Og de fikk ikke noe annet enn et helt middelmådig spill. Warhammer: Chaosbane er et spill i samme sjanger som Diablo 3 og Path of Exile, to av de spillene jeg uten tvil har lagt ned flest timer i totalt i løpet av en lang spillkarriere.
Derfor er jeg også interessert når det kommer et spill i samme sjanger med Warhammer-navnet limt på forsiden. Ikke at jeg har et kjempenært forhold til dette universet, men fjorårets Vermintide 2 vekket interessen for historien og universet til Games Workshop.
Et spill i fire akter
Ivrig etter monsterslakt lagde jeg meg en alvekvinne med bue og dolker, og satte i gang. De fire ulike figurene representerer hver sin klasse, hver med sin egen personlighet og spillestil, alle ganske standard i sine roller. Dvergen løper rundt med to økser, mennesket er den klassiske soldat-klassen med skjold. Du har en magiker som kontrollerer flammer og lyn, og alven med pil og bue, som jeg valgte.
Fire ganske unike spillestiler, og så langt er jeg fornøyd med alven. Hun kan både skyte og kaste kniver, du har masse angrep med gift og du kan tilkalle trenymfer som hjelper deg i kamp. Alle evnene, bonusene og hele systemet rundt angrep og passive evner du låser opp liker jeg godt.
Du har en gitt mengde evnepoeng å ta av til enhver tid, som øker jo høyere nivå du blir. Alle evnene i spillet, både aktive angrep og passive bonuser, har tre ulike nivåer som låses opp underveis i spillet, og alle tar mere evnepoeng jo mer avansert de blir.
På nivå en kan det være at jeg bare skyter en vanlig pil, mens på nivå tre deler denne piler seg til flere fiender og forgifter dem. Nivå én er gratis, nivå tre koster 15 evnepoeng. Dermed blir det, i hvert fall når du er på høyeste nivå, en balanse der du må finne evner og angrep som har god synergi, samtidig som du må holde deg innenfor en gitt mengde evnepoeng.
Svakheten i dette systemet per idag er at mange av evnene er veldig ubalanserte. Det er et par valg av angrep for eksempel som er vesentlig bedre enn flere andre, og dermed «tvinges» man nesten til å ta disse, fordi de andre alternativene er så veldig mye dårligere. Dette er noe som må balanseres fra utviklerne sin side.
Sammen med dette har du et talenttre som også gir deg passive bonuser til skade eller forsvar, samt noen evner. Dette kan ligne litt på treet i Path of Exile, bare veldig mye mindre komplisert og med mindre valg. Her får du et poeng per nivå, samt at det koster en gitt mengde krystaller og penger for å låse opp nodene. Også her er det rom for tilpasninger, men jeg skulle ønske det var litt mer å ta tak i her. Samtidig synes jeg det er tungvint at utviklerne ikke har gitt spillerne muligheten til å lagre en eller flere builds, da du må fjerne alle poengene for å tilpasse eller endre, og dermed er du avhengig av krystaller og penger igjen.
Men alt i alt er dette et ålreit grunnlag for kampsystemet i spillet, der du kan tilpasse til en viss grad etter spillestil. Kampsystemet er ganske typisk for et spill i denne sjangeren. Det er ikke spektakulært, men det fungerer. På PlayStation 4 styrer du figuren direkte, og angrepene utføres med ulike knapper. Styringen er litt upresis, og spesielt unnamanøveren jeg kan gjøre er vanskelig å styre retningen presist.
Lite variasjon
Variasjonen i kampene, fiendene og sjefskampene er dessverre der spillet kommer til kort. Når du starter en figur spiller du gjennom fire ulike akter, satt til fire forskjellige steder. Historien foregår nesten uten unntak på de samme kartene, med små variasjoner fra gang til gang, og det blir veldig repetetivt. Fiendene forblir også de samme, og jeg skulle ønske det var mer variasjon og fantes mer fiender å bryne seg på.
Sjefskampene som avslutter hvert kapittel er ganske gode, og utfordrer på en helt annen måte. Jeg døde flere ganger på den første kampen, men endte til slutt opp som fornøyd seierherre etter noen forsøk. Historien som fortelles gjennom de fire aktene er anonym og kjedelig, og jeg tror ikke jeg kan gjenfortelle veldig mye av hva som skjer i noen av de. Det er platt og dårlig stemmeskuespill, lite interessante figurer og anonymt.
Det er i store og hele veldig lite variasjon i spillet, og det er noe det lider veldig under. De fire aktene er veldig standard, og variasjonen i hver akt er minimal. Det er gjenbruk av mer eller mindre det samme kartet hver eneste gang, med små endringer. Sammenlignet med Diablo, der man i den aller første akten har store, åpne sletter, grotter, gravplasser og flere andre steder man beøker, så foregår store deler av handligen i Warhammer under bakken. Det er kjedelig, og sammen med lite varierte fiender blir det altfor repetitivt.
Og dette blir enda mer merkbart når man når nivå 50, som er høyeste nivå, og skal begynne på «endgame» i spillet. Det er her jeg som spiller skal lokkes med nytt innhold, nytt utstyr og noe å strekke meg etter. Path of Exile har det, Diablo 3 har det. Chaosbane har ikke det. Du har tre ulike måter å skaffe deg utstyr på når du er på nivå 50. Enten løpe gjennom de samme fire kartene du har vært igjennom hele kampanjen. Eller noe som heter «Boss Rush» der du hopper rett inn i kamp mot en av de fire sjefskampene i spillet. Eller «Relic Hunt», der du kjøper et kart med diverse modifikasjoner, som for eksempel at fiender gjør mer skade, du som spiller tar skade når du står stille og så videre. Disse kartene koster penger, men gir en liten vri på spillet.
Men de foregår på nøyaktig de samme kartene som alt annet i spillet, som igjen banker inn den repetitive følelsen. I tillegg til disse tre valgene kan du øke vanskelighetsgraden oppover, til du til slutt når «Chaos 5». Problemet her er at det er veldig lite insentiver for å spille på høyere vanskelighetsgrad, annet enn utfordringene. Du får ikke bedre utstyr, du får det bare saktere. Det finnes ikke unikt utstyr på den høyeste vanskelighetsgraden heller. Og i tillegg til det tok det meg cirka 2 timer å ha samlet sammen alle de tre ulike utstyrssettene til alven min etter jeg nådde 50, og dermed var jeg i bunn og grunn ferdig med hele spillet. Jeg rydder unna høyeste vanskelighetsgrad uten større problemer, og det tok meg nesten ikke noe tid å komme dit.
Konklusjon
Warhammer: Chaosbane er ikke et dårlig spill. Kampsystemet fungerer bra, flyten og tempoet i kampene føles godt. Evnene er bra, om en litt standard og lite oppfinnsomme, og jeg har opplevd lite feil underveis. De fire klassene har hver sin egen stil, med masse valg og mulighet til å tilpasse til dels etter eget ønske.
Det er imidlertid et ekstremt repetitivt spill. Gjenbruk av kart, lite variasjon i oppdragene, kjedelig historie og dårlig stemmeskuespill. Spesielt varisjonen på kartene du slåss deg gjennom er minimal, og det samme gjelder monstrene som befinner seg på kartene. Det blir kjedelig og gjentagende veldig fort.
Jeg kan også si nøyaktig det samme om alt som skjer når du er ferdig med historien og skal begynne på sluttspillet. Igjen er det lite innhold, og det som er der er repterende og lite variert, mye mindre enn tidligere nevnte konkurrenter i denne sjangeren.
Alt i alt kjennes Warhammer: Chaosbane ut som om det er gitt med akkurat så mye innhold de trenger for å kalle det ferdig, men helt uten alt det som kan gjøre dette typen spill bra, og som holder interessen over tid. Og det er litt synd, for det er ting jeg liker her, og med mer variasjon, mer å bruke tiden på, mer utstyr å samle og flere valg så tror jeg kanskje Chaosbane kunne greid å holde interessen min.
Det gjør det ikke nå.
