Det er plattformtørke om dagen. I hvert fall på konsollen med den store X-en. Egentlig litt merkelig, for er det noe konsollmarkedet er kjent og elsket for, er det fargerike og kreative plattfomspill. På PlayStation2 har vi Jak og Dexter, Ratchet og Clank, Sly Racoon. På GameCube lever plattformsjangerens superidol Mario. Er det fordi Xbox-en egentlig er en PC i forkledning? Vi vet ikke, men registrerer at det vel egentlig bare har vært ett godt plattformspill så langt – Voodoo Vince – men heller ikke det var i nærheten av å matche kvaliteten på de to andre konsollene.
Forsøk på en spillanmeldelse
Det er derfor gledelig at flere utviklere endelig har bestemt seg for å gi Xbox-tilhengere nye hoppespill med søte karakterer i hovedrollene. Fra Crystal Dynamics kommer et spill som vil friste alle politisk korrekte, kanskje med målgruppe ”venstreradikal blitzer”? Uansett byr Whiplash på en nytenkende og radikal bakgrunnshistorie som faktisk lukter en smule av politikk, noe som ikke lenger burde være et fremmed materiale for en spillbransje som er i ferd med å bli like enorm som film- og musikkindustrien. Og når man har tilgang til et så stort publikum kan man også fortelle dem noe viktig.
Whiplash sitt viktige budskap er: Ikke kødd med dyr! Spillet handler om dyreforsøk og to heltemodige pelsdotters jag mot friheten. Langt inne i ødemarken ligger fabrikkomplekset til selskapet Genron. Her tjener en feit, skallet og slem fyr store penger på å utnytte dyr i ulike smertefulle forsøk. Med en liten hær av forskere og sikkerhetsstyrker skvises stakkarene med jernhånd. Det er tydelig at Cystal Dynamics ikke har klokketro på menneskeheten, for hjelpen kommer fra et uventet hold. Fabrikken styres av en datamaskin som får medlidenhet med to av forsøksdyrene. Røsykatten Spanx og kaninen Redmond skal mikses sammen i en frisk DNA-cocktail for å skape en ny rase – men fabrikkens digitale samvittighet åpner uventet en fluktrute for dem. Røyskatten og kaninen må sammen slåss seg vei ut av komplekset, på veien ødelegge så mye av inventaret som mulig og hjelpe alle de andre firbente som lider i bur.
Tango for åtte bein
Hovedpersonene utgjør en klassisk duo. Selv om de er små og hjelpeløse hver for seg, har de unike egenskaper som utfyller hverandre. Spanx er manisk, Redmond mer sedat, Spanx snakker fort og mye, Redmond holder kjeft og lytter. Dessuten er de bundet sammen med en halvmeter kjetting, noe som gjør det enkelt for Spanx å kaste kaninen rundt; bruke ham som våpen, som gripekrok, eller som en slags helikopterrotor. Kontrollene er responsive og presise og byr på en god del variasjon.
Underveis i spillet støter du med jevne mellomrom på tekniske innretninger som bare ber om en liten lodden kanin. Det virker som om Redmond er en slags universalnøkkel, for han funker sammen med nesten all teknologi – han brenner, fryser til is, fører strøm og sørger for at dører åpnes eller at det skjer andre spennende ting (som gjerne involverer eksplosjoner og livredde menn i hvite frakker). Moro er det alltid, og disse intermezzoene av konsentrert handling fungerer som en god gulrot på de noe monotone brettene.
Det meste av moroa kommer nok fra den utmerkede animeringen av hovedpersonene, kombinert med strålende stemmeskuespill og gode dialoger. Det er lagt ned mye personlighet i bevegelsene og cray-tegneseriesjangeren er tatt veldig på kornet. Det er alltid gøy å se hva Spanx skal utsette Redmond for neste gang. Stikkordene er mørkt, morbid og forstyrret. Humoren i spillet er nok ikke helt i tråd med hva du finner i tegnefilmer fra Disney – heldigvis. Utviklerne har jo valgt et alvorlig tema, og bruker de riktige virkemidlene for å formidle grusomheten som egentlig ligger i å utnytte forsvarsløse skapninger for profitt. Det er litt interessant å registrere at spill blir brukt som politisk medium, onde tunger hevder til og med at Redmond skal prøve seg på ledervervet i Senterpartiet.
