Segas Virtua Tennis-serie har i grunn vært seg selv lik lenge nå. Fra den spede begynnelsen i arkadehallene på slutten av nittitallet har serien vært innom en rekke utgivelser, både som Dreamcast-flaggskip og for Windows, PlayStation 2, Game Boy Advance og PSP.
Det mest betegnende for seriens utvikling har på mange måter vært nettopp mangelen på utvikling. Helt siden originalen har Virtua Tennis vært selve symbolet på lettilgjengelig, men samtidig tilfredsstillende tennis – noe som verken endret seg da toeren ble gitt ut på Dreamcast i 2001, eller sist høst, da porten World Tour gjorde PSP-en til en bedre maskin å eie. Spillmodusene har i all hovedsak vært de samme, og allerede fra originalspillet ble det budt på blant annet både verdensturné- og turneringsmodus. I Virtua Tennis 2 ble det mulig å tilpasse sin egen tennisspiller, tempoet ble hevet og spillflyten ytterligere polert – og siden har det altså skjedd svært lite.
Hvis det er én ting man raskt merker seg ved det kommende Virtua Tennis 3 på PlayStation 3, så er det nettopp denne relative stillstanden. Vi kunne for eksempel ikke spore noen onlinemodus i spillet, og dermed stod vi raskt tilbake med akkurat de samme modusene som fantes både på Dreamcast og PSP i det forrige spillet.
Fislete maserock og klassisk spillfyt
Tilbake er også den gudsjammerlig hyperaktive liksomrocken og det sedvanlige Sega-plastikkutseendet – men denne gangen uten snev av den ironien som gjorde OutRun 2 og OutRun 2006 så sjarmerende. Det litt dokkeaktige uttrykket veies imidlertid langt på vei opp av animasjonen. Jeg er ikke kar om å avgjøre på stående fot om bevegelsene er blitt bedre siden toeren, men de er i hvert fall minst like ypperlige.
Hvis du heter Virtua Tennis så er dog det å gjenta gamle triks generelt en smart idé: Serien har lenge vært tennis av strålende merke. Det tar deg kun ti sekunder å laste inn en match, og derfra og ut byr spillet på pur spilleglede. Lyden av ballen som fyker over nettet, utseendet, animasjonen – alt sammen formidler forbilledlig fryden av et skikkelig slag tennis.
Mye av tilgjengeligheten kommer av at alt du trenger å bekymre deg for, er en stikke og noen få knapper. Du bruker én og samme stikke både for å bevege spilleren din og for å plassere skuddene – og hvis du ikke skal gjøre mer avanserte ting, kan du godt klare deg med kun én knapp i begynnelsen. Resultatet er et deilig fokus i kampene – de enkle kontrollene står nemlig i skarp kontrast til spilldynamikken, som har lassevis med finesse, hurtighet og smidighet.
Det er en enkel, nesten puritansk opplevelse – meditativt på den måten alle gode, enkle spill er det. Tankene vandrer raskt til tilsvarende fokuserte opplevelser, som for eksempel Lumines eller Ridge Racer – Virtua Tennis er et spill man kan spille i en nærmest hypnotisk tilstand om man vil, siden absolutt hele spillet dreier seg om å takle en endeløs rekke med nye slagsituasjoner på best mulig måte. Det er lett å la seg rive med av slikt.
En ny generasjon Virtua
PlayStation 3-utgaven av Virtua Tennis 3 er også noe av en teknisk høyborg, i hvert fall enn så lenge, med sin støtte for skarpe og velflytende 1920 ganger 1080 piksler – om du har skjerm til å vise det fram, så klart. Den bedrede skarpheten er helt klart snask for øynene, og du vil neppe ønske å vende tilbake til Dreamcast-en med det første. Både spillere, baneopplegg og tilskuere ser dessuten radikalt mer detaljerte ut enn de har pleid å gjøre - selv om de litt flate tilskuerne nok kunne dratt nytte av mer av PS3-ens angivelige krefter. Er du allerede akklimatisert til den neste generasjonen med høydepunkt som Fight Night Round 3 til Xbox 360 vil du kanskje ikke heve øyenbrynene så meget, men 1080p er nå en gang 1080p – med andre ord: "å foretrekke".
Er du glad i autentiske detaljer vil du sannsynligvis like å høre at spillet dessuten kan vise til en rekke tennisstjerner fra den virkelige sporten. Wimbledon-vinneren Amelie Mauresmo stiller, i likhet med andre storheter som Maria Sharapova og Venus Williams på kvinnesiden, mens mennenes base er dekket av stjerner som Rafael Nadal, Andy Roddick, Tim Henman og Lleyton Hewitt. For å nevne noen.
For din egen del har du dessuten, som før, anledning til å skape deg din egen tennisspiller i ditt bilde ved å justere alt fra hudfarge til klesstil i det omfattende spillerredigeringsverktøyet.
En interessant detalj jeg merket meg var at versjonen vi prøvde var tilsynelatende lettere enn jeg har opplevd forgjengerne. Muligens er dette et resultat av at jeg denne gangen hadde en viss erfaring fra før, muligens er det slik for å ikke skremme bort folk som aldri har prøvd spillet før – jeg vet ikke. Det var imidlertid nødvendig å skru vanskelighetsgraden betraktelig opp før jeg begynte å merke spillet sparke.
Konklusjon
Virtua Tennis 3 kommer til PlayStation 3, Xbox 360, PC og PSP, og ser ut til å bli en trygg innertier for Sega. Selv om spillet ikke gjør skrekkelig mye nytt, ser det ut til å veie opp for det ved å rett og slett være knakende moro.
Høyere oppløsning og bedre grafikk er kanskje den største åpenbare fordelen med treeren framfor de tidligere utgavene – så gjenstår det bare å se om Sega kan skrape sammen noen givende onlinemoduser til lanseringa i mars.
