Virtuell virkelighet har lenge vært et aktuelt tema i spillbransjen, men det ble på en måte ikke alvor av det før Oculus Rift og HTC Vive åpnet dørene for gud og hvermann tidligere i år. Begge tilbød da svært solide og spennende teknologiopplevelser, men en drøy pris og mangelfulle spillopplevelser har hindret de to uavhengige VR-brillene fra å sette fyr på markedet.
Overlat det derfor til Sony og PlayStation å virkelig nå ut til menigmann. Den japanske VR-konkurrenten byr på en relativt billig teknologipakke, med flere førstepartsspill og (forhåpentligvis) langt større appell. Nå har vi tilbragt to strake døgn med den endelige utgaven av PlayStation VR, og førsteinntrykket er positivt.
Fremtiden er kablet
Fra første sekund gjør Sonys virtuelle virkelighet en god figur: Innpakningen er pen og forseggjort, med solide materialer og god beskyttelse for hovedretten. Sistnevnte, selve VR-masken, er også stilren, fin og elegant, med linjer av hvitt som omkranser den svarte innmaten – spedd omkring på headsettet er det lysslisser som skimrer blått når apparatet er i bruk, og det hele ligner litt på et fremtidspannebånd med tilhørende briller.
Passformen er god, to justeringsknapper lar deg lett plassere apparatet på hodet, og muligheten til å dra brilledelen av masken fram og tilbake etter ønske, gjør det øyeblikkelig enklere å justere og tilpasse opplevelsen.
Lenge før den tid må man imidlertid koble utstyret sammen med både TV, PlayStation 4 og den nye boksen som følger med. Boksen er liten og lett, og tar ikke stort med plass – det samme kan ikke sies for det enorme virvaret av ledninger og kabler som følger med. Her er det kabler som kobler TV-en til boksen, boksen til PlayStation 4-maskinen og deretter boksen til headsettet, mens de kablene du måtte ha fra før av ligger strødd omkring.
I skrivende stund er det derfor syv ulike kabler som danderer min provisoriske TV-benk, og dette inkluderer ikke de forskjellige ladekablene jeg må ta i bruk underveis (én for hver PlayStation Move-kontroller og én for den vanlige DualShock 4-kontrolleren).
Det er ikke spesielt pent, og med mindre du har en skyvedør du kan gjemme stasen bak, er dette antagelig ikke noe du vil ha framme når du får finfine gjester på besøk.
Netflix og spill
Installasjonsprosessen er likevel ikke fryktelig komplisert, og etter en snau kaffekopp er PlayStation VR klar til å brukes – såfremt man har lastet ned den siste oppdateringen så klart.
Dette er fort gjort, og uten å nøle tar man derfor masken på, kobler til et godt par hodetelefoner og begynner. Et skarpt pip skjærer gjennom luften, og slik vet man at det fungerer som det skal. Bekreftelse nummer to kommer når innsiden av masken lyser opp, og den 5.7 tommer store skjermen viser straks en projeksjon av menysystemet til PlayStation 4.
OLED-skjermen har en oppløsning på 1920x1080 piksler fordelt på begge øynene, og er med det hakket slappere i fisken enn konkurrentene Vive og Rift. Dette merker man definitivt fra tid til annen, og hvis man velger å fokusere på det, er det lett å se uklarhetene. I aksjon er det derimot sjeldent et problem – da er man allerede så oppslukt av det som faktisk skjer på skjermen.
Til å begynne med er det likevel mangel på overveldende VR: Sparker man i gang PlayStation VR fra hovedmenyen får man se nøyaktig det samme som på en vanlig TV-skjerm, bare at skjermen nå er i tre digitale dimensjoner. Her kan man snu hodet i alle mulige retninger for å studere bildet. Jeg oppdaget ikke før senere at lyden også lar seg påvirke av hvordan man beveger hodet – skal tro jeg skvatt til da jeg lette etter mobiltelefonen i tomrommet til høyre for meg, snudde hodet, og fikk Luke Cage rett inn i venstre ørekrok!
VR fungerer med andre ord godt som en helt vanlig skjerm hvis man skal se TV-serier eller film, og kan sågar også brukes til å spille vanlige spill på. På akkurat samme måten projiseres spillet på skjermen inne i headsettet. Man får ingen VR-funksjonalitet i selve spillet, men det er likevel en kul funksjon hvis man for eksempel ikke kan bruke den vanlige TV-skjermen.
Skrekk, gru og Batman
Den ordentlige VR-moroa dukker likevel ikke opp før man snurrer i gang et av de mange spillene som virkelig tar i bruk teknologien. Ved lansering er det litt over tredve ulike spill som kan smykke seg med denne beskrivelsen, og her er det litt av hvert å velge mellom: Warner Bros. har gitt Batman et dytt i ryggen med Batman: Arkham VR, VR-kjenninger som Job Simulator og EVE: Valkyrie tar turen over, og Sonys egne studioer har også kokt sammen et par opplevelser.
Her finner man blant annet skrekkbonanzaen Until Dawn: Rush of Blood, gåtespillet Tumble VR og PlayStation VR Worlds som noen av høydepunktene.
Sistnevnte er et fortreffelig utgangspunkt for enhver som er nysgjerrig på VR-teknologien, og skal man vise familie og venner ett av lanseringsspillene, må det nok bli PlayStation VR Worlds. Kort fortalt er det en samling bestående av fem vidt forskjellige opplevelser: Her får man innta mange forskjellige roller, deriblant en dykker som farer ned i dypet for å hilse på den fryktinngytende VR-haien du sikkert har hørt rykter om tidligere. Man får også leke gangster i hjertet av London, utforske planeter i det ytre rom, kjøre slalåm mellom biler i utforbakke, samt bruke hodet for å spille en avsindig kul 3D-utgave av Pong.
PlayStation VR Worlds står fram som et must for enhver som har tenkt til å skaffe seg Sonys VR-briller ved lansering, da det tilbyr fem fullgode spillopplevelser: Jeg mistet rent pusten av skjønnheten og skrekken som ventet på havdypet, jeg følte meg fysisk truet av en blodig London-gangster, og jeg lot meg rive kraftig med av virtuell Pong.
Batmans VR-krumspring vekte også stort engasjement, og det å ta på seg den berømte kappen, bli senket ned i flaggermushulen, leke detektiv og møte noen av universets kjenninger ansikt til ansikt, var rett og slett bare utrolig tøft.
Tilsvarende uhyggelig var det da å begi seg ut på berg- og dalbaneskrekk i Until Dawn: Rush of Blood. Jeg merker allerede etter et par minutter at horror og VR er en fryktelig skummel kombinasjon – jeg har lite til overs for skrekkfilmer og -spill i utgangspunktet, og når jeg fysisk er låst fast, ansikt til ansikt med demoner, fordervede småjenter og faens oldemor, da er det ikke særlig gøy å være skvetten.
Opplevelsene føles nemlig såpass ekte når man lar seg rive med i VR, og alt som da skjer i virtuell virkelighet, føles som om det faktisk skjer med deg. Og da har vel egentlig PlayStation VR gjort sitt.
Vi kommer tilbake med individuelle anmeldelser av PlayStation VR-spill om ikke så lenge.
Tidsklemme og kvalme
Men der disse spillopplevelsene er engasjerende og livlige, er de også nokså korte. Blant de elleve spillene jeg fikk teste i tospann med PlayStation VR, var det kanskje fire-fem stykk som ikke bare engasjerte over lang tid, men som også hadde nok innhold til at jeg faktisk kunne holde på i lang tid.
Lengde kontra pris har vært tema i VR-debatten tidligere, og dette er nok en nøtt utviklerne fremdeles har til gode å knekke. Hvor lenge bør et VR-spill vare, hvor mye skal VR-spill koste?
Og, ikke minst, hvor lenge er det sunt å oppholde seg i VR om gangen?
Den første dagen tilbragte jeg flere timer i strekk med brillene på, og annet enn en rotete hårsveis og vaskebjørnansikt var det lite å klage på. Minuttene fløy forbi, og plutselig hadde det gått tre og en halv time – klart det er fort gjort å miste kontroll over tiden når man oppholder seg i et virtuelt ekkokammer uten hverken mobiltelefon eller klokke.
Denne bragden viste seg derimot vanskelig å gjennomføre den andre dagen: Da var det på tide å teste de litt mer aktive spillopplevelsene, og da tankspillet Battle Zone, berg- og dalbanene i Until Dawn: Rush of Blood og VR-utgaven av Super Stardust Ultra kom i rask rekkefølge, ble det tøft for både hode og mage. Spill hvor man beveger seg raskt, og da gjerne fritt i flere retninger, er tydelig fortsatt et problem for VR-bransjen.
Ingen vil nok påvirkes på helt samme måte, men det kommer til å skje at man blir litt uvel av enkelte spill, spesielt hvis temperaturen høy og dagsformen ikke er på topp fra før av. Jeg måtte i hvert fall legge meg nedpå litt.
En høy sum
En positiv ting ved ubehaget er i hvert fall at det ikke skyldes tekniske skavanker. PlayStation VR virker som en utrolig stabil teknisk bragd, og ingen av de spillene vi har testet så langt bød på problemer tilknyttet lagg eller haltende bildefrekvens.
Det er likevel tydelig at et par titler har sløyfet grafisk finesse for å kjøre så mykt og behagelig. Andre spill igjen ser riktig så pene ut, og nok en gang må jeg berømme PlayStation VR Worlds og Batman: Arkham VR. Ansiktsanimasjoner og omgivelser sitter som støpt her, og jeg blir virkelig dratt med inn i opplevelsen.
En annen grunn til å la seg engasjere av de virtuelle virkelighetene er muligheten til å bruke PlayStation Move-kontrollere for å styre handlingen. Disse fungerer da som utstrekninger av armene dine, og lar deg for eksempel bruke håndvåpen i Until Dawn: Rush of Blood, plassere klosser i Tumble VR og spise smultringer i Job Simulator.
Noen spill krever at man bruker PlayStation Move, mens andre spill lar deg like greit styre med den vanlige DualShock-kontrolleren. Her gjelder det med andre ord å være oppmerksom før man tømmer lommeboken, spesielt hvis man ikke har kjøpt sine egne Move-kontrollere på forhånd.
For ja, de følger ikke med i pakken, og det gjør heller ikke PlayStation-kameraet – sistnevnte er man faktisk helt nødt til å ha for å kunne bruke PlayStation VR. Altså, apparatet fungerer ikke uten.
Jeg skjønner at Sony har gjort det slik for å kutte kostnader, men også fordi det antagelig finnes en del personer som har både Move og kamera fra før av. Skal man da kjøpe alt sammen, inkludert en PlayStation 4-konsoll og en hel masse spill, blir prisen kanskje ikke fullt så rimelig som først antatt. Det er likevel langt billigere enn både Oculus Rift og HTC Vive med tilhørende kraftig datamaskin.
Konklusjon
PlayStation VR er øyeblikkelig spennende, med stilfullt og elegant design i alle bauger og kanter. Selve apparatet er utrolig fremtidslekkert, passer godt på de fleste hoder, og er lett å justere etter ønske. Det blir en del kabelkaos, med over syv ulike ledninger og kabler koblet til de fire forskjellige hovedgjenstandene man trenger (en PlayStation 4, en TV, en utbryterboks og selve brillene), men med mindre man får fint besøk er dette noe man kan leve med.
Om ikke annet kan man bare fordype seg i den virtuelle virkeligheten og la stuepryden seile sin egen sjø.
Det er lett å venne seg til headsettet, og når det først sitter godt plantet på hodet er det bare å fortape seg i de spillopplevelsene Sony og kompani har å by på. Man kan fort bli oppslukt av flere av de ulike opplevelsene, og både undervannsdykk, London-kriminalitet og flaggemusmenn engasjerer så lenge det varer.
Og der ligger kanskje noe av utfordringen med VR: Hvor lenge skal disse opplevelsene vare, og hvor lenge kan de vare før man blir uggen i både hode og mage? Noen spill vekket både mild kvalme og lett svimmelhet hos oss etter lengre tid med masken på, og det er kanskje først og fremst her man ser hvilke utviklere som fullt har mestret denne nye teknologien.
Når det først fungerer, fungerer det i hvert fall utmerket, og selv om den innebygde skjermen er litt mindre enn konkurrentenes, har dette lite å si når man først har latt seg rive med på virtuell oppdagelsesferd. Og når man er ute på kjøret, med de virkelig gode spillene, da venter spennende, skumle, lattermilde og overveldende opplevelser i tur og orden.
På min korte tid med PlayStation VR har jeg brutt ut i latter av gledelig overraskelse; jeg har mistet både munn og mæle i ren ærefrykt; jeg har knust knyttneven inn i både vegger og bordflater i skjær dumskap; og jeg har skreket og bannet i den pureste dødangst – kort fortalt har jeg gjort ting jeg aldri har gjort i dataspill tidligere. Ikke på samme måte.
Det er helt klart begrenset hvor lenge disse opplevelsene kan forbli like nye og spennende, men hvis Sony og resten av VR-bransjen fortsetter å utvikle solide VR-opplevelser i lang tid framover, kan dette bli riktig så bra. Og ja, også for oss vanlige folk.
PlayStation VR slippes 13. oktober, og grunnpakken koster om lag 4790 kroner. Merk deg at du må kjøpe PlayStation Camera (som du må ha for å bruke brillene) og PlayStation Move-kontrollere separat. Disse koster henholdsvis om lag 600 kroner og om lag 700 kroner.
Les kommentar: HTC Vive er en utrolig opplevelse, men er dette virkelig fremtiden for spill? »
