I hvert fall ikke så langt vi kan se. Det vi derimot kan se er et prisverdig ønske om å bygge inn litt moralske og politiske verdier i et underholdende spill. Whiplash handler nemlig om dyreforsøk. Eller enda mer presist - om onde mennesker som forsker på små, uskyldige vesener. Historien starter langt inne i hjertet av et digert forskingsanlegg, hvor våre to firbeinte helter starter et tappert redningsforsøk på vegne av alle de stakkars apene, musene og andre artene som tynes til siste blodsdråpe for at det superonde selskapet Genron skal kunne gjøre sin daglige profitt. Jo da, dette smaker av politisk korrekt PETA-propaganda – men det er godt å se et spill som har noe viktig på hjertet og som tør å si det på en litt aggressiv måte.
Fetisj for hærverk
Et av grunnprinsippene for plattformsjangeren synes å være at ”to er bedre enn en”, og i Whiplash styrer du selvfølgelig et dynamisk tospann – det vil si, du styrer røyskatten Spanx mens kaninen Redmond bare henger med og lar seg bruke som slegge, ildkule, strømleder, svingstang, sandsekk eller helikopterrotor. Dette er en klassisk duo i crazytegneserie-tradisjonen (ala Itchy & Scratchy fra vår alles favorittserie The Simpsons) hvor gladvolden aldri er langt unna og de maniske ansiktsuttrykkene sier mer enn tusen ord, selv om det også blir sagt en god del manisk tøv. Det er visstnok kaninen som er hjernen av de to, fordi Spanx har mistet all hjernemasse i en serie forsøk. Nå er han bare en hyperaktiv pelskledd loco som elsker kaos og ødeleggelse. Og siden de to er lenket sammen med en kjetting er det bare naturlig at røyskatten bruker kaninen som slagvåpen og multiverktøy. Etter å ha tynt Spanx og Redmond til siste krone på forskningsbudsjettet hadde Genrons onde mesterhjerne faktisk planer om å blande dem sammen til én supergnager, ved hjelp av en genial DNA-miksmaster. Merkelig nok får heltene våre hjelp fra uventet hold:
Datamaskinen som overvåker Genrons lokaler bestemmer seg for å bekjempe sin arbeidsgiver, og egoismen den feite dusten står for. Dette er altså konflikten menneske mot dyr og maskin. Datamaskinen åpner en fluktrute for Spanx og Redmond, og på vei ut gjelder det å skape så mye rot og irritasjon for Genron som mulig. Pluss at det er en hyggelig gest hvis de også hjelper de mange andre dyrene som sitter skjelvende i bur.
Ikke rakettforskere, akkurat
Det er ikke lett for to 30 cm høye fyrer å rømme fra et gigantisk laboratorium. Særlig ikke når stedet er fullpakket med menn i hvite frakker, overvåkingsutstyr, laserpistoler og slemme robotkrabber. Heldigvis virker det ikke som om vitenskapsfolkene er alt for smarte. Etter en omgang med Redmond går de fort ned for telling, og gir til og med fra seg godsaker hvis du hopper på magen deres. Selv om Whiplash legger frem en ganske mørk og brutal setting er det ingen som blir drept. Folk blir svimeslått etter en omgang juling og våkner opp igjen etter hvert (og da trenger de enda mer juling, selvfølgelig).
Slåssingen består i stort sett to trekk: Med skulderknappene kan røyskatten enten svinge kaninen i en kraftig bevegelse eller kjøre kjappe slag. Kombinert med krypeknappen kan Spanx også dra et 360-graders slag som ordner opp i de fleste situasjoner. Ut fra det vi har sett av spillet virker kampsystemet rimelig begrenset, og spilleren blir stort sett sittende og hamre frenetisk på skulderknappene – men det kommer du faktisk langt med. I følge utviklerne skal det være mulig å finne originale angrepskombinasjoner, men vi fant dem ikke. En morsom vri er at stort sett alt i miljøene kan knuses og gjøres massivt hærverk på, noe som gir psykotiske smådyr et kick. Hvis guttene slåss eller ødelegger ting fylles nemlig et barometer, og når det er på topp slynges Redmond inn i ekstase hvor han deler ut massiv skade til omgivelsene. Et velkjent plattformpåfunn som vi elsker!
