Problemer med sikten
Alt sees i tradisjonelt førstepersonsperspektiv, men i motsetning til vanlige førstepersonsskytespill (FPS) styrer du ikke bevegelsene eller synsretningen. Du skal kun plassere kulene på rett sted. Spillet fungerer absolutt best med lyspistol, men det er også mulig å bli med på leken med en vanlig kontroll (praktisk hvis dere har lyst til å kaste dere inn i flerspillerdelen, for eksempel). Den som spiller med håndkontrollen får et lite siktekorn å styre rundt på skjermen. Det grunnleggende problemet er at FPS-spill funker dårlig på PlayStation (og andre konsoller). Med en mus eller lyspistol kan spilleren flytte siktekornet, mens den analoge stikka bare beveger pekeren i en viss maksimumshastighet. SEGA har forsøkt å gjøre flyttebevegelsen hurtigere ved å legge inn en turboknapp, men dessverre er det ikke nok. Siktesystemet er på ingen måte noen katastrofe, men av og til føles det som om kontrollene står i veien for ferdighetene. Kontrolloppsettet består ellers av kun to knapper: En for å skyte og en for å lade våpenet (med mulighet til å velge pysete automatisk lading). Det er lenge siden jeg har fått fingerkrampe, men Virtua Cop står ikke tilbake for gamle klassikere som Summer Games i den avdelingen. Takk og lov, det er hyggelig å bli minnet om enda eldre spill!
SEGA har vært snille og inkludert et galleri for elskere av pop art. Dersom du klarer spesielt vanskelige skudd låser du opp bilder i dette galleriet - at disse er airbrushtegninger i samme klasse som "elg i solnedgang" legger dessverre en demper på kunstinteressen. Det hadde kanskje vært bedre om spesialskuddene låste opp historiske fakta om Virtual Cop, nye våpen eller minispill? Lydbildet er antakeligvis direkte konvertert. Heismusikken gjør at du snart må skru ned volumet hvis du ikke har en fetisj for dårlig synthrock, våpnene mangler trøkk i bassregisteret og det totale inntrykket er ubalansert. I en arkadehall spiller ikke lyd noen særlig rolle fordi alt likevel forsvinner i sausen, men SEGA kunne godt spandert en ekstra runde med etterarbeid for å tilpasse den til stuebruk.
Konklusjon
Elite Edition er kanskje først og fremst et spill for nostalgikere som lengter tilbake til de gode gamle spillehalldagene hvor kronene satt løst og kebab medium sterk lagde stygge flekker på t-skjorta. Det er en stilstudie i enkelhet og kompromissløshet, og et glimrende eksempel på hvor grafikklandet lå i forrige tiår. Derfor havner Virtua Cop slett ikke på feil side av loven. Spillet er god tidtrøyte hvis du er sugen på kjapp, tanketom action som er enkel å legge fra seg igjen. Men i lengden blir alderen også spillets største minus. Handlingsforløpet og fiendenes bevegelser går fullstendig på skinner - det er lite fristende å gå tilbake etter at brettet er fullført og alle overraskelsene funnet. Dessuten er det flaut å bli tatt på fersken med pistol i hånda i din egen stue. For ikke å snakke om i dusjen.
