Urfete komboer
Nyttig for å kunne klare å skrape sammen de virkelig høye poengsummene er også muligheten til å dra "manuals". For de av dere som har spilt Tony Hawk-spillene er ikke det med "manuals" noe nytt. Dette gjør du ved å dra spaken frem og tilbake, eller tilbake og frem. Da vil du kjøre bortover vannflata, balanserende på bakenden eller tuppen av brettet. Benytter du disse riktig kan du teoretisk sett klare å dra sammen tilnærmet uendelig store poengsummer. Vi dro med letthet kombinasjoner på flere hundretusen poeng. Her kommer ytterligere et knallbra tiltak inn. Man har i dette spillet valgt å gå bort fra de vante tidsbegrensede omgangene. Her gjelder det å holde et ”groove"-meter så fullt som mulig. Desto bedre du kjører, desto fullere vil dette bli. Så lenge du ikke går tom for ”groove” kan du kjøre videre. Dermed er det duket for ekstremt lange omganger med tilsvarende ekstreme poengsummer om du gjør alt riktig.
Karrieremodus består av tre elementer. Først og fremst skal du klare en del ”groove objectives” dette er samme type oppgave du finner i andre spill i sjangeren. Du skal oppnå forskjellige poengsummer, og mestre så og så lang "manuals" osv. Ellers har du en rekke "gaps" som skal finnes, og som du skal klare. Ved å klare å et "gap" vinner du en "gap"-nøkkel. Disse nøklene kan du bruke til å få en gjennomgang av andre "gaps" på brettet som du ikke har klart å finne ved å herje rundt på måfå. Ganske så kjekt egentlig. Det siste elementet i karrieremodus er ”challenges” eller utfordringer om du vil. Disse er på mange måte avanserte oppgaver. Her skal du samle stjerner som er spredd rundt omkring både høyt og lavt på banene. Du skal klare å holde komboer gående samtidig som du samler opp tall fra en til fem eller en til ti. Det siste er mye vanskeligere enn det høres ut. Tallene er gjerne spredd over et stort område og i mange forskjellige høyder. En annen utfordring går ut på at du skal kjøre i løp med båten din. To eller tre runder skal kjøres på banen uten at du går tom for tid eller bensin. Det er greit nok å klare banen på tid. Det er bare det at du må hoppe på hopp eller svinge innom trange smug for å plukke opp bensin samtidig som du prøver å holde farta oppe.
Det er lite som mangler i dette spillet. Man har valgt å gå for en rekker nye vrier både i flerspiller og i enspiller. Det ligger mange timer med utfordringer og moro her. Allikevel er det noen små ting vi kanskje savner litt. I alle de nyeste spillene fra Activision har man muligheten til å lage sine egne karakterer. Vi har alltid hatt en forkjærlighet for å lage oss selv så godt som det er mulig. Eksempel på det kan du se i vår omtale av Tony Hawks Pro Skater 4. Denne muligheten har man av en eller annen underlig grunn valgt å utelate i dette spillet. Det er ikke noe stort tap, men det er en morsom detalj som alltid er morsom å ha der.
Grafisk snadder
Det første du møter på er menyene i spillet. Menyen ligger over et ganske så fantastisk frosset 3D-bilde som blir rendret i sanntid. Her snurrer kameraet rundt en båt med en del brettkjørere på slep. Kameraet zoomer inn på både kjørerne og folkene som sitter og slapper av i båten. Allerede her får man en pekepinn om hvor bra grafikken i spillet faktisk er. Sjelden, eller faktisk aldri, har vi sett så gode spillermodeller i et slikt spill. Og så vidt vi kan se er alt rendret i sanntid med spillets egen 3D-motor. Ansiktene er fantastiske i likhet med resten av modellene. Båtene ser også veldig bra ut. Det aller viktigste er likevel bølgene, og hvordan spillerne beveger og oppfører seg i forhold til dem. Her leverer virkelig Wakeboarding Unleashed varene. Bølgens fysikk og spillerene bevegelse på og i forhold til den, er så realistisk som det kan bli. Trykk raskt to ganger i en av sideretningene og du svinger hardt ut fra bølgen, smell motsatt vei og du farer i full fart mot bølgen igjen. Du ser hvordan karen på skjermen først rykkes ned for så å slenges opp i lufta fra kanten av bølgen. Rett og slett helt overlegent.
Omgivelsene du spiller i er viktige også. Ved første øyekast ser alt topp ut og er det også for det meste. De første banene er varierte i bygningene, vegetasjonen og ellers i omgivelsene. Etter å ha spilt en stund slo det oss likevel at det det blir repeterende. Fargene og atmosfæren er veldig lik fra bane til bane. Det går for det meste i grått og mørk grønt. Ganske kjedelige farger og litt flat følelse. Detaljene er likevel klare, fine og detaljerte. Det kunne bare vært gjort litt mer spennende. Det er sjelden vi ber om flere, sterkere og mer varierte farger i et spill, men her hadde det faktisk vært greit.
