relativt godt når du spiller alene også, dermed slipper du å ringe ned venner i tide og utide. Wii Sports er perfekt i tiden rundt tippekampen og på vorspiel, dette er virkelig morsomt sammen med andre. Tittelen kan også brukes til å demonstrere for uvitende hva all Wii-hypen handler om. Pass på at du ikke viser spill som Wii Sports og det begrensede Wii Play til absolutt hele familien. Spillenes enkelhet og muligheten for direkte involvering vil hekte bestemor og grandtanten din fra Toten, og du vil aldri få fred med konsollen din igjen. Nintendo kan endelig ha funnet formelen for konsollen for alle.
Hvis du skal spille titler som nettopp Red Steel, må du koble til Nunchucken. Denne avlange klumpen er lett og ligger fint i hånden. Jeg er likevel skuffet over at denne må kobles til den trådløse Wii-moten med en kort ledning, det blir som å bade naken med klær – den totale frihetsopplevelsen uteblir.
Om du skal ta et dypdykk i fortiden med gamle klassikere, kan det lønne seg å koble til Virtual Console-kontrollen. Den passer som hånd i hanske med spill som Zelda og Super Mario Bros. – men jeg savner likevel litt av NES-kontrollens minimalisme.
Fortiden er her
Virtual Console er for øvrig uten tvil en av Wiis sterkeste funksjoner. Her kan du nemlig laste ned alskens gamle klassikere for en billig penge, og det på null komma niks. Jeg har allerede skaffet meg godbiter som Sonic the Hedgehog og nevnte Super Mario, og det er flere spill av samme kaliberet på vei. Spillene fungerer utmerket, selv på en svær flat-TV. Hvem skulle tro at man i 2007 ville kose seg med disse gamle titlene på en kliss ny konsoll?
Min konsoll er til en hver tid koblet til et trådløst nettverk, selv når den er slått av. På den måten forteller det herlige blå lyset rundt den nesten sensuelle diskåpningen om innkommende oppdateringer og beskjeder. Hvis vi sammenligner med Xbox Live har Nintendo likevel mye å lære, onlinemulighetene for spillere er begrenset. Ja, jeg vet at man ikke har tatt sikte på å kopiere Microsofts geniale Live, men enklere kommunikasjon med andre spillere hadde ikke vært å forakte.
Wii har også et par nettfunksjoner som synes nærmest unyttige på meg. Værkanalen ser ut til å ha blitt klasket på for å pynte opp den fra før lekre hovedmenyen. Tjenesten oppdateres ikke så hyppig som den burde, og antall byer du kan sjekke været i er svært begrenset. Hvis jeg vil se om det blir regn i neste uke sjekker jeg på nettet. Der får du mer detaljerte, hyppigere og mer presise oppdateringer. La oss håpe den fremtidige nyhetskanalen blir en smule bedre.
Nettleseren i Wii skal jeg ærlig innrømme at jeg har brukt heller lite, men førsteinntrykket er positivt. Det virker ikke som å være en fullverdig erstatter for eksempelvis Internet Explorer på en skikkelig PC, men det er så absolutt et alternativ. Nå har det seg slik at jeg stort sett bruker nett til jobbing, så når jeg skrur på Wii vil jeg derfor ikke surfe, jeg vil spille.
Mii-ene, dine minispillfigurer, er dine representanter på Wii. Disse kan medbringes på selve Wii-moten, eller sendes til venner du har delt Wii-koden din med. Det er rett og slett skremmende hvor like disse kan bli sine originaler, til tross for at konstruksjonen er relativt enkel. Du kan også bruke Mii-ene i enkelte spill, slik som Wii Play og Wii Sports. Gud, så morsomt det er å sparke rumpe med karakterer som faktisk karikerer deg selv.
Jeg har testet to typer kabler på min 42-tommers HD-TV. Den medfølgende komposittkabelen er ikke så forferdelig som mange vil ha det til, og gjør en helt akseptabel jobb på et høyoppløselig TV. Du merker likevel at komponentkabelen løfter bildekvaliteten betraktelig, da spesielt i et såpass detaljert spill som Zelda: Twilight Princess. Hvis du har en HD-klar TV er derfor oppfordringen klar, skaff deg en komponentkabel pronto!
Familiemoro
Den imponerer ikke med blendende grafikk og hypermoderne nett-tjenester, men det er likevel noe helt spesielt med Wii. Konsollen makter å involvere på en meget givende måte, først og fremst på grunn av den bevegelsesfølsomme kontrollen. Hele familier benker seg foran TV-apparatet for å knuse hverandre i tennis eller holde rytmen i Raving Rabbids. Nostalgikere kan laste ned klassikere fra et stadig større bibliotek på Virtual Console, skal si Super Mario Bros. har holdt seg godt!
Wii er som religion, et spillopiat for folket. Det er den største seieren for vår japanske venner i Nintendo.
Hva syns du? Si din mening i forumet.
