Segas geniale arkadespill Virtua Tennis, har siden det for første gang kom ut i spillhaller verden over i 1999, blitt konvertert over til konsollene Dreamcast, PlayStation 2, og Game Boy Advance. Spillet har nå kommet til N-Gage, og utviklerne i Hitmaker har prøvd å overføre det geniale gameplayet fra arkadeversjonen over til Nokias velkjente spillmobil. Ikke alle konverteringer av gamle storspill har blitt like vellykkede, og spørsmålet er om "lommetennis"-versjonen av Virtua Tennis blir stående som et spill som stikker seg ut i mengden av middelmådige arkadekonverteringer.
Forskjellige egenskaper
Arkadeversjonen av Virtua Tennis fikk mange spillglade mennesker til å oppsøke kiosker og spillhaller og svi av sine surt opptjente tiere på heftige og fartsfylte tenniskamper. Enten man spilte alene eller mot en kamerat, bød Virtua Tennis på genial underholdning med et gameplay som svært få andre spill, uansett sjanger, klarer å nå opp til. I tillegg til det glimrende gameplayet var Virtua Tennis også en fryd for øyet.
N-Gage-versjonen er stort sett bygd opp slik som de andre konsollversjonene av Virtua Tennis. Du får muligheten til å spille den originale arkadeversjonen, hvor målet er å vinne en turnering. I tillegg gis du også muligheten til å spille enkeltkamper, samt delta i en ganske omfattende "World Tour" (verdensturne). Tennisbanene i spillet er spredt godt rundt om i verden, og består av baner fra bl.a. England, Australia og USA. De forskjellige tennisspillerne som du kan ta kontrollen over - åtte i alt - har alle forskjellige styrker og svakheter som karakteriserer dem. En vital del av det å gjøre seg kjent med spillet er nettopp det å finne den karakteren som er i besittelse av de egenskapene som passer best for deg.
Holder ikke mål
Spillet er som sagt bygd opp på samme måte som i PS2- og Dreamcast-versjonen. Men her slutter også likhetene. Virtua Tennis til henholdsvis PS2 og Dreamcast er nemlig ypperlige konverteringer av det originale arkadespillet. Det geniale gameplayet er bevart, og den flotte grafikken likeså. Nå er det selvfølgelig ikke mulig for N-Gage å konkurrere med de to sistnevnte konsollers grafiske egenskaper, men den store skuffelsen for undertegnede ligger i at N-Gage-versjonen ikke evner å prestere i nærheten av hverken PS2 eller Dreamcast-versjonen på noen som helst måte. Selv GBA-versjonen ligger et godt stykke foran hva gameplayet angår.
N-Gage-versjonens svakhet er nemlig at spillbarheten fra originalversjonen nærmest er borte. Selv om kontrollsystemet er like enkelt, med kun to knapper til å utføre de forskjellige skuddene, er selve spillernes bevegelser og oppførsel mye mindre naturlig og smart enn den var i den opprinnelige versjonen. For det som var så genialt med originalversjonen, og som også ble bevart i både PS2, Dreamcast og GBA-versjonen, var at en hadde fullstendig kontroll over spilleren sin og kunne bestemme svært nøyaktig både hvilken rettning skuddet skulle ha, og også styrken på skuddet. Det er til en viss grad også mulig på N-Gage, men ikke i nærheten av i så høy grad som det var mulig å gjøre det i de foregående versjonene av spillet, og derfor faller også mye av spillbarheten vekk. Det blir liksom ikke Virtua Tennis, men mer et vanlig, middelmådig tennisspill.
Nedstrippet versjon
Når det gjelder spillmuligheter ender dessverre N-Gage-versjonen opp som verstingen også her. For selv om denne utgaven i utgangspunket byr på de samme valgmulighetene som de øvrige konverterte utgavene av Virtua Tennis gjør, er særlig "World Tour"-modusen strippet ned unødvendig mye. Denne modusen gir deg muligheten til å skape din helt egen spiller, for så å ta han ut i den store tennisverdenen for å konkurrere mot andre spillere i turneringer og stige på rankinglistene. I både PS2, Dreamcast og GBA-versjonen av spillet kunne du i denne modusen, i tillegg til å delta i turneringer, også drive med morsomme treningsutfordringer. Denne muligheten gis du ikke i N-Gage-versjonen, og det tar bort mye av dybden ved denne modusen og fører til at den blir tynn og kjedelig.
Spillet inneholder også en flerspillerdel. N-Gages Bluetooth-teknologi lar deg spille mot opptil tre venner, om du finner tre andre som eier dette spillet da. Dette kunne i utgangspunket blitt en ypperlig flerspillerdel, men Virtua Tennis på N-Gage foregår i et så tregt tempo at farten og intensitenen fra originalen er fraværende. Dermed får man ikke noe særlig ut av denne modusen heller, annet enn en tam opplevelse.
Lite fart
Grafikken er også tam og uinspirerende. GBA-versjonen var like bra, om ikke til og med bedre grafisk enn hva N-Gage versjonen er, og det er ikke mye til attest å ta med seg for en maskin som skryter av å være så mye kraftigere enn nettopp GBA. Spillerne ser små og udetaljerte ut, og de virker veldig flate. De beveger seg også utrolig hakkete og sakte, og det ser mest ut som om de løper rundt i sakte film. Tennisballen beveger seg i samme, tungsindige tempo og bidrar i liten grad til å gjengi den fartsfølelsen som det originale Virtua Tennis-spillet inneholdt. Menyene i spillet er helt greie rent designmessig, men fremstår som noe uklare og litt blasse.
Lydsiden i spillet fremstår som et svakt, skinnende lysglimt i en ellers bekmørk tennishall. Her har N-Gage-versjonen beholdt de gode og stemningsskapende melodiene fra originalen, selv om de fremstår i noe lavere lydkvalitet. Lydeffektene er også brukbare, det er jo tross alt ikke så veldig mye lyd i tennis, bortsett fra slagene mot ballen og de korte, konsise ropene fra dommeren.
Konklusjon
Dette er rett og slett ikke Virtua Tennis slik man vil at det skal være. N-Gage-versjonen fremstår som en versjon utgitt kun for å melke penger ut av det kjente merkenavnet. Nær sagt all opprinnelig kvalitet er vridd ut av spillet, og det lille som er igjen er langt fra nok til å heve dette spillet opp fra søppeldynga. Hvis du liker tennisspill burde du kjøpe deg Virtua Tennis til en annen konsoll enn N-Gage. N-Gage-versjonen kan ikke beskrives som noe mer enn et feilskrevet kapittel i en ellers strålende bok.
