Legg på en hel drøss med sløve musikkspor og noen gamle, slitne lyd-effekter. Sleng hele greia ned i en bolle og arbeide det sammen i tre timer med en mikser. Ta så blandingen og fordel den ut over åtte baner som befinner seg på oppbrukte plasser som et filmsett, en fornøyelsespark, et nabolag osv. Resultatet? Whirl Tour i et nøtteskall.
Følelsen av deja vu
Spillet skilter med flere måter du kan spille på. Trening, arkade og historie-modus. I trening kan du kjøre fritt på alle baner du har låst opp, med alle karakterene du har låst opp, og bruke alle scooterne du har låst opp. Du får en halvtime til rådighet. Med andre ord ikke så fritt som de skal ha det til. Arkade er akkurat det samme, men gir deg ikke like lang tid til å holde på som trening. Hva er da forskjellen? Historie-modus er litt bedre og tilbyr oppdrag som du må løse for å komme noen vei i det hele tatt. Hver bane har to bosser som du må drepe. Dette gjøres ved å ta triks på dem. Bossene i spillet kan ha tre forskjellige angrep. Noen angriper i en retning av gangen med flammer, slag eller lignende. Andre har angrep som skader alt rundt seg i et heller stort område. Den tredje typen kaster en form for prosjektil etter deg. Felles for dem alle er at du bør passe deg. Du mister helse hvis du blir truffet av noe av dette. Noen ganger er du heldig og slipper unna med det, men vanligvis faller du også av scooteren.
Den tiden du bruker for å reise deg opp og komme i gang igjen er akkurat det som skal til for at bossen rekker å angripe deg enda en gang. Du er dermed fanget i en loop. Å drepe to bosser er felles for alle banene og er en av de syv oppdragene som finnes på hver bane. I tillegg må du ødelegge en ting på alle banene. Gjerne et vanntårn, en statue eller lignende objekter som kan falle og ødelegge en plass på banen. En annen ting som er felles for alle baner er et hemmelig rom, som krever to nøkler for å åpnes. Disse nøklene får du av de to bossene, og inne i rommet er det en maskin som må ødelegges. Klarer du dette blir du belønnet med et scooter-løp. Vi er da oppe i tre oppdrag, av syv, som alltid er lik på alle banene. Den legendariske samle x antall poeng er selvsagt også med, og vi har da tre oppdrag igjen. Du må i hver bane gjøre et bestemt triks på en bestemt plass. Her er det heller ikke veldig stor variasjon, og du er drittlei etter et par baner. To oppdrag igjen, jippi! Du tror kanskje det er slutt her, men nei. Alle banene gir deg muligheten til å låse opp tre nye daffe musikkspor, men da må du fullføre oppdrag seks, nemlig å samle tre stykk CD-plater.
Forandring fryder
Det hadde ikke skadet å lage større variasjon i oppdragene. Eller lage flere oppdrag for den saks skyld. En annen ting du kan gjøre er å samle bonusmerker. Disse har forskjellige tegninger alt etter hva de gjør, og svever rundt på alle banene. De fleste virker i ca. Et sekund, og gir deg muligheten til å snurre fort, hoppe høyt eller få bedre balanse akkurat der og da. Noen er litt mer brukbare og gir deg tilbake tapt helse, eller noen sekunder med tid å holde på. Du har bare tre minutter på deg før du må begynne på nytt. Den mest nyttige bonusen er scooter-merker. Hvis du klarer å samle tyve stykker blir du belønnet med en ny scooter. Ettersom dette er den eneste måten å øke ferdighetene til karakteren din på er det ganske viktig å få med seg alle scooter-merkene. Du vil nemlig fort merke at du faller bak i scooter-løpet.
Scooter-løpet er en annen versjon av alle banene, og det er her du låser opp nye karakterer. For å få fram scooter-løpet må du ødelegge senderen i det skjulte rommet. Selve løpet er en lang bane med mange hindre. Her skal du kjøre om kapp med et monster, og hvis du vinner blir monsteret gjort om til et av bandmedlemmene. Om du gjør mange triks etter hverandre uten å falle blir du belønnet med adrenalin som du kan bruke for ekstra fart. Dette må til hvis du skal vinne. I tillegg lønner det seg å kappe svinger og ellers være så slu som overhodet mulig. Motstanderen din kjører mer eller mindre feilfritt, men ved et par anledninger har han faktisk gått rett på trynet i grusen. Det er med andre ord mulig selv for computeren til å gjøre feil her.
Kontrollene dine er stort sett som i alle andre lignende spill. En knapp for å hoppe, tre knapper for å gjøre triks, og et par knapper for å snurre. Har du spilt et par slike spill før sitter dette allerede i blodet. Du kommer dog muligens til å bli noe overrasket over hvor dårlig scooteren din reagerer. Alt ser ut til å bevege seg med en tanke sirup på slep. Det er utrolig irriterende å ha så liten kontroll over ”framkomstmiddelet” som i dette spillet. Du klarer aldri helt å svinge eller kjøre dit du vil, for sykkelen er unødvendig vanskelig å kontrollere. Sammenlignet med Tony Hawk er dette strykkarakter.
