Et titall klassiske Nintendo-spill har sneket seg inn bakveien i sterkt komprimert form. Mange kommer til å kjenne igjen enkeltscener fra spill som Gradius, Super Mario Brothers, Donkey Kong og andre klassikere. Hyggelige gjensyn som er godt gjennomført, og som gjør at man raskt har en assosiasjon i forhold til hva oppgaven går ut på. De andre småspillene klarer du etter hvert å gjennomføre på ren rutine, ettersom du allerede har fått en tre-fire harde slag i ansiktet. Noen ganger er det nemlig ikke helt intuitivt hva Wario vil ha deg til å gjøre. Det føles det litt som å sende en sonde til Mars for budsjettet til et par småkommuner og deretter ha problemer med å få kontakt ("men hva i ... jeg gjør jo ...").
Jeg vil ha en blå ballong!
Enspillerbiten fungerer imidlertid utmerket godt til en ting: trening. Og den trenger du til det som faktisk teller i dette spillet, flerspillerbiten. Som et av de få spillene som oppfordrer til fysisk forstyrrelse av motspillerene foran TV-en, er det bare å varme opp med lett løping og et par armbevegelser før kveldens kamp skal utkjempes i sofaen. Noen av småspillene er tilpasset å kunne spilles av opp til fire spillere samtidig, mens andre kun er tilgjengelig for spillere enkeltvis. Flerspillermodusene involverer en rekke fantasifulle vridninger, der man både samler inn minispillkort, blåser opp en stor ballong på en TV (!) og spiller en primitiv versjon av Othello med asteroider.
De ulike modusene oppfordrer på en eller annen måte til innbitt kamp mellom de involverte. I kortspillet skal man samle sammen ulike spillekort som symboliserer forskjellige minispill, og mens en person spiller, kan de andre forsøke å stjele kortene som den spillende personen har samlet. Kaotisk, hektisk og garantert en oppildnende opplevelse for alle. Den mystiske ballongen på TV-en har noe av den samme hensikten, der det er om å gjøre å ikke være den som spiller et minispill i det ballongen sprekker. En person får i oppgave å løse en oppgave, og dersom personen går seirende ut av duellen, må en av de andre ta over spillinga. Mens denne personen er hektisk opptatt med å klare å gjennomføre et eller annet heseblesende konsept av en minioppgave, trykker de andre innbitt på kontrolleren for å få blåst opp ballongen på toppen av TV-en raskt nok.
Doktor, doktor, hjelp oss
Den kanskje morsomste og mest fysiske spillmodusen for flerspillere tar plass på et legekontor. Spillerene veksler på å skulle gjennomføre et hav av ulike småspill, men i motsetning til tidligere lanseres det tilleggsregler. Legen kommer med ulike krav, slik som at spilleren må hoste hele tiden mens spillet gjennomføres, at man ikke får lov til å bruke tommelen og et godt utvalg av andre, merkelige kommandoer. Etter gjennomført minispill skal de andre spillerene angi hvor godt den utvalgte gjennomførte den fysiske oppgaven, ved å applaudere i form av av å trykke raskt på håndkontrolleren. Den som får mest applaus over de ulike småspillene vinner, og dette er en spillmodus hvor latteren sitter løst. Helt sikkert en slager på fuktige sammenkomster før man beveger seg videre ut på asfaltjaktmarkene.
Spillet låner svært mye av GBA-versjonen, og både lyd og grafikk er ting du helst ikke ringer eller skriver hjem om. Da bruker du heller dine sårt tildelte ord på å beskrive hvor morsomt du har hatt det, og kanskje sender en ekstra hilsen til farmor på Toten. Lyden blir fort grenseløst irriterende, så lenge du ikke har den rungende latteren fra venner og bekjente som overdøver. Grafikken er tegneserieaktig, og hadde ærlig talt klart seg godt på en Nintendo 64, eller en helt tradisjonell Super Nintendo. Småspillene kan like godt ha vært kopiert rett fra den første versjonen (og er nok også det i stor grad), og bærer følgelig også både grafisk og lydmessig preg av dette. Alle er nok klar over at fokus ligger helt andre steder i dette spillet.
Konklusjon
Wario Ware Inc.: Mega Party Game$ er et spill mange av oss har sett fram til, og hvor konseptet fikk en enorm kurv av lovord tidligere. Gjennomføringen denne gangen blir dessverre middelmådig på enspillerbiten, og det er lite som frister til gjentagelse. Da tar du heller fram den håndholdte og spiller noen runder, så slipper du både å sitte foran TV-en, og variasjonen i spillet blir større. Flerspillerbiten redder imidlertid veldig mye, og er en garantert suksess i lag med venner og fiender. Mario Party-tilhengere kan med god samvittighet gå til innkjøp av dette spillet, så lenge man ikke allerede har puls på godt over normalen av det til tider saktegående tempoet fra Mario Party. Husk bare å la nybegynnere få prøve seg et par runder først, slik at de ikke bare blir sittende og lure på hva som akkurat skjedde. Det hele er akkurat som sex, det er først sammen med andre det virkelig blir gøy.
