November er som vanlig Call of Duty-sesong, og denne uken vender serien tilbake med det 17. spillet i rekken. Denne gangen retter vi nok en gang snuten mot skyggeoperasjoner og hemmelige oppdrag, idet Call of Duty: Black Ops Cold War tar oss tilbake til den kalde krigen, Frank Woods og 1980-tallet.
I anledning det som etter alt å dømme blir et ganske historietungt skytespill, med sedvanlig flerspiller og «Zombies» på si, tok vi en prat med mannen bak spillets kampanje, Murray Kraft. Han var overraskende åpen om den merkelige transformasjonen serien har gått gjennom, deriblant ved å snakke om det historieløse Black Ops IIII og hvordan Warzone har påvirket veien videre.
Ingen «remake» denne gangen
– Jeg begynte etter hvert å arbeide som en designer, med F.E.A.R. 3 og Bioshock Infinite som noen av de største prosjektene mine. Den gang var hovedfokuset visuell historieformidling, altså å lage omgivelser som best mulig kunne dele den historien hvert spill ønsket å fortelle. Dette kunne innebære så mangt, med alt fra lyssetting til «pacing» i sentrale roller, forteller Kraft når vi ber ham utdype hvor han kommer fra og hva som har ledet ham til den stillingen han har i dag.
Det er lang vei fra de aller første spillene han laget, som i hovedsak var lisensspill av typen Dragon Ball Z og Family Guy. Nå er han sjefsforfatter for en av de største spillseriene i verden, med en meget sentral rolle i utformingen av handlingen i Call of Duty: Black Ops Cold War.
– Jeg har flere ganger pludret med faktisk skriving, men dette er den første tittelen hvor jeg har skrevet mye. Og det var mye som måtte skrives.
– Det tror jeg på. Men før vi går videre må jeg bare ha klarhet i én ting: Hva slags spill er det egentlig dere har lagd denne gangen? Er det snakk om en «remake», en slags ny tolkning av det første Black Ops?
– Nei, det er faktisk en direkte oppfølger. Jeg skjønner at det kan være litt forvirrende, særlig rett etter fjorårets spill som faktisk var en nyversjon, den gang av Call of Duty 4: Modern Warfare, ler Kraft.
– Tidsperioden i årets spill er satt et sted mellom Black Ops og Black Ops II, og Black Ops Cold War følger tett i fotsporene til det som har kommet før. Spillet handler stadig om ting som skjuler seg bak overskriftene – vi tar utgangspunkt i historiske hendelser, men spekulerer i hva som kunne ha ledet til den hendelsen. Det er ikke nødvendigvis alternativ historie, men i stedet noe plausibelt, noe som kunne skjedd uten vår viten. Dette er et aspekt fra originalspillet vi ville holde fast ved. Paranoia, mistanker og skjulte motiver – det er tonnevis av moralske gråsoner her, og det er noe det virkelig er spennende å utforske i et fiktivt univers.
Respekt for de døde
En viktig del av seriens historiske opphav, er det faktum at Black Ops alltid har referert til, brukt og latt oss oppleve faktiske hendelser og figurer fra historien. Det er også gjeldende for Black Ops Cold War, hvor blant annet Ronald Reagan vil spille en rolle:
– Ronald Reagan er en sentral skikkelse når man tenker på 1980-tallet og den kalde krigen, og vi syntes det var utrolig spennende å ha ham med som en håndfast figur. Vietnamkrigen er også noe vi bruker tid på, i tillegg til flere konspirasjonsteorier, slik som hvordan vi har brukt ideen om spionen Perseus for å lage en slags fiendeskikkelse i spillet. Perseus er selvfølgelig rent spekulativ – det er noen indikasjoner på at han kanskje var en ekte person, men det er høyst usikkert. Uansett er dette et godt eksempel på spennende ideer vi kan bruke som et utgangspunkt for å drive historien framover, forteller Kraft.
– Er det vanskelig å være respektfull når man gjenspeiler ekte personer, folk som faktisk har levd? Kan man ikke fort tråkke feil?
– Det kan helt klart være en utfordring i noen tilfeller, men jeg vil ikke si det var noe stort problem for akkurat dette spillet. Reagan var for eksempel en veldig offentlig figur med enormt mye kildemateriale både i form av videoer og lydklipp. Med dette i bakhånd var det egentlig ikke så vanskelig å lage en figur som kunne representere den offentlige personligheten han er kjent som.
Det mystiske Black Ops IIII
Selv om Black Ops Cold War av mange vil ses på som bare nok et spill i Call of Duty-rekken, er det også flere aspekter ved utgivelsen som er meget spesielle. For det første får det æren av å føre serien inn i en ny konsollgenerasjon. Det gikk ikke veldig bra sist, da Call of Duty: Ghosts ble stemplet som en uinspirert regresjon.
Det andre man bør merke seg i forkant av lanseringen av årets skytebonanza, er det faktum at Warzone stadig er en ting. Battle royale-modusen fra fjorårets nyutgave av Modern Warfare er allerede inne i sin sjette sesong og fortsetter å gjøre det sterkt. Det er tydelig at dette rokker ved utviklingen av nye spill i serien, noe Kraft setter ord på slik:
– Det har helt klart påvirket serien. Det er for eksempel mye Warzone-arbeid som foregår hos Raven Software, og det er tydelig at Warzone er her for å bli. I fremtiden vil vi nok også se at Black Ops Cold War blir mer og mer integrert med Warzone. Det har likevel ikke endret vår kampanje noe særlig. Vi kjørte for fullt med våre egne planer, og det er uavhengig av Warzone, konstaterer han.
– Ja, for denne historien er vel noe dere har jobbet med lenge før Warzones popularitet?
– Typisk utviklingstid for en kampanje i disse dager er tre år. Det pleide å være to år – jeg vil si at de to første Black Ops-spillene begge ble utviklet i løpet av to år. Men idet vi gikk over til PlayStation 4 og Xbox One-generasjonen ble det å lage innhold av stadig høyere kvalitet så krevende at det ble utfordrende å lage splitter nye spill hvert andre år.
– Kan du fortelle litt om Black Ops IIII sin rolle i det hele. Det hadde som kjent ingen kampanje. Var det et eksperiment? Fungerte det?
– Black Ops IIII var et uvanlig tilfelle. Vi eksperimenterte med battle royale for første gang, og vi var selvfølgelig litt engstelige for å slippe et spill helt uten historiemodus. På samme tid var vi meget investerte i utviklingen av Blackout-modusen, og det var stor spenning knyttet til det å endre på en så stor del av spillets kjerne.
Her smiler Kraft lurt før han fortsetter:
– Det viser seg imidlertid at det er mange som vil ha kampanjer der ute. Responsen vi har fått på Black Ops Cold War så langt tilsier at det er mange som ønsker å se disse figurene, deres fortsettelse og fortellingen vi kan koke sammen med de unike Black Ops-vibbene. Så alt i alt føles det som om, ja, Black Ops IIII fungerte. Det vi lagde den gang har nå blitt til Warzone, og Warzones suksess er nå med på å gi oss mye spillerom til å fortsette å lage kampanjer i tiden framover.
Call of Duty-herrens veier er som kjent uransakelige, men det gir på mange måter mening, at Warzone nå frigjør mange hender til å arbeide med andre deler av de neste Call of Duty-spillene.
Noe for enhver
Jeg stusser likevel over én ting Kraft sier: For er det virkelig slik at appetitten for Call of Duty-historier er så stor? I mitt hode har det alltid vært slik at majoriteten av Call of Duty-spillere hovedsakelig er opptatt av flerspiller. Jeg slenger ballen videre, hvorpå Kraft svarer på tiltale:
– Jeg har ikke den statistikken i hodet, men det er kjent at Call of Dutys fanbase er stor og variert. Det finnes plenty av folk som kjøper spillene utelukkende for å spille «Zombies»; noen begir seg utelukkende ut på flerspiller; mens andre utelukkende liker kampanjen. Og det hadde ikke overrasket meg om det var en betydelig andel spillere som kjøpte Black Ops IIII utelukkende for å spille battle royale, humrer han.
– Alt blandes sammen. Noen kampanjer er mer suksessfulle enn andre, noen ganger får vi høre om spillere som ikke har spilt historiemodus før, men som hopper inn fordi de har hørt mange lovord om en spesifikk fortelling fra vennene sine. Det er vanskelig å si, men Call of Duty er som regel en såpass stor pakke hvert år at vi plukker opp mange spillere med alle mulige ønsker.
– Jeg antar at du liker historiene best – har du noen favoritter blant Call of Duty-fortellingene?
– Jeg husker tilbake til da jeg kjøpte det aller første spillet i serien – jeg er en stor tilhenger av gode, gamle Call of Duty. Da det kom ut, gjorde det enormt inntrykk på meg, spesielt som en skytespillentusiast med stor interesse for andre verdenskrig. Modern Warfare har et spesielt sted i hjertet mitt på grunn av måten det endret serien så dramatisk. Det første Black Ops er også en favoritt: Det var så unikt; det var med på å utvide hva Call of Duty kunne være, hvilke historier vi kunne fortelle; samtidig som det var begynnelsen på «Zombies», utdyper Kraft.
– I nyere tid har jeg også en stor forkjærlighet for Infinite Warfare. Når sant skal sies jobbet jeg faktisk litt på kunstnersiden av spillet, men jeg mener forfatterne bak det spillet skal ha stor skryt for å lage en sammenhengende opplevelse av det kaliberet de klarte. Det er vanskelig å forklare det, men det er en enorm utfordring å lage spill som ikke er «delt opp» i typiske deler.
Undertegnede må ærlig innrømme at han aldri fikk rotet meg til å spille Infinite Warfare, men forsikrer Kraft at det er i ferd med å havne øverst i Call of Duty-«backlog»-en.
– Jeg elsker måten de virkelig prøvde seg på en sømløs opplevelse hvor man fyker fra én del av spillet til den neste uten lasteskjermer og den slags. Det lagde en skikkelig oppslukende fortelling som jeg syntes var ordentlig kul. Og jeg syntes figurene var flotte! Men nå må vi nesten gi oss – hvis ikke kan jeg finne på å snakke i timevis om alle mulige slags Call of Duty-spill, avslutter Kraft med glimt i øyet.
