Nintendo holder fortsatt liv i 2D-sjangeren, og det er det ikke bare jeg som setter pris på. Det er noe uforpliktende og tiltalende ved å bevege seg sideveis og sideveis alene. Plattformhoppingen står alltid i fokus. Antihelten prøvde seg forøvrig i de tre dimensjoner på Gamecube, men det var vanskelig å riste av seg fornemmelsen av tapt magi. I Wario Land: The Shake Dimension får vi kontrollen over Wario slik vi kjenner ham fra tidligere eskapader til Wario Land, og det med litt attåt.

Myntmotivasjon

Som alltid er Wario en grådig og grisk sjarlatan. Med et dollarglis av en annen verden og en dobbelthake som sender tankene til Peter Griffin, er han den perfekte antihelt. Han står som en sterk kontrast til Nintendos ellers så sukkersøte figurgalleri, og selv Bowser kommer til kort når det gjelder moral og etikk. Wario er ute etter en ting, og en ting alene: penger. Klirrende, glansfylte mynter. Ikke verdensherredømme eller prinsesser, men håndfaste kontanter. Med et bredt, konstant glis om munnen er Wario selve kronsymbolet på materialistisk lykke og han er av den grunn, hold dere fast, den mest menneskelige karakteren i hele Nintendo-universet.

Langt, langt borte – eller veldig nærme, det spørs hvordan man ser på det – finnes en dimensjon kalt The Shake Dimension. I denne dimensjonen skjer det noe veldig dramatisk, men åh så tradisjonelt. Dronning Merelda blir kidnappet av en tvilsom skapning som kaller seg Shake King, og han gjør i samme slengen enerett på en magisk myntpose. Denne myntposen utskiller gullmynter når man rister på den. Og det er for øvrig ganske vanlig for myntposer, hvis ikke det var for at denne myntposen vil utskille mynter uansett hvor mange ganger man rister på den. Den er magisk og vel så det.

I den virkelige verden sitter den kvinnelige piraten Kaptein Syrup og bevitner hele spetakkelet gjennom krystallkulen sin, før hun bestemmer seg for å trå til verks. Eller, hun stjeler en magisk globus fra et museum og overrekker den til Wario. Han får et kort resymé av historien, men virker ikke videre engasjert. Kaptein Syrup legger til at det er et evig antall mynter inne i bildet, og Warios entusiasme stiger raskt til erupsjonsnivå. Vi drar inn i The Shake Dimension gjennom en kikkert montert på den magiske globusen, og plattformeventyret er i gang.

Historien er så Nintendo som den kan bli, men historie har heller aldri vært så viktig med todimensjonale plattformspill. Vi tar kontrollen over Wario med Wii-fjernkontrollen holdt sidelengs, slik vi pleide å holde NES-kontrollen. Disponibelt har vi tre angrepsmetoder, én hoppeknapp og muligheten til å krype langs bakken. Enkelt og greit. Det er slettes ikke nødvendig med femti knappekombinasjoner for å gjøre et spill utfordrende og artig. Wario har fortsatt sin karakteristiske rugby-takling, men denne gangen kan han også hamre hånden ned i bakken for å sette hele skjermen i bevegelse. Med på laget er selvfølgelig også muligheten for å knuse fiender eller mursteinsblokker med baken. Med disse bevegelsene skal man navigere seg gjennom tretti baner på fem forskjellige kontinenter, hvert kontinent med sin respektive sluttboss.

Håndtegnet eventyr

Mange av dem som aldri har spilt Wario Land før, tror det er helt samme konsept som Mario, bare med Wario. Gjennom banen, neste bane, og så videre. Her er det imidlertidig én faktor som gjør Wario Land unikt. Spillet fortsetter oppskriften fra Wario Land 3 og 4, noe som vil si at hver gang man har kommet til slutten av en bane, kreves det å returnere kjappest mulig til start. Kommer man seg ikke tilbake til start innen den gitte tiden, er det spill over. Heldigvis er tilbakereisen lagt til en annen rute enn den opprinnelige, så man slipper å traske i sine egne fotspor. Man får som regel også hjelp av maskiner som sender Wario tilbake i løpefart, og det krever en del koordinasjon og timing for å opprettholde rytmen hele veien. Treffer man veggen, mister man farten og blir nødt til å gå.

På slutten av hvert brett er det fanget en liten fugl, som da er en av fire nøkkelfugler. Når man har reddet alle fuglene, kan de åpne opp bossportalen for deg. Bossene varierer fra onde klovnehoder til forvokste flyvefisker, og er alltid like underholdende. Er det noe som ikke er særlig underholdende, må det være at man er nødt til å kjøpe hvert kontinent. Vil du komme videre er du rett og slett nødt til å gjenspille noen baner for å samle ekstra mynter, og det er aldri gøy å måtte spille nivåer om igjen.

På grafikksiden er det dog mye å rope hurra for. Alle figurer og objekter er håndtegnet, og det merker man spesielt på Wario selv. Han beveger seg som i en tegnefilm, i forhold til den sprite-baserte grafikken vi kjenner fra Wario Land 4. Det er passende, det er lekkert og en kan bare håpe at denne teknikken blir mer brukt generelt. Åpningssekvensen er for øvrig animert av animasjonsstudioet Production I.G., folkene bak verk som Ghost in the Shell: Stand Alone Complex og The End of Evangelion.

For den som er ute etter en omfattende spillpakke, er det også relevant å nevne at Wario Land: The Shake Dimension er en rimelig kort lekestund. Man kommer seg gjennom spillet på snaue fem timer, forutsatt at man ikke er sirlig i sin prosess. I hvert brett er det nemlig fire til fem ekstraoppdrag som kan utføres, da for eksempel «samle 50 000 mynter» eller «drep den gylne fienden». Det gir en stjerne i boka og litt ekstra kronasje, og er du virkelig heldig kan det åpnes opp hemmelige brett.

Konklusjon

Stort mer er det ikke å si om Wario Land: The Shake Dimension. Det er et trivelig gjensyn med antihelten Wario, og et artig plattformeventyr. Wii-fjernkontrollen brukes blant annet til å riste pengesekker og slå ned i bakken, men blir aldri et forstyrrende element. Denne type diskret bruk av bevegelsesfunksjonalitet passer det todimensjonale formatet perfekt, og selv om det fint kunne vært gjort med Sixaxis, hviler det en slags lun Nintendo-magi over hele pakken.

Det er ikke så mye nytt, og det gir ikke akkurat utslag på Richters skala, men er tradisjonell plattformaction i lekker håndtegnet grafikk noe for deg, burde Wario Land: The Shake Dimension muligens tas en titt på. Det å måtte gjenspille brett kunne med fordel vært fjernet, men lyden av klirrende mynt kompenserer mer enn tilstrekkelig. Eller, nei, det gjør det ikke, men penger i stort antall er alltid gøy. Ka-ching!