Filmen om den sjarmerende søppelroboten Wall-E går for øyeblikket sin seiersgang over norske kinoer, og i kjølvannet følger selvfølgelig et spill. Selv har jeg ikke sett filmen enda - den tid kommer helt sikkert – men jeg tenkte som så at spillet ville være en fin oppvarming. Roboter har alltid fascinert meg dypt, og spill inneholdende roboter har derfor appellert i like stor grad.

Selv om Wall-E er en stakkarslig liten søppelsorterer med skrot til kropp og rust i kassa, skorter det slettes ikke på karisma og utstråling. Forlatt på planeten Jorden – en nedsøplet støvkule på galaksens vestre spiralarm, fordriver han dagene ved å presse søppel til kuber for å ordne opp i alt rotet som menneskene har tilstelt. Ingen liten oppgave for en liten robot, det skal være sikkert, men en meget liten oppgave i forhold til hva han vil begi seg ut på i nærmeste fremtid. Der ute i rommet finnes nemlig den store kjærlighet.

Ja takk, begge deler

Og kjærligheten kjenner så visst ingen grenser. Ingen kan komme og si at roboter er følelsesløse innretninger av metall. En dag brytes den kjedsommelige hverdagen til Wall-E opp av et overraskende besøk, og vi får raskt stifte bekjentskap med den stilrene skannerroboten Eva. Hun er på leting etter planteliv på planeten Jorden - planteliv som kan spores og lede menneskeheten tilbake til sin hjemplanet.

Tilfeldigvis er det slik at Wall-E tidligere har funnet en morken sko som inneholder Jordens eneste spire av liv, og det oppstår søt musikk. Samtidig kolliderer de to skjebnene i et tamt fyrverkeri av repetitiv gåteløsning og slapp plattformaction. Wall-E kan hoppe og han kan kaste. Spillet kretser i stor grad rundt det å kaste objekter. Og det er ikke helt tilfeldige objekter, men alltid søppelkuber, som Wall-E selv produserer i dypet av sin kropp. Om ikke det var nok, så kan disse søppelkubene transporteres, en funksjon som blir mer og mer nyttig gjennom spillets gang.

Men selv om spillet stort sett sentrerer seg rundt plasseringen av søppelkuber, betyr ikke dette at prosessen er uten sin sjarm. Blandet inn er en til tider artig dose med plattformhopping og møysommelig navigering, en dose som nærmest bærer hele spillet videre. Der en slitsom sekvens som involverer gjentakende samling av søppelkuber vil bryte ned motivasjonen, vil en frisk plattformsekvens fort bygge den opp igjen. Til en viss grad.

For det er ikke snakk om et spill som går Super Mario Galaxy i strupen. Plattformsekvensene er rimelig generelle, og det er ikke selve utformingen av dem som redder spillet. I Wall-E er det hovedsakelig det at plattformingen fungerer som et avbrekk fra den langtekkelige søppelplukkingen; den lille gleden som oppstår når man endelig får bevege seg videre etter å ha kastet seksten skrotkuber på riktig sted. Disse avbrekkene er dessverre ikke gode eller lange nok til å døyve smerten av spillets mer monotone elementer.

Eller rettere sagt, det resterende søppelet. Det finnes i alt fem forskjellige typer søppelkuber. Den røde, den blå, den gule, den vanlige og den tunge. Er man stilt overfor noe som må ryddes unna, beveger man seg enkelt og greit bort til en dispenser. Denne dispenseren vil i vårt tilfelle supplere Wall-E med en rød og eksplosiv søppelkube som reduserer hindringen til støv. En blå kube vil lade opp små ladestasjoner, som igjen utløser mekanismer. Når roboten vår plukker opp det blåfargede søppelet og medbringer det til en ladestasjon, åpner det seg som regel en dør.

Den vanlige søppelkuben brukes kun på første nivå av spillet, og skal kastes på knapper. Som igjen, på lik linje med den blå kuben, vil bevege plattformer eller åpne dører. Ikke noe mer fiffig enn det. Den mest interessante av kubene må være den av gul farge, som er magnetisk og kan dra Wall-E opp i passende vegger eller tak, der han kan rulle videre mot neste trivielle oppgave. Det blir aldri mer komplisert enn at man får utdelt riktig søppel til riktig tid, noe som er forståelig med tanke på at Wall-E hovedsakelig er rettet mot barn. Gåteløsningen er i bunn og grunn en ren illusjon.

Den bedre halvdel

Men selv om jeg savner en litt mer sporadisk fremtreden av variert plattforming, har jeg likevel ikke grunn nok til å senke Wall-E ned i dypet av udugelighet. I to til tre brett får man nemlig kontrollen over den bedre halvdelen til Wall-E, skannerroboten Eva, som er en sterk bidragsyter i kampen mot spillets undergang. I hennes sekvenser blir man også nødt til å prosessere gjentakelsesbaserte oppgaver, men det finnes noe mer. I arkadepregede innslag får man nemlig styre den flyvedyktige kvinneroboten gjennom vågelige tunneler.

Det er ikke noe nytt konsept, men det fungerer likevel. I høy fart navigerer man Eva gjennom sjakter og tunneler fylt til randen av hindringer, og man skyter gjerne det man ikke kan unngå å treffe. Mer er det ikke å si. Det er intenst, men ikke veldig utfordrende, dog for et barn vil det sikkert by på en del forsøk. Jeg vil gå så langt som å si at flysekvensene med Eva er høydepunktet i Wall-E, for selv om det ikke er spektakulær underholdning som klistrer meg til kontrollen, så er det et tidig lyspunkt i en ellers slapp spillpakke.

Og selv om man til visse øyeblikk får kontrollen over både Wall-E og Eva på samme tid, endrer ikke dette opplevelsen til det bedre. Man må se seg nødt til å gjøre det samme som ellers, kun ispedd Evas evne til å skyte den veien Wall-E peker. Det blir mye trykking på skyteknappen i perioder, og selv jeg slet med å holde meg i live når fiendene røynet på og alt jeg hadde å støtte albuen til var Evas autosikte.

Når det kommer til det grafiske, er det ingenting å juble for i Wall-E. Det eksisterer et par fine teksturer, men resten er akkurat på grensen til godkjent. Grafikken fungerer, men det er også alt den gjør. På første nivå greier utviklerne å gjenskape en genuint ensom atmosfære, men det varer ikke lenge før den forsvinner og erstattes av hvite korridorer og brune, avgrensede kløfter.

Angående Wii-versjonen, så er dette kun en litt mer grumsete versjon av Xbox 360-utgaven, men overraskende lik tatt forskjellene på maskinvaren i betraktning. Dessverre bidrar en litt mer uskarp og ufokusert grafikk kun til fornedrelse av en allerede middelmådig spillopplevelse når det praktisk talt er null funksjonalitet med Wii-fjernkontrollen å spore. Hvis man ikke ser på litt tilfeldig risting med kontrollen som et stort pluss, er Wii-versjonen dessverre ingenting for seg selv.

Enda verre er det at all kontroll over kamera er lagt til styrekorset øverst på Wii-fjernkontrollen, for det har seg slik at denne ekstra distansen som tommelen må tilbakelegge er overraskende slitsom i lengden. Spesielt frustrerende kan det bli på arenaen, den vel påklistrede flerspillermodusen, hvor det å styre kameraet raskt er alfa og omega. Her er det om å gjøre å skyte hverandre, eller plukke opp ting først, og på sitt beste kan den tilby et par timer moro på delt skjerm, for opp til fire spillere. Denne finnes forøvrig også i Xbox 360-versjonen.

Konklusjon

Hvis du elsker Wall-E av hele ditt hjerte er dette spillet for deg (og helt sikkert alt annet som i en eller annen kontekst involverer Wall-E). For alle andre er dette en helt grei spillopplevelse som såvidt redder seg ombord med kloremerker på dekkskanten. Gjennom en parade av oppgaver som innebærer å gjenta den samme handlingen opptil ti ganger, kan man fort bli lei, om ikke revitalisert av tilfeldige avbrudd med plattformaction. Tunnelseksjonene med Eva er det definitive høydepunktet, og tilbyr blant all middelmådigheten litt ren arkadepreget action. Wall-E får et ekstra pluss for norsk tale i alle versjoner.