Helter og soldater
Det er også en fin variasjon når det gjelder enheter, både menneskelige og mekaniske. "Space Marines" er kjernen i kampstyrken din, og det er selvsagt disse du vil se mest til. Avhengig av oppdraget, vil du også stifte bedre bekjentskap med andre enheter, slik som speidere, snikskyttere og mekaniserte våpenplattformer. Enhetene balanserer hverandre godt, til tross for at èn av dem dominerer mye av spillet.
Oppgradering av enheter kan skje når som helst, selv under kamp. Nye våpentyper, ledere og til og med forsterkninger er nyttige for å holde dine menn kontinuerlig kampklare. Spesielt dette med forsterkninger er et fint tiltak, og sikrer at det ikke blir for mye kjedelig rekruttering fra basen.
Fremtredende enheter, eller helter, er også viktige for sikker suksess. Du kan smelte disse sammen med troppene dine, slik at det dannes sterke grupper. Også heltene kan oppgraderes, og er essensielle for en slagkraftig stridsmakt. De er dessuten veldig viktig for spillets historie, siden vi ofte møter disse i filmscenene mellom brettene. Her blir vi bedre kjent med heltene og deres personlige kvaler, følelser og meninger. Personlig involvering på denne måten er bra, siden det gir spillet mer dybde og ikke minst styrker det karakterfølelsen.
Episk?
Dawn of War har ikke overraskende en veldig god og spennende historie, og dette er et av spillets største styrker. Uten å avsløre for mye er det de "gode" menneskene mot røkla. Spillet er allikevel mer nyansert en dette, og diverse vendinger i historien lenker deg fast til din knirkende kontorstol til spillet er fullført. Uheldigvis kommer denne fullførelsen alt for fort, enspillerdelen kunne med andre ord vært noe mer omfattende. Jeg vil gjerne ha sittesår av gode enspilleropplevelser, jeg fikk bare en litt vond rygg med Dawn of War. Jeg takker derfor høyere makter for flerspillerdelen.
Også flerspillerdelen har en viss episk karakter over seg, og her får du til og med spille med de tre andre fraksjonene (noe som for øvrig også er mulig lokalt på såkalte skirmishkart). Det er nettopp denne variasjonen som gir flerspillerdelen kraften den innehar. Her finnes et utall strategier og enhetskombinasjoner, som gjør at du aldri går lei av å banke andre over nett. Selv om basebygging fortsatt er viktig, må du også være sterkt fokusert på offensive kvaliteter. Her nytter det ikke å forsvare seg til seier!
For at noe skal være episk er det ofte et ufravikelig krav at vi snakker store hærer og slag. Selvsagt der dette på plass i Dawn of War, noe som også skaper et lite problem. Når du styrer store styrker kan disse tidvis ha problemer med å "finne veien" Dette blir spesielt synlig ved offensive operasjoner, der det hender at tropper klumper seg sammen og ikke kommer seg av flekken. Stridsmenn kan naturligvis bli forvirret og redde i slagets hete, men det skal helst ikke skje når man har en overveldende overmakt på sin side.
Det skal for øvrig nevnes at det er en klar strategisk fordel for dine styrker å hente i de ulike de brettenes terreng. Krater, vegetasjon og høyder kan brukes som dekning og gir deg fordeler i forhold til fienden. Brukes disse på riktig måte er det mulig å slå overlegne styrker med glans.
Det geniale med Dawn of War er at et så variert, stort og til tider avansert spill kan være så gøy og enkelt å spille. Et godt og beskrivende grensesnitt sammen med en god opplæringsdel sørger for at du raskt er i gang med å drepe orker, onde mennesker og gode gamle Eldar på fulltid. Enkelte vil kanskje hevde at dette viser at spillet rett og slett er for lett. Kanskje disse har rett, men hvis lett betyr utrolig morsomt, hva gjør vel det?
