STOCKHOLM (Gamer.no): Jeg møter støtt og stadig russiske spilljournalister når jeg er ute på reportasjetur, selv om de nok er underrepresenterte i forhold til europeere ellers. Jeg har aldri fått gleden av å besøke landet selv, og er naturligvis spent på hvordan det egentlig henger sammen. Derfor liker jeg å spørre om stort og smått, også spillkulturen.
Aldri har jeg møtt en russisk spilljournalist som ikke har bedyret hvor tradisjonelle og PC-sentrerte russiske spillere er. Klassiske strategi- og rollespill skal stå i voldsomt høy kurs, og Heroes of Might & Magic, Fallout og Master of Magic nevnes femti ganger før man hører jabb om Call of Duty eller World of Warcraft.
Dette er selvsagt bare en banal anekdote, men Warlock: Master of the Arcane gjør lite for å avkrefte den. Etter min første titt på strategispillet er jeg skeptisk og vel så det til presentasjonen, samtidig som spillsystemene vitner om en gjeng som har absorbert all magien fra 90-tallets fremste fanebærere innen sine respektive sjangere og knadd det sammen til en kjærlig deig.
Bli en gud
Mine første minutter med Ino-Cos siste krumspring kunne like gjerne ha vært med Civilization V. Det umiddelbare uttrykket er veldig likt det nydelige strategispillet fra i fjor, helt ned til rutenettet man styrer enhetene mellom. Du kan altså ta utgangspunkt i at dette er et brettspillignende opplegg i fugleperspektiv, med gode muligheter til innzooming.
Tanken er at du lager deg en trollmann, spesifiserer hvilke trylletriks han mestrer og forsøker å ta over verden. På veien bør du aller helst samle deg en hær for å plyndre og overta omgivelsene, inkludert fiendens borger. Det er også mulig å vinne spillet ved å utforske en samlende magiformel kalt «Unity» eller grave deg inn i motstandernes hode med en altoppslukende religion.
Magi er en viktig del av det hele, og du vil stadig måtte polstre formelboka di om du skal ha sjans til å kue de rivaliserende karene med spiss hatt og tryllestav. Det skal også være mulig å kombinere trylletriks for å oppnå enda hvassere resultater. Sånn ellers skal magien brukes til alt fra å drepe fiender til å omforme spillbrettet.
Fra drager til kakerlakker
Utgangspunktet for imperiet ditt er en by a la Civilization, og som i strategispillserien vil den stadig vokse i takt med bragdene dine. Det åpner opp for at du kan reise nye byggverk og mure fundamentet for aggressiv imperialisme. Noen bygninger lar deg produsere nye enheter, andre beskytter byen din mot angrep når du ikke har tropper å by på.
Du kommer deg ingen vei om du ikke bryner deg på fiendene som dukker opp på tilfeldige steder, og utvikling av figuren er svært viktig. Det samme er okkupasjonen av naboborger, et triks som lar deg rekruttere enheter tilhørende andre lag enn ditt eget. Det kan jo også være kjekt å få tilgang til en havneby og slikt noe, så du kan spisse albuene ytterligere.
Fiendefaunaen er stort sett tilfeldig, og vi fikk se eksempler på alt fra kakerlakker til skjelettkrigere. Etter hvert vil man måtte ta skrittet opp i nye nivåer av verdenen, hvor desto hissigere krek venter. Her fikk vi blant annet et glimt av noen drager som virket veldig hypp på å ødelegge moroa for oss.
Raseblanding
Du får velge mellom tre raser, som igjen kan tilby åtte forskjellige guder med hvert sitt særpreg. Vi fikk tatt en titt på menneskerasen, som i tråd med tradisjonelle fantasy-skildring har ganske typiske enheter som riddere, tyver og bueskyttere. Alle skapninger har en angrepsstatistikk som skal bedømme hvor ramsalte de egentlig er.
Kampsystemet dreier rundt at man hiver sin enhet over ruta til motstanderen, og ser på at animasjonene krangler seg ferdig. Har man noen som kan sprelle fra seg på langt hold, vil man slippe å være i direkte kontakt med ruta deres. Slik fungerer det også når man tar over motstandernes byer. Det kan være viktig å nevne at man kun kan ha én enhet per spillrute.
Til forandring fra andre, lignende spill er det likevel ikke allverdens diplomati å ta del i. Om man støter på nabo-lichen er det fullt mulig å inngå våpenhvile, men dette er visst ikke tiden for intrikate diplomatiske forbindelser og sosiale intriger. Det kan være litt befriende en gang iblant.
Billig tunnelsyn
Resultatet beskrives av de som skrur på knottene som «arven av de beste elementene fra velkjente turbaserte strategispill», og det er vanskelig å si seg uenig i det. Litt av samme grunn er det vanskelig å helt forstå hva det prøver på. Inspirasjonene er så tydelige at spillet Warlock koker litt bort i kålen. Det særpreget det har virker ikke å være videre spennende.
Grensesnittet er for eksempel grundig underprodusert i dagens versjon, og står aldeles ikke i stil med ambisjonene. Jeg skulle også ønske at kampene hadde et litt mer spennende tilsnitt enn Civilization-stilen de har valgt, hvor figurene slåss «fort og gæli» på spillbrettet. Her kunne Heroes-inspirasjonen løftet opplevelsen betraktelig.
Det er også lov å stusse ved at de ikke har planer om å komme med en flerspillerdel i første omgang. Klassikerne Warlock låner sine mest definerende elementer fra har i stor grad blitt kjente for lokale flerspillingsmuligheter, og det er fristende å lure på om Ino-Co egentlig har ressurser til å realisere spillet de har lyst til å lage.
Konklusjon
Som en usunt ihuga tilhenger av Civilization og Heroes of Might & Magic synes jeg det er vanskelig å ikke bli hodestups forelska i blandingen de russiske utviklerne har forsøkt på i Warlock: Master of the Arcane. Se for deg makrostyringen til førstnevnte blandet med detaljstyringen til nummer to.
Uttrykket er gjenkjennelig, om enn konservativt, så langt, men tanken om et personsentrert turbasert strategispill i denne stilen er både artig og spennende. Samtidig gir magien en taktisk brodd som kan hjelpe til med å løfte opplevelsen opp fra hengemyra av gamle minner og manglende ambisjoner.
Det er regelrett snålt at utviklerne ikke har planer om noen flerspillerdel til å begynne med, og med tanke på at utgivelsen er allerede i starten av mai så stusser jeg ved hvor underprodusert deler av Warlock føles. Vi får håpe at Ino-Co fletter noe av magien de viste med Elven Legacy og Majesty 2 inn i sluttspurtem, eller tar seg tid til å virkelig realisere konseptet sitt.
Warlock: Master of the Arcane skal utgis den 8. mai til Windows.
Vi så på dette spillet hos Paradox Interactive uten for Stockholm. Turen dit og oppholdet ble betalt av dem.
