Teknisk imponerende
Red Fly Studios og Terminal Reality har tydeligvis vært veldig bevisste på hvor mye spillere liker å ramponere ting. Her kan man nemlig løfte, kaste, sprenge og dytte det aller meste av inventar, uansett hvor man går. Spillmotoren støtter opptil 4000 objekter på skjermen samtidig, og den heftige fysikken legger til rette for at du uten problemer kan få et ryddig bibliotek til å se ut som en hjemme alene-fest ute av kontroll på få sekunder.
Faktisk har de valgt å belønne deg for å gå bananas, og hver gang du fullfører et kapittel av historien vil du få opp en oversikt over hvor store verdier du har ødelagt. Som seg hør og bør tildeles du også en tittel basert på hvor bra du gjorde det. Ingen banebrytende, superheftig funksjon, men en morsom gulrot som meget vel kan gjøre deg lysten på å spille gjennom nivået på nytt for å se hvor mye bulldozer det er i genene dine.
En annen morsom ting verdt å nevne er de ulike våpentypene man har tilgjengelig. Protonsekken kommer med en rekke ulike funksjoner og skuddmoduser som er skreddersydd ulike bruksområder. De fleste er rene skytevåpen, men det klart morsomste er gripestrålen kjent fra filmene. I praksis besitter man et «gravity gun»-lignende våpen som lar deg kaste alt du måtte finne på hvor du måtte finne på – inkludert spøkelser. De største spøkelsene må man faktisk klaske og daske i vegger, tak og gulv for å slite ut, før man endelig kan se de suges inn i fellene kompanjongene dine setter ut. Moro saker, selv om jeg nesten føler at det er et «must» å inkludere noe sånt når man er så snill at man lar deg knuse alt øyet måtte begjære.
To spennende versjoner
På grunn av de tekniske begrensningene til Wii og Playstation 2 hadde det vært søkt å anta at de er i stand til å gjenskape den samme grafikken og realistiske fysikken som Playstation 3, Xbox 360 og PC. De ulike versjonene bruker likevel den samme spillmotoren, men de to utviklerne har tatt forskjellige retninger, noe Red Fly Studios representant forklarte slik:
– Vi visste at Terminal Reality allerede hadde tøyet grensene til det ytterste med sin nye spillmotor, og vi følte at vi hadde mer å tjene på å ta et annet utgangspunkt som kombinerer de beste elementene fra deres versjon med en mengde nye. Derfor har vi valgt å ta utgangspunkt i en mer tegneserieaktig grafikk og erstattet de visuelt imponerende trekkene med en drøss nye funksjoner. Vi velger å se på det som en film laget av en annen regissør, og det vil definitivt kunne trekkes paralleller mellom de to versjonene.
I praksis er disse forskjellene rimelig markante, og veldig spennende. Versjonene for Playstation 2 og Wii tar deg for eksempel gjennom en rekke forholdsvis simple utfordringer som for det meste går ut på å flytte på ting med «Wrangler»-våpenet eller å skyte i stykker marshmallows og ektoplasma. Man må ikke være en vitenskapsmann av rang for å løse disse nøttene, men de kan sikkert krydre spillet en del for de yngste. Utgaven for Wii og Playstation 2 legger godt til rette for at barn skal kunne ha det moro uten å vanskes, ogde ser ut til å bli fine alternativer til den mer modne varianten.
En annen, mer markant forskjell på de to ulike utgavene er hvordan flerspillerdelene fungerer. «Voksenversjonen» har en spillmodus som tar deg til fire brett med totalt tolv ulike spillmiljøer. Her kan man spille opptil fire spillere samtidig, både lokalt og over internett. Denne spilldelen gir deg muligheten til å spille gjennom seks vidt forskjellige moduser, som går ut på alt fra å ramponere mest mulig før tiden løper ut, til å overleve lengst mulig mot en konstant strøm av spøkelser. Brett- og modusrotasjonen kan man enten ta hånd om selv, eller la et eget verktøy ta seg av.
De andre utgavene har valgt å utelate denne spilldelen, og lar deg i stedet spille gjennom hovedhistorien med en venn. Man kan hoppe inn i en annens spill på valgfritt tidspunkt, og alle delene er åpne for begge to. Den tidligere nevnte ramponeringsbonusen gjelder også her, og burde åpne for at også de eldste kan drømme tilbake til barndommens dager hvor man kunne konkurrere med en kompis om å ødelegge mest mulig uten å måtte dra frem Visa-kortet etterpå.
Konklusjon
Som en tilhenger av Ghostbusters-filmene har jeg lenge ønsket å se en moderne spilloverføring av de, og det ser ut til at jeg endelig skal få viljen min. Det jeg har prøvd har vært variert, spennende og unikt, og jeg har ingen problemer med å se for meg at dette kan bli et av årets største positive overraskelser med tanke på den perifere posisjonen det har hatt i løpet av utviklingstiden.
Grafikken er nydelig, fysikken er enestående, spillet er nyvinnende og den generelle stemningen er Ghosbusters slik man kjenner franchisen. Å forvente en episk spillopplevelse med flere hundre timer spilletid og konstante utfordringer er nok ikke rett innstilling til dette spillet, men har man lyst til å dra på seg kjeledressen og denge et par spøkelser rundt for litt lettbeint underholdning ser dette ut til å kunne bli en riktig fin måte å slå ihjel tid på i juni. Jeg kan også avsløre at vi fikk en sniktitt av et par lovende sluttbosskamper, og at de som liker The Slimer og Stay Puft Marshmallow Man har ting i vente.
