Plink, plonk og kasproing
Lydmessig er det ikke stort å rope hjem om. Annet enn en utrolig irriterende og plagsom lyd som håner deg hver gang du dør, er det enkelt og greit ingenting utenom det vanlige i dette spillet. Tittelmelodien fra Wallace and Gromit er selvfølgelig på plass, men dette er stort sett også det eneste man i det hele tatt legger merke til. Plassert rundt i dyreparken befinner det seg ulike hjelpestasjoner som forklarer litt rundt konseptet og gir deg små hint til hva du skal foreta deg videre, men lyden på disse er dessverre noe lav i forhold til lydnivået ellers i spillet. Etter et par timer i spillet har du uansett ikke noe behov for å benytte deg av disse, ettersom det meste bør være forståelig innen den tid. Lydeffektene er akkurat som det man forventer av et spill i denne sjangeren, standard hopp og sprett.
Hovedansvarlig for utviklingen av spillet har vært ikke helt ukjente David Braben, nå leder av Frontier Developments. Selskapet og Braben selv har stått bak spill som "Elite", "Infestation", "Dog's Life" og "Rollercoaster Tycoon 2". Inget dårlig resymé med andre ord. Frontier Developments har også involvert Nick Park og animatørene hos Aardman, slik at spillet både utseendemessig og historiemessig skal ligge opp mot det man kan forvente av Wallace and Gromit-serien. Oppgaven er gjennomført med ståkarakter på alle punkter - noe som befester seg i at modellene av både Wallace og Gromit ligger veldig tett opptil det man er vant med fra film.
Riktignok er de kanskje en anelse for glatte og rene i forhold til orginalutgaven, men det er grenser for hva man kan få til på en PlayStation 2, selv i dag. I løpet av spillets gang og etter hvert som man samler sammen et rikt utvalg av gullmynter, låser man opp ulike filmklipp av våre to helter. Et av klippene er blant annet en introduksjon til spillet og utviklingen av konseptet, fortalt både av Nick Park og David Braben selv. At utviklerene har vært med på spillmarkedet en stund, ser man tydlig i enkelte referanser til gamle spill plassert pent og pyntelig rundt i miljøet. Jeg skal ikke avsløre noe mer, men det er uansett små detaljer som man blir sittende og humre over når man oppdager de. Humoren i spillet er klart og tydelig av Wallace and Gromit-kvalitet, men det er selvfølgelig noe lenger mellom gullkornene her i forhold til i filmene. I praksis er ikke det spesielt farlig og man tar seg selv i å fnise av de blauteste kommentarer rett som det er.
Konklusjon
Spillet plasserer seg som en slags velkommen oase i tomrommet mellom "Cracking Contraptions" og den kommende helaftens "Wallace and Gromit"-filmen. Dersom du er en fan av de ulike kortfilmene, har du faktisk litt å se fram til i dette spillet. Noe overraskende for min egen del, ettersom jeg var redd for at vi kom til å ende opp med en platt og laber lansering av noe som burde være et storspill. Skremt av alle feilslåtte forsøk på å lage spill ut av filmtitler tidligere, kan jeg heldigvis konstatere at dette ikke føyer seg inn i rekken av mislykkede avgjørelser. Resultatet har blitt et riktig så fornøyelig spill som det ofte fristet å vende tilbake til. Frustrasjonen over den middelmådige kamerafunksjonen ga seg raskt og det ble stadig mer og mer spennende å følge historien framover. Spillet kan med andre ord anbefales både for de som har sin første kontakt med Wallace and Gromit-universet og for de som har sett det meste av tilgjenglig materiale om våre to helter. Spillet befinner seg imidlertid i en farlig konkurranseutsatt sjanger nå i 2003, så det skal bli spennende å se hvordan vår plottende pingvin klarer å friste forbrukerene.
