Wanted: Weapons of Fate er et tredjepersonsskytespill utviklet av Grin og har samme karakterer og univers som den stjernespekkede filmen, men er en fortsettelse med ny handling. Dermed er ikke utviklerne slavisk bundet til et filmmanus, og Grin kan mer eller mindre lage sin egen fortelling. Som filmspill har Wanted: Weapons of Fate derfor et meget godt utgangspunkt.
De leker ikke mordere.
Wesley Gibson er hovedpersonen i spillet. Han er drittsekken med pistolen og den kule drakten, ifølge ham selv. Før dette var han en vanlig kontorrotte som nærmest ble kastet inn i den livsfarlige tilværelsen til en leiemorder.
Weapons of Fate plukker opp tråden der filmen slutter. Wesley er ute etter sannheten om sitt opphav, og vikles etter hvert inn i et hevntokt, men mer skal jeg ikke røpe.
The Fraternity er en organisasjon hvis eneste mål er å drepe vilkårlige personer en slags overnaturlig vev peker ut. Organisasjonen er gammel, og i spillet kommer det frem at mordet på Abraham Lincoln, Jesse James og til og med kanskje Caesar ble begått av medlemmer av denne organisasjonen. De av dere som så filmen vet at Wesley, etter å ha bestått en sinnsvak opptaksprøve som blant annet innebar å skyte av vingene på flygende fluer, ble tatt inn i organisasjonen med så åpne armer iskalde superleiemordere er i stand til å gi.
Leiemorderne fra Wanted-universet er ikke trøtte og kjedelige standardleiemordere med stilige smokinger og raske biler. Wesley og kollegaene hopper lengre, løper fortere og er sterkere enn normale mennesker. I tillegg har de overnaturlige reflekser, som i spillverden selvsagt betyr skyting i saktefilm. Både selvaktiverte og forhåndsskriptede sekvenser tar nytte av denne meget stilige, og kanskje litt oppbrukte, effekten.
Skru’n som … Wesley?
En konsekvens av disse mordernes eksepsjonelle fysiske attributter er at de er i stand til å få kuler til å gå i bue. Jepp, Wesley Gibson og hans likesinnede kan skru kuler. Hvordan dette er mulig har Wesley en indoktrinert forklaring på: Hva om ingen hadde fortalt deg at kuler flyr i en rett linje? En interessant tenkemåte, uten at jeg tror dette er en vitenskapelig godkjent argumentasjonsmetode.
En mer utførlig forklaring får vi aldri på fenomenet. Det eneste jeg vet, er at skruing av kuler funker så det suser - bokstavelig talt. Vi vet alle hvordan det er å vente på at den siste fienden i dekning skal få ut fingeren og vise hodet sitt sånn at vi kan blåse det til himmels. I Wanted-universet er ikke dette et problem. Sitter det en oppstemt leiesoldat i dekning bak en søyle og kniser fornøyd, samtidig som han holder deg i sjakk med et helautomatvåpen, er det bare å sende en kule i bue rundt søylen, med skurkens panne som leveringsadresse .
Det hele ser meget stilig ut, og å skru kuler er også, overraskende nok, veldig enkelt å få til. Hold inne shift, vri musa til du finner en godkjent bane for kula og bang. Det er litt irriterende at fiendene dør på nøyaktig samme måte hver gang, men jeg ble faktisk aldri lei av denne funksjonen, og brukte den for det den var verdt og mer til. Enda mer effektivt blir det når Wesley får tak i en pistol som skyter fem eksploderende kuler samtidig. Å se de fem kulene suse gjennom luften, først spredt utover, for så å samles til en liten femkant før de når sitt mål og eksplosjonen lyser opp rommet, er noe som rett og slett bare må ses.
For å skru kuler i spillet trenger Wesley et overskudd av stoffet adrenalin. Enkelt sagt kan det sies at mye adrenalin gjør at vi mennesker reagerer kjappere og ofte ”bedre”; instinktene tar kontroll og vi får overnaturlig styrke. Slik er det i hvertfall i Wanted: Weapons of Fate, og er du tom for adrenalin reduseres Wesley til en helt vanlig supertrent leiemorder. Ikke noe vi vil ha noe av, altså. Adrenalin fylles på ved å drepe, nærkampshenrettelser gir ekstra poeng.
Heldigvis er dreping noe Wesley får mange sjanser til i spillet - adrenalinet flommer fra fiendene, som ytterst velvillig stiller opp til slakt. Wesley er ganske menneskelig i hvertfall på ett punkt, og det er at han ikke tåler mange kulene før han går i bakken. Effektiv bruk av beskyttende gjenstander er derfor essensielt. Da passer det bra at Wanted: Weapons of Fate har det jeg vil betegne som det beste dekningssystemet i et skytespill, noensinne. Wesley ruller og sprinter mellom vegger og kasser med den mest smidige eleganse, akkurat der jeg vil at han skal rulle og sprinte. Animasjonene er også svært vellagde og stilige. Kontrollen i spillet ellers er det svært lite å utsette på, teknisk sett er Wanted: Weapons of Fate meget forseggjort. Spillets store appell kommer til syne etter hvert som kontrollen begynner å sitte, og følelsen av virkelig flyt og beherskelse av spillet oppnås.
Variasjon er spillets krydder ... Men ikke i dette tilfellet
Et problem Wanted: Weapons of Fate har er mangelen på variasjon. Selv om jeg personlig mener at det er riktig for dette spesifikke spillet at man ikke kan bære andre våpentyper enn pistoler; da jeg som fan av universet aldri kan se for meg Wesley og co gi fra seg kuleskruen for et stort og uhåndterlig helautomatvåpen - så savner jeg likevel litt andre våpentyper å benytte meg av.
Den kunstige intelligensen er også utrolig forutsigbar, de forskjellige typene fiender går i posisjon på nøyaktig samme måte hver eneste gang. Fiendene er rett og slett ikke særlig intelligente. Det er alltid moro å stå én meter fra en fiende uten at han reagerer i det hele tatt. Og når han faktisk oppdager deg, etter mangfoldige sekunder, tømmer tømmer han et helt magasin med kuler i Wesleys retning uten å treffe mer enn kanskje to ganger. Eller vent, dette er jo aldri moro. Slike hendelser hører riktignok til unntakene, fiendene oppfører seg stort sett som skurker skal gjøre.
Oppdragene er også generelt litt ensformige, til tross for at utviklerne har slengt inn et par snikskytter- og fastmonterte maskingeværsekvenser. Heldigvis er områdene flotte å se på og visuelt varierte, fordi de ulike områdenes oppbygning og generelle struktur er dessverre altfor lik. Det faktum at flere av områdene egentlig er identiske, bare med forskjellige teksturer ligger godt skjult under den ganske pene overflaten. Fiendene kommer fra samme kant hver gang, ting som kan brukes å søke dekning bak står på samme sted og så videre.
Derfor er det nesten bra for spillet som helhet at Wanted: Weapons of Fate er et usedvanlig kort spill. Spillet er som sagt et tredjepersonsskytespill, i samme nisje som for eksempel Gears of War. Men også sammenlignet med denne typen spill trekker Wanted det korteste strået, i det at spillet tar fire-fem timer å fullføre. Dette, sammen med at spillet ikke har noen form for flerspiller tilsier at mer økonomisk bevisste gamere aldri vil, eller bør, kjøpe dette spillet. Vil du ha mer underholdning ut av spillet er du tvunget til å gjenspille favorittoppdragene dine.
Heldigvis finnes det forskjellige vanskelighetsgrader. På normal vanskelighetsgrad er spillet passelig utfordrende og gir en vennligsinnet læringskurve. Den letteste vanskelighetsgraden er altfor lett, og er treffende nok bare kalt ”pussy”.
Rått og uraffinert
Slik vulgaritet gjennomsyrer dette actioneventyret. Wesley banner konstant, og kommer med klisjéfylte og banale kommentarer til enhver situasjon. Manuset vinner altså ingen priser, med mindre det er snakk om priser for mest pinlige enlinjekommentarer. Men hvis en makter å ikke ta spillet eller Wesley så veldig seriøst, skal man ikke se bort i fra at et par lattermilde øyeblikk inntreffer.
Spillet er i hele tatt veldig lite barnevennlig, både lydmessig og ikke minst visuelt. Blodet spruter konstant, og knivhenrettelsene er svært brutale og realistiske. Velfortjent 18-årsgrense, med andre ord.
Handlingen ellers er ganske spennende for de innvidde, men det er kanskje ikke alltid like enkelt å henge med i svingene. Spillet får stort pluss for stemmeskuespillet, alle skuespillerne fra filmen har gått i studio, til og med Morgan Freeman. Et irritasjonsmoment er at spillet insisterer på å bryte opp flyten med filmsekvenser utrolig ofte. Jeg er generelt sett ganske tolerant når det kommer til mellomsekvenser i spill, så lenge de er vellagde og spennende. Dessverre er det ikke alle klippene som oppfyller disse kriteriene i Weapons of Fate. Det hjelper heller ikke at disse til tider også er intetsigende, unødvendige og dårlig regissert. Historien har dog et par spennende tvister, og en slutt som tilhører sjeldenhetene. Den er nemlig ganske god.
Noe som går igjen i spillet er at du virkelig føler deg som en proff leiemorder. Skruing av kuler, rulling mellom dekning, og nærkamp – inntrykket man sitter igjen med er stilig. Selv om de fleste spillmekanikkene i Weapons of Fate egentlig er relativt enkle og overfladiske, blir opplevelsen som helhet ganske så fornøyelig. En stor faktor i dette er at opplevelsen er såpass tilfredsstillende visuelt sett. Spillet er ikke noen grafisk revolusjon på noen måte, spesielt ansiktene hadde trengt en overhaling. Men effektene og animasjonene er utrolig forseggjort, og sammen med den drivende musikken og gode lydeffekter, bidrar de til at adrenalinet i kroppen øker, og Weapons of Fate blir svært involverende.
Konklusjon
Wanted: Weapons of Fate er kanskje ikke verdt pengene for de av dere som forventer at antall timer underholdning dere får ut av et spill direkte skal samsvare med prisen. Spillet er heller ikke særlig nyskapende, eller variert. Men et fenomenalt dekningssystem, generelt god kontroll og muligheten for å skru kuler gjorde at jeg stort sett likte tiden jeg hadde med spillet.
Wanted: Weapons of Fate er, sammenlignet med de fleste andre filmspill, ytterst gjennomført og vellagd. Her er det ikke snakk om noe hastverksarbeid. Sammenligner vi med andre spill på markedet står imidlertid ikke leiemorderne fullt så sterkt, og utviklerne var nok hele tiden klar over at de ikke lagde spillkunst, for spillet er svært harry, usofistikert og til tider litt uinspirert. Men konseptet med kuleskruende supermordere er i hvertfall for meg personlig svært tiltrekkende, og er du fan av Wanted-universet er det utvilsomt underholdning å finne i Weapons of Fate.
