Jeg ser ikke bort fra at utviklingen, lanseringen og den påfølgende lynsjingen av Cyberpunk 2077 fint kunne blitt en interessant TV-serie i og for seg selv, men Netflix og Studio Trigger ville det annerledes, og bestemte seg i stedet for å skrive en helt ny fortelling satt i samme univers som CD Projekt Reds omdiskuterte rollespill.
Resultatet av dette arbeidet kommer i form av animeserien Cyberpunk: Edgerunners, en ti episoder lang kavalkade av blod, vold, neon, sex, eksistensielle kriser og fremtidspjatt. Det er kompromissløst og vulgært på en måte jeg sjelden har sett maken til innenfor mediet, og til tross for noe manglende dybde er det stort sett en meget engasjerende reise vi får være med på.
I det herrens år 2076
Selv har jeg fortsatt til gode å spille Cyberpunk 2077 – eller noen av de andre avsporingene fra Mike Pondsmiths opprinnelige rollespill for den saks skyld – men jeg har altså fått med meg nok til å vite hva dette universet har å by på.
Her ser vi dypt inn i fremtiden, til en dystopi hvor kapitalismen har nådd nye høyder og megaselskapene styrer showet mer eller mindre ubestridt.
Samfunnet har utviklet seg til et sted hvor alle begjær og ønsker om en «quick fix» kan innfris hvis man har penger nok; «kriminell» er plutselig et blivende yrkesvalg; og legevitenskapen har gjort det mulig å endre på så godt som samtlige deler av menneskekroppen med mekaniske oppgraderinger.
Midt oppi kakofonien finner vi David Martinez, en tenåring som etter litt om og men kastes hodestups ut i livet som en vaskekte «cyberpunk». I et siste desperat forsøk på å overleve i den mannevonde fremtidsbyen Night City, installerer han nemlig et heftig operativsystem i kroppen sin, og med dette gjør han seg bemerket i det sydende gjengmiljøet i byen.
Historien følger ungguttens utvikling tett, og underveis blir vi også bedre kjent med en bande godhjertede kjeltringer som etter hvert tar ham inn i varmen. Først her begynner Davids kriminelle reise for alvor, og herfra og ut får vi ta del i rekke forskjellige lovbrudd, «heists» og sammensvergelser.
Ugler i mosen
Tempoet er gjennomgående høyt, og hopping fram og tilbake i tid gjør at man aldri har full kontroll på de forskjellige fasettene av gjengens planer. Dette er med på å holde spenningsnivået oppe fra start til slutt, og bidrar også til at det er en del uro knyttet til hvem man egentlig kan stole på.
I tråd med universet serien er satt til, er det nemlig vanskelig å vite hvem som har rent mel i posen – hvis noe slikt i det hele tatt eksisterer i Cyberpunk-universet.
Likevel er de fleste av figurene unektelig sjarmerende på hver sin måte, og jeg blir glad i flere i løpet av de ti episodene serien varer. Med et par unntak har riktignok ingen av dem særlig dype personligheter, og manuset er også litt på den svake siden, men Cyberpunk: Edgerunners gjør opp for dette ved å gi hver figur tonnevis av stil.
Blodige bander
Seriens grafikk spiller en svært viktig rolle her, og det er smått imponerende det skaperne har fått til. Som en vaskekte anime, benytter de seg riktignok av en del snarveier og typiske triks underveis, men helhetlig er dette likevel et visuelt enestående univers.
Her benyttes sterke neonfarger, raske animasjoner og overdrevne effekter over en lav sko, og dette bidrar til å gi serien en hel masse særpreg.
Detaljer, slik som hvordan David etterlater seg kopier av seg selv i ulike farger når han beveger seg i sakte film, gløden i Lucys øyne når hun snakker om drømmene sine, og hvordan lyset fra byen gir gjenskinn i samtlige scener, er med på å bringe både figurene og verdenen til live.
Ironisk nok, er den levende grafikken også med på å skildre enormt mye død og fordervelse, og jeg har sjeldent sett så mye blod og gørr i en og samme serie. Ikke bare er det veldig mange som blir drept i dette universet, men de blir i tillegg drept på en så voldelig måte at det er nesten for mye.
Her snakker vi kuler, krutt og eksplosjoner som river i stykker kropper; innvoller som spruter veggimellom; og kroppsdeler som regelrett forsvinner i et hav av blod. De første par gangene virker det hele litt overdrevent, men det viser seg etter hvert at dette er en viktig del av seriens identitet – liv og død går hånd i hånd i Cyberpunk, og ingen er sikret en morgendag.
Blank og bråkjekk
Ved siden av farene ved livet som kriminell, må David og hans likesinnede også slite med konsekvensene ved å belage seg for mye på kroppslige oppgraderinger.
Allerede i seriens første sekvens blir vi introdusert for «cyber»-psykose, en tilstand som inntreffer når hjernen ikke lenger klarer å holde tritt med de mekaniske og teknologiske oppgraderingene man utsetter kroppen for. David viser seg tidlig å ha høy toleranse for cyberware, men det er likevel et gjennomgående tema som gir Cyberpunk: Edgerunners en ekstra, menneskelig brodd.
Dette kulminerer i en håndfull ekstremt intense episoder, hvor man føler at det er virkelig mye som står på spill.
Serien er likevel som nevnt litt overfladisk til tider, og selv om flyten er meget god, kunne vi godt brukt enda litt mer tid på å bli kjent med figurene. Det går fryktelig unna i Cyberpunk: Edgerunners, og ting som andre animer kunne brukt flere avsnitt på, tar gjerne ikke mer enn én enkelt episode her.
Dette har både fordeler og ulemper, men en av de største ulempene er at jeg til syvende og sist ikke har all verden med empati for figurene. Mange av dem er både egenrådige og masete, og jeg regelrett hater den teite fremtids-sjargongen som er bakt inn i hver eneste scene. Jeg skjønner fort hva ord som «eddies», «choom», «flatline» og «gonk» betyr, men jeg synes likevel den repeterende bruken er i kleineste laget.
Hovedpersonen David er sånn sett blant de minst irriterende figurene, men fremstår til gjengjeld som en blank og bråkjekk tavle som egentlig bare tar til seg ideer og drømmer fra andre figurer. Dette blir også adressert innad i serien, men gjør ikke at jeg bryr meg noe mer om ham av den grunn.
Da er det kanskje mer naturlig å se på hans kvinnelige motstykke, Lucy, som en mer tiltalende og menneskelig protagonist, og det er synd at hun ikke får en mer aktiv rolle mot slutten av fortellingen.
Konklusjon
Cyberpunk: Edgerunners er heseblesende og actionfylt animasjon av høyt kaliber, selv om utviklerne helt tydelig har prioritert stil over substans i de fleste ledd.
For stilig er det virkelig, og det audiovisuelle samarbeidet gjør en framifrå jobb med å bringe Night City og dens fargerike innbyggere til live. Her får man servert neon, blod og sex over en lav sko, og jeg lar meg både pirre og vemme av hvor kompromissløs serien er.
Musikken er også meget god, med en solid blanding av originale kreasjoner og fantastisk bruk av lisensierte spor. Spesielt rulletekstmusikken av Dawid Podsiadło får kjørt seg i disse dager.
Jeg er mindre imponert over manuset og figurene, hvor mange kan være både overfladiske og masete om hverandre. Jeg lar meg etter hvert overbevise, og blir sånn sett greit revet med på Davids reise, men klarer samtidig ikke å overse figurenes mange frustrerende avgjørelser og oppskriftsmessige bruk av fremtidslingo.
Det er likevel slik at når enden er god er allting godt, og serien har så mye fart, flyt og følelser inn i den eksplosive siste halvdelen at det er pent umulig å ikke la seg begeistre for det Studio Trigger har fått til.
Cyberpunk: Edgerunners er tilgjengelig på Netflix.
