En tegnefilm?
Spillet ser gammelt ut, og har ingenting nytt å komme med når det gjelder grafikk. Det hele kunne kanskje sett bedre ut om utviklerne har lagt seg litt mer mot realisme. Spillet er ganske tydelig laget slik med hensikt, men det slo ikke an hos meg. Andre spill med lignende type grafikk har mye mer å stille med, og spill som prøver å lage realistisk grafikk faller også mer i smak. Hvis du derimot liker denne typen grafikk kommer det sikkert ikke til å bli en visuell skuffelse. Spyro, Rayman og andre barnespill er typiske eksempler på spill som får til denne typen grafikk litt bedre enn Whirl Tour. Tony Hawk Pro Skater er selvsagt en av de etterhvert mange spillene som går ut på stort sett det samme, men skilter med realisme i motsetning til denne typiske barne-”looken”. Modellene er ikke noe å skryte av, og animasjonene fortjener heller ikke noen Oscar. Men som sagt: Hvis du liker denne typen grafikk kan det være midt i blinken.
Lydeffektene i spillet er typisk tegneserie-aktig. Helt blottet for realisme med andre ord. Musikken er litt bedre, men fortsatt langt fra bra. Det er dog veldig mye av den, og det skal spillet ha. Sjeldent har det vært så mange musikkspor i et spill. Du må låse opp 24 av dem, men uansett er det flust å velge i. For mitt vedkommende hjelper dog ikke dette det grann, da ingen av musikksporene falt i smak uansett. Dette trekker selvsagt ikke ned da det er en helt subjektiv mening, og musikken teknisk sett ikke er dårlig. Større variasjon hadde dog ikke vært noe negativt heller.
Multiplayer var faktisk en av de bedre tingene med dette spillet, og overrasket en del etter mange, lange timer med heller kjedelig singleplayer. Du kan spille tre moduser, og den første er vanlig story, bare med to spillere. Så kommer den tradisjonelle modusen hvor en spiller en mot en. Samler du mest poeng, vinner du. Til slutt har vi monster-trick, som gir deg noen få sekunder til å gjøre det beste trikset du bare klarer. Etterpå får motstanderen muligheten til å slå trikset ditt. Slik fortsetter det til en av dere går av som vinner. I denne siste modusen trenger du bare en spake, og kan spille mange sammen. Hva med en turnering i nabolaget? Eller kanskje internt i familien? Denne siste måten å spille på er faktisk ganske morsom, og gir spillet en mye lengre levetid. Det skal dog litt til før en multiplayer-modus kan rettferdiggjøre kjøp av et spill, men spillet stiller mye sterkere enn hva det ville gjort uten denne modusen, helt klart. Samarbeid i story-modus, og vanlig kamp mot hverandre kan også være god underholdning en liten stund, men monster-trick slår an og tar førstepremien. Noe av grunnen til dette er nok muligheten for å spille på hele skjermen, og med flere spillere, uten at du trenger ekstra utstyr og en haug med kontrollere.
Konklusjon
Markedet begynner å bli mettet for slike spill nå, og i alle fall når de serverer en så halvhjertet oppvisning som Whirl Tour. Her er det absolutt ingenting nytt eller fenomenalt som vekker interesse. Alt har blitt gjort før, og bedre. Spillet er ikke dårlig, men holder bare ikke mål sammenlignet med det som allerede er der ute. Grafikken er litt for barnslig, musikken er litt for slitsom i lengden, oppdragene blir for få, og har for lite variasjon. Karakterene er der bare for utseende, og har ingen individuelle forskjeller som du kan ha noe nytte av. Banene blir ofte for rotete, og tilbyr ingen spesielle wow-opplevelser. Med mindre du er helt tuppete etter et spill om motoriserte sparkesykler og fortapte bandmedlemmer bør du skygge unna Whirl Tour og heller sjekke ut Tony Hawk Pro Skater.
