Alle Tennis-fans der ute bør løpe til butikken, men selv de mer reserverte bør ta en nærmere kikk på denne energipillen av et spill. Virtua Tennis er kanskje ikke like kjent som Dreamcast-ikonene Shenmue og Soul Calibur. Likevel er spillet et av flere eksempler på at Sega virkelig vet hvordan de skal lage sportsspill. Med den evig unge formelen "læres på et minutt, tar et liv å mestre" leverer Virtua Tennis 2 time etter time med avhengighetsskapende underholdning. Forsøker du å slutte å røyke kan du finne din neste besettelse ved hjelp av nærmeste Dual Shock-kontroller.
Veien mot seier
I spillet kan du velge blant de vanlige modusene. En kan spille tilfeldige kamper enten som single- eller double-matcher. Du kan også spille enkeltstående turneringer på dette viset. Hoveddelen av spillet foregår i "Wourld Tour"-modusen. Her skaper du en mannlig og en kvinnlig spiller før du gir deg ut på din vei mot verdensherredømme. Utseende og andre spesialiteter velges fra en oversiktlig meny og vips er du i gang. I senere tid har det blitt vanlig å gi spilleren en hel haug med muligheter når det gjelder utseende, men her må vi ta til takke med en håndfull ferdiglagde ansikter.
Hele tiden må du trene for å bli bedre og kjøpe deg stadig bedre utstyr. Du kan også delta i double-turneringer. Her må du først inngå en kontrakt med en av de andre spillerne. Dette koster deg penger og skulle dere tape har du ikke muligheten til å forsøke på nytt. Virtua Tennis 2 benytter seg nemlig av autosave. Alt du foretar deg blir automatisk lagret, noe som bidrar til å gi deg en følelse av at det faktisk er viktig å spille bra i hvert eneste kamp. Repetisjonsfaktoren som ligger i å spille samme kamp om og om igjen blir også borte fordi du fratas muligheten. Selvfølgelig kan det være irriterende å ryke ut i første runde av et viktig mesterskap fordi du var litt uheldig, men du unngår å bli sittende på samme plass i dagesvis fordi du er besatt av å slå den umenneskelige motstanderen din. Det ideelle ville vært hvis Sega hadde gitt oss muligheten til å velge mellom en realistisk og arkademessig vinkling, men den gang ei.
Området Virtua Tennis 2 virkelig imponerer på er kontrollene. Spillet er lagt opp på en meget enkel måte. Du har tre taster du kan benytte deg av som gir deg mulighet for vanlige forehand- og backhand-slag, slice-er og lob-er. Utrolig nok er dette tilstrekkelig til å gi oss følelsen av å spille en super-versjon av Pong, noe som tennis jo i bunn og grunn er. Siden spillet benytter seg av så få knapper lærer du alt som er å lære i løpet av et par minutter, men mulighetene er så rike at kampene føles som skikkelig matcher. Velger du å spille tilfeldige kamper kan du velge i blant et lite utvalg spillere fra hele verden. Stjerner som Pete Sampras og Anna Kournikova mangler, men fans av Williams-søstrene kan glede seg over at både Venus og Serena er tilstede i spillet.
Hvilken spiller du velger har også en hel del å si for hvordan du bør spille spillet. Foretrekker du å spille agressivt langs nettet er det en fordel å velge en serve-spiller som Patrick Rafter, men foretrekker du å spille langs baseline er Haas en sikker vinner. Hvorfor man ikke inkluderer flere stjerner må sies å være noe skuffende. Hvor er for eksempel profiler som Andre Agassi og Andy Roddick? De få spillerne som er representert byr heller ikke på så mye informasjon. Det er godt mulig at Sega har lagt mye arbeid i å få statistikkene rett, men du som spiller kan ikke se annet enn om spilleren er "Serve/volley" eller "Strong backhand". For de tennisinteressert gamerne der ute vil nok dette skuffe, men heldigvis redder gameplayet spillet med god margin. Er du på jakt etter en ren tennis-simulator er derimot ikke spillet helt det rette.
Du er som nevnt tidligere begrenset til noen få slag, og måten de utføres på avgjøres likeså ofte av spillet fremfor deg selv. At vi har å gjøre med et spill i en arkade-tradisjon gjøres helt klart allerede fra begynnelsen. Presentasjonen - selv om det kanskje er å misbruke ordet - består av en stemme som roper Virtua Tennis 2 og en statisk skjerm som viser deg logoen til spillet. Deretter vises du et par matcher fra spillet. Ingen lisensiert musikk, ingen fancy intro, men rett på sak. Det er selvsagt ikke et viktig element, men bruker du først penger på et spill kunne jo utviklerne tatt seg tid til å faktisk gi deg lyst til å spille det før du trykker deg gjennom menyene. Heldigvis går skepsisen over til begeistring etter få minutter, men den totale mangelen på vilje til å lage en anstendig presentasjon gir spillet et litt billig førsteinntrykk.
