Klisjéfylt
Hvert spill inneholder tre brett, som igjen er delt opp i en rekke kapitler. Temaene for brettene er som hentet rett ut av en Steven Seagal-film. Du kan plaffe deg gjennom et cruiseskip, et t-banetog, et bankran, det obligatoriske havneområdet og selvfølgelig en skyskraper. Brettene kan i tillegg spilles i den rekkefølgen du selv ønsker. Skurkene du slåss mot er utrolig mannsterke - på vei gjennom en trang korridor kan du regne med å støte på et tosifret antall storvokste karer gjemt bak diverse kasser. Disse karene kommer i ulike skikkelser. Vi har Reservoir Dogs-varianten (komplett med solbriller), soldaten med AG3, snikskytteren med infrarød nattkikkert og så videre. Fiendene er morsomme typetegninger fra filmlerretet i det forrige århundre, men har en lei tendens til alltid å dukke opp på nøyaktig samme tidspunkt og sted. For å vinne i Virtua Cop er det derfor en fordel å pugge hvor de ulike fiendene dukker opp, og være klar med siktekornet. I begynnelsen er det morsomt å se hvor langt du kan komme bare på instinkt og presisjonsskyting, men dessverre gjør spillmotoren at god husk blir like viktig.
For å gjøre spillet litt mer interessant har skurkene tatt en hel haug uskyldige mennesker som gisler. Disse blir ofte brukt som skjold eller avledningsmanøver. Dør de mister du helse. Et annet spenningsmoment er superfiendene. I sann arkadestil ender nemlig hvert brett med en durabelig kamp mot en boss av mer eller mindre fantasifull karakter. Disse er ganske tåpelige og enkle å ta knekken på, alt som egentlig kreves er en utholdende skytefinger. Skjult i landskapet ligger nye våpen. Disse dukker som regel opp etter at du har skutt i stykker spesielle kasser og er en kortvarig, men ekte glede å bruke. Det er digg å meie ned syv-åtte gangstere med maskingeværet i Tarantino-ånd. Du kan også dra fordel av strategisk plasserte tønner med eksplosivt materiale som sprer død og fordervelse hvis du skyter på dem. Ingen vits å sløse med ammunisjonen, selv om det er uendelige mengder av den. Virtua Cop utstråler en viss fascinasjon over amerikansk popkultur og ønske om å herme etter denne. Resultatet er en samling klisjeer (omtrent som når norske regissører skal lage Hollywood-action) som gjør spillet litt mer lattervekkende og forsterker den forfriskende b-filmfølelsen.
Tilbake til fortiden
Serien hadde sin storhetstid på 90-tallet og Elite Edition ser ut som en direkte konvertering grafikkmessig. Spillet er utdatert, selv om miljøene er konstruert i 3D. Alt som beveger seg er tegnet som todimensjonale sprites, og det er spesielt disse som ser støvete ut. Noen plusspoeng skal likevel deles ut: Det er mulig å skyte i stykker deler av interiøret, og skurkene faller avhengig av hvor på kroppen du treffer. I VC2 kan du sågar punktere dekk i en biljaktscene, men alt i alt er det for liten interaksjon med omgivelsene. Grafikken var nok ganske heftig da Virtua Cop først sprengte seg vei inn i spillehallene, men akk så standard i dag. Det pussige med denne samleplaten er at grafikken i VC1 er bedre enn i oppfølgeren, den virker i hvert fall mer inspirert og frisk. Det er tydelig at SEGA forsøkte å oppgradere konseptet i nummer to med litt mer historiedrevet handling og mulighet til å velge ulike ruter gjennom brettet. De har lagt inn kuttscener og deler av spillet foregår bak rattet. De nye ideene er spennende nok, men kanskje også grunnen til at VC2 virker mindre polert - datidens teknologi var ikke heftig nok til å takle denne typen grafikk. På dagens maskinvare får det hele en slags ubehjelpelig sjarm. Museumsfølelsen er ikke langt unna, og hvis nostalgi er din greie trives du kanskje godt med det visuelle.
