Utviklerne har endret på den mest sentrale spillmodusen, og presenterer nå noen nye ansikter i tillegg til strøken grafikk. Evolution er rett og slett en evolusjon av Virtua Fighter 4, men ingen revolusjon. Derfor omtales spillet i noe forkortet omfang.
Relativt få endringer
Utviklerne byr ikke på store overraskelser i årets voldsbidrag fra Sega-am2. To nye, sterke karakterer er den mest iøynefallende endringen. Brad Burns og Goh Hinogami er nyervervelsene som henholdsvis mestrer kick-boksing og judo. Burns er en glatt, behersket utøver, mens Hinogami ligner mest på Edvard Saksehånd i ansiktet. Begge er blant de bedre karakterene, selv om nivået mellom de totalt 15 representerte er relativt jevnt. De øvrige slåsskjempene har fått endret kampmønsteret og utseendet sitt i variabel målestokk.
Spillbarheten i Evolution er enkel og god. De fire knappene til høyre på kontrolleren er tildelt blokk, slag og spark. L1 til R2 er kombinasjoner av de førstnevnte knappene. Dette oppsettet gjør at det blir lett å komme fort inn i spillet, men det kreves timer med trening for å bli dyktig. Tross få funksjonsknapper, er kombinasjonene mange. Hver utøver har et bredt spekter av signaturangrep. For de ivrigste er vel disse spesialtrekkene verdt noen timers studier.
Kampene foregår som i Tekken. Likhetene er mange, karakterene er utformet på samme måte. Likevel er slåssingen noe mer realistisk enn i lignende spill, dog er utførelsen ikke helt naturtro. Det er i prinsippet mulig å utføre de triksene jeg har fått til, men arkade vil da en gang alltid være arkade. Angrepsmønsteret er relativt godt variert mellom de forskjellige karakterene. Likevel er det ei en åpenbaring å endre utøver. Kanskje for dedikerte tilhengere av denne spillsjangeren, men ikke for normale håndkontrollvirtuoser. Vanligvis varer oppgjørene slett ikke lenge. Etter en kort seanse med knall og fall, er det klart for teatralske seierseremonier. Omgangene er standardisert til 30 sekunder. I noen turneringer må vi vinne tre runder for å slå opponenten, i andre holder det med to.
Flott detaljert grafikk
Grafikken er kort og godt noe av det beste jeg har sett på PlayStation 2. Spesielt i slåssespill. Karakterene er godt detaljerte, strømlinjeformede og svært varierte. Kampene foregår på snø, i vann, på en plattform i bevegelse, i sand, i et bur, og på mange andre plasser. I nysnøen og sanden etterlates spor når utøverne beveger seg. Kulden gjør at frostrøyk kommer fra munnene deres når de puster. Når bataljene foregår i vannet, spruter væsken realistisk ved aksjon. Omgivelsene er imponerende, også treningsrommet er viet møysommelig modellering. Noe som vekket min oppmerksomhet var akvariumarenaen. Det minner da svært sterkt om en lignende bane i Dead or Alive 3 til Xbox. Et tilfeldig sammentreff, eller ikke. Det er interessant å se sjølivet i fri utfoldelse rundt slåsskampen. Det gjelder bare å ikke se for lenge på omgivelsene.
Lydeffektene er gode, nesten identiske til andre spill i sjangeren. Seiersbrølene er platte og gjentatte. Litt variasjon hadde gjort seg. Når kamp etter kamp i Jeffrys favør avsluttes med ”It seems to me … I’m the winner!” etterfulgt av et uhemmet krigsutbrudd, sier det seg selv at ørene går lei. Musikken er også representativ for den aktuelle spillsjangeren. En legger ikke spesielt merke til melodiene, noe som indikerer at de er akseptable. Det går i raske synthrytmer ispedd ivrige gitarriff, og andre ”funky beats” – kanskje musikken begeistrer noen. Jevnt over er lyden god, men den får litt trekk for middels musikk.
Utøverne begynner alle med graden ”10th kyu”. Etterhvert som de tilegner seg erfaring i ”Quest”-modusen og vinner kamper, kan de fra tid til annen belønnes med en såkalt ”ranking match”. Dersom motstanderen beseires, kan karakteren smykke seg med en ny tittel. Etter ”1st kyu” blir det ”1st dan”. Graderingen fortsetter til ugjenkjennelige høyder. Det burde heller være vanskeligere å få høyere grader. Hva er vel vitsen med 30, 40 graderingshakk? Nye antrekk, briller, tatoveringer, bakgrunner med mer blir tilgjengelig ved godt spill.
