V for voksen
Voodoo Vince foregår i New Orleans hvor spåkona Madam Charmain driver en sjappe med voodooingredienser som forretningsidé (for å hjelpe mennesker, påstår hun). Vince, hennes tredje beste voodoodukke, sitter livløs på hylla. Skurken Kosmo the Inscrutable sikler på Charmaines kraftige magi og forsøker gang på gang å stjele voodoostøvet hennes. Alt dette høres mer freudiansk ut enn det faktisk er. Til slutt lykkes de og under tyveriet klarer Kosmos håndlangere å kidnappe Madam, samtidig som de slipper løs den onde magien fra støvet. Magien begynner sakte, men sikkert å endre virkeligheten og gjøre New Orleans om til et enda sprøere og farligere sted enn det er til vanlig. Heldigvis hører Vince stemmer i hodet sitt, eller rettere sagt stemmen til Madam Charmain som forteller ham at han må redde henne, voodoostøvet og New Orleans. Vince må bare gjøre som hun sier.
Ved siden av voodooferdighetene er det historiefortellingen som skiller Voodoo Vince en smule fra konkurrentene. Kanskje det kommer av den langsomme karibiske rytmen, de ganske kompliserte puslegåtene som er hovedfokus i spillet snarere enn å konstant være på vakt mot fiender. Stemningen i spillet minner på mange måter om det legendariske eventyreposet Grim Fandango fra Lucasarts, bare med litt mer vekt på hopp og sprett. Her er mer føde for hjernen enn refleksene, med et stort antall gåter å løse før man kan knekke brettene. Ganske tidlig i spillet må Vince for eksempel lære seg å spille trompet for å jamme seg vei forbi et jazzelskende skjelett. Først må han skaffe seg en trompet og så lære seg å swinge hot med hornet som den sydlandske dukkemannen han er – alt med utgangspunkt i et bytorg med ulike butikker og klubber, ulike åpningstider og et klokketårn som styrer tida. Oppgavene er ikke alt for vanskelige, men kan være tidkrevende å gjennomføre. Det som kanskje aller mest leder tankene til klassiske Lucasarts-spill er likevel den gjennomarbeida humoren og det morbide, frodige uttrykket som var kjennemerket til Monkey Island-serien. Bakgrunnshistorien er likevel ikke helt vellykket. Den er barnslig, mens vitsene tyder på at Beep Industries forsøker å lage et spill som skal være ekstra morsomt for dem som er over barne-tv-alder. Ta den helt ut og drit i snørrungene, sier vi.
I smell taco
Det er første gang Gamer.no ser at studiomusikere blir kreditert på rulleteksten i et spill, men her listes både trombone- og trompetspillere opp med navn og adresse. Dette sier kanskje noe om hvor stolte Beep Industries er over de musikalske prestasjonene som kan få selv frøken Tone D. Øv til vagge på tærne. Musikken i Voodoo Vince er den største stemningsskaperen med røtter i tradjazz, reggae og blues, og ørene gleder seg stort sett hele tiden, spesielt under storbandfremførelsen av hiten ”Vince the magical voodoo doll, he’s only ten inches tall”. Stemmen til Vince er nok en fulltreffer i en kollisjon av tørrvittig sjarm og prompemeldinger og de andre skuespillerne er ikke så mye dårligere.
Xbox er et grafikkmonster og Voodoo Vince veksler mellom å levere strålende utseende og helt grei vare. I følge utviklerne er spillverden mer eller mindre modellert etter faktiske plasser i New Orleans, men det virker som de tar munnen litt for full. Vince er ekstremt godt animert med sterk tegnefilmfølelse, og på visse punkter i spillet kan en stakkars spiller nesten miste pusten over de visuelle nålestikkene (der kom ordspillet) som han deler ut. På et av brettene møter han for eksempel et gigantisk skjelett av en tyrannosaurus rex i et naturhistorisk museum. Dessverre er de vanlige fiendene stort sett litt kjipe og karakterløse og fargepaletten holdes i store deler av spillet i triste bruntoner. Selv om grafikkmotoren tydeligvis har mange hestekrefter under panseret kan gutta i Beep Industries ikke helt måle ferdighetene sine mot kreativiteten og sansen for å skape et helt pustende lite univers som for eksempel finnes i Jak&Dexter på den teknologisk underlegne PS2. Men bevares, Voodoo Vince er som regel et flott stykke tegnekunst med detaljfylt, polert utsikt for sofapoteter til saftig tegnefilmaction i egen regi.
Konklusjon
Hvis du er sugen på et bra plattformspill til Bill Gates egen spillkonsoll er Voodoo Vince et godt kjøp. Det har nemlig alt du forventer fra en plattformtittel, noe som er en fin ting hvis du aller helst liker å spille det samme spillet om og om igjen, bare med ulik innpakning. Dette er også et supert kjøp hvis du aldri har testet sjangeren og vil ha en lyninnføring i hundre år med spillhistorie. Hvis du er ute etter en nyskapende, grensesprengende plattformopplevelse bør du kanskje heller søke deg jobb i Nordsjøen. Det virker jo ikke som om bransjen har lyst til å tenke veldig nytt rundt sjangeren.
