Det er et par viktige kriterier som må oppfylles for at et førstepersons skytespill i VR skal fungere: Siktingen med våpen må være presis, bevegelseskontrollene må føles bra, og det må være alternativer for styringen som spilleren kan teste ut for å finne det som er mest behagelig.
Farpoint innfrir på alle disse områdene. Utvikler Impulse Gear har ikke bare skapt spillet, de har også vært med å utvikle den nye PlayStation VR Aim-kontrolleren som spilleren anbefales å bruke. På grunn av samarbeidet med utvikleren av spillet og teamet bak gevær-kontrolleren, passer de hverandre som hånd i hanske. Dette, kombinert med de varierte og morsomme våpnene du finner i spillet, gjør den relativt korte historiedelen til en morsom berg-og-dalbane. (Du trenger ikke bruke Aim-kontrolleren – Farpoint er også kompatibel med DualShock 4.)
Haltende start på en fremmed planet
I Farpoint tar du på deg romdrakten og styrer piloten til The Wanderer, et skip som i starten av spillet ankommer romstasjonen Pilgrim for å ta med seg forskerne Eva Tyson og Grant Moon tilbake til Jorden. Forskerne har vært på stasjonen for å studere en ormhull-lignende glippe i tid og rom, og i det du skal til å koble deg på Pilgrim går alt ad undas. Ormhullet manifesterer seg og suger inn både romstasjonen og skipet ditt. Følgene av dette er en krasjlanding på en helt ukjent planet, hvor du må lete etter andre overlevende samt en måte å komme deg hjem på – hvor enn dét er nå.
I starten hadde jeg litt problemer med å tilvenne meg styringen i Farpoint: I standardinnstillingen var det ingen åpenbar måte å snu seg rundt på, og jeg merket at jeg ble veldig fort sliten, dette til tross for at jeg har hatt langt mer stressende opplevelser i VR tidligere.
Etter en liten pause og litt eksperimentering i menyene til spillet, oppdaget jeg at man kan konfigurere kontrollene til å passe din VR-spillestil. Jeg innså også at standardinnstillingen – hvor du fysisk må snu deg for å se deg rundt – var ment for når man står oppreist og spiller. Om du sitter fungerer det mye bedre å velge enten hakkete omvending eller myk omvending med kameraspaken – slik man gjør i for eksempel VR-versjonen av Resident Evil 7: Biohazard.
Da styringen var på plass kunne jeg fortsette å utforske ørkenverdenen på leting etter passasjerene mine. Men det var selvsagt ikke bare strandede mennesker på denne planeten.
Kjempegod skytefølelse
Fiendene i Farpoint er varierte nok, for lengden. I starten møter man mest edderkoppmonstre av forskjellige varianter, som kan være alt fra størrelsen på en fotball til en fotballbane på høykant. Noen er raske og skrale, mens andre holder seg på avstand og er litt mer vriene å knerte. Et godt arsenal av forskjellige gevær-typer er altså en viktig nøkkel for å komme seg gjennom hordene.
Med den fullautomatiske standard-riflen kan du effektivt ta deg av fiender på medium hold, og med raketter du plukker opp blir det enklere å sikte seg inn på tyngre fiender med mer liv.
Kommer noen for nære vil det være nyttig å bytte – noe du kan gjøre enten ved å løfte Aim-kontrolleren over skulderen eller med et knappetrykk – til pumpehaglen, som fungerer godt på de små raske krypene som skulle bli for pågående.
Med flere andre våpen, som skarpskytterriflen og plasmavåpenet som generer et oppladbart skjold, kan man eksperimentere en del med hvilke våpen som passer best til en hver situasjon. Dette er Farpoints sterkeste egenskap.
For skytingen er utrolig morsom. Siktingen er noe du i grunn ikke tenker over, da du med Aim-kontrolleren holder et objekt fysisk i hånden som våpenet du holder i spillverdenen hermer svært overbevisende etter. Det føles veldig naturlig, spesielt når du kan bruke hologramsiktet på våpenet for presisjonsskudd. Dette med å se ned siktet er noen som fungerer mye bedre enn jeg i utgangspunktet hadde antatt.
Oppfordrer ikke akkurat til utforsking
Kampene i spillet har med andre ord en veldig fin flyt, men ut over dette er det ikke særlig mye å skrive hjem om i Farpoint. Banene i seg selv er svært lineære. Fra første stund blir du bokstavelig talt geleidet gjennom trange kløfter og tuneller. En og annen klippekant bestiges også, hvor utsikten tidvis imponerer, men banene utvider seg ikke i noe særlig grad med mindre det er høyst nødvendig for et kommende slag med mange fiender.
Greit nok, hvis et nivå ikke trenger bredde eller mange veier å gå så bør det ikke være overflødig rom å bevege seg på, men litt mer frihet til å utforske hadde vært greit. Belønning for utforskingen hadde også blitt tatt i mot med takk: Her er ingen samleobjekter eller sekundærmål. Farpoint går kun ut på å skyte fiender, bevege deg videre, nå neste punkt i historien, gjenta.
Skytingen imponerer, som sagt, og det hele føles ganske kult når man har VR-brillene på og hører det vellagde lyddesignet og den kule musikken, men det det fortsatt litt skuffende at det ikke er stort annet å skryte av.
Historien er både tynn og forutsigbar. Du leter etter Tyson og Moon, og prøver å forstå hvorfor du ikke har sett andre spor av dem enn digitale logger du skanner og plukker opp på veien.
Vendepunktene i historien hadde vært litt mer overraskende om den ble fortalt for fem år siden, men i dag har alle Science Fiction-konsepter Impulse Gear så vidt streifer innom blitt brukt opp og realisert på langt bedre måter enn dette de siste årene. Emosjonelle scener blir vanskelige å kjenne seg igjen i fordi animasjonene er pinlig klumsete, og både stemmeskuespill og manus er generisk og kjedelig.
Rekorder og samarbeid
I tillegg til historiebiten er det to andre modi man kan spille. Et utfordringsmodus lar deg gjenspille kapitler fra historien, med flere fiender enn vanlig og en poengteller som er om å få så høy som mulig. I dette moduset har du tid på deg, og du må nå forskjellige punkter i nivået før tiden renner ut. Når du dør eller fullfører kapittelet, får du en poengsum som du kan sammenligne med venner eller en global poengliste.
Denne modusen gir gjenspillingsverdi i form av mer av det som fungerer godt i Farpoint.
Den andre modusen er online tospiller-samarbeid. Denne fikk jeg ikke testet, fordi her kan man kun spille med folk man har på vennelisten sin – og det er ikke svært mange som har PlayStation VR og Farpoint akkurat nå. Modusen har unike baner med forskjellig vanskelighetsgrad, og ser rent anekdotisk ut til å være et godt fungerende modus. Du vet, sett at du har en venn som også har PlayStation VR og spillet.
Konklusjon
Ved historiens ende var én ting sikkert: Jeg har hatt det morsomt. Skytingen, manøvreringen, musikken som setter stemningen og de mange våpnene man bruker gjør dette til en morsom opplevelse. Tilleggsmodiene gir deg ekstra ting å styre med etter at du har sett rulleteksten.
Men samtidig føler jeg ikke at spillet utfyller sitt potensiale godt nok. Greit, de har fundamentene på plass, men jeg føler det er på tide å bevege seg videre fra oppstartsfasen til VR-æraen vi er i nå. Jeg forventer litt mer enn demoer og opplevelser uten særlig substans, og håper at Sony vil se verdien i å utforme en god historie og et levende univers rundt de gode tekniske egenskapene de nå har bevist at de kan oppnå med PlayStation VR.
Det var riktig av Impulse Gear å prioritere kamp og de tekniske mekanikkene, men nå som dette sitter håper jeg neste forsøk blir litt mer minneverdig. Har du allerede PlayStation VR er dette verdt å vurdere, men det er absolutt ingen «system seller».
Er du gira på adrenalinkick i VR og har nerver av stål, anbefaler vi å teste ut Resident Evil 7: Biohazard i VR. Vil du ha en kort og god skyteopplevelse som ikke er like skremmende, er kanskje Superhot VR veien å gå.
