Jeg må innrømme at jeg noen ganger også liker å spille fullstendig ond og egoistisk. Dette er helst ved min andre gjennomkjøring av spill jeg har likt spesielt godt, som for eksempel Knights of the Old Republic. Disse gangene lar jeg mine «power gamer» -instinkter ta fullstendig over slik at jeg kan gasse meg i makt og skatter, og fryde meg over hvor lett jeg knuser mine fiender. Har jeg noen av disse lystene i det virkelige liv også? Har de fleste av oss?
Konsekvenser
Man skulle kanskje tro de massive onlineverdenene var de ultimate steder for å uttrykke våre virtuelle personligheter. Selv med enorme verdener å boltre seg i og med utrolig innhold å utforske, har vi samtidig tusenvis av andre spillere å ta hensyn til her. Mens man i et standard rollespill kan la ens oppdiktede karakter gjøre akkurat hva spillets parametre tillater, sliter man raskt i et onlinespill hvis man ikke tar hensyn til alle dets andre spillere samtidig.
Hvis du ikke klarer å oppføre deg i et massivt onlinespill, og spille etter de reglene spillets samfunn legger opp, får du store problemer med å bli med i et laug, og kan derfor lett bli utestengt fra store deler av spillet. Spilleres handlinger og hvor gode de er til å kommunisere har store konsekvenser i et onlinespill. Et helt annet eksempel er steder hvor folk kan legge igjen kommentarer på nettet uten konsekvenser. Tenk på hvordan mange oppfører seg i forskjellige forum. Her flyter det av hemningsløse diskusjoner som svært ofte glir over i ren drittkasting.
I mine øyne ligner onlinesamfunn i spill ganske mye på vanlige samfunn i den virkelige verden. «Game Masters» representerer politiet og spillet har lover som sier hvordan spillere må oppføre seg. Hvis du bryter disse lovene kan du enten bli utestengt i noen dager eller utestengt for godt hvis din forbrytelse er stor nok. Men jeg tror likevel det som setter de viktigste begrensningene på spilleres oppførsel er det spillerskapte samfunnet. I onlinespill hvis samfunn er et sentralt element, som for eksempel i Anarchy Online, kommer du ingen vei uten å kunne tett samarbeide med andre og leve etter samfunnets spillerskapte regler.
Spørsmål
Hvis vi er enige med Slavoj Zizek i hans syn - at de virtuelle karakterene vi skaper i dataspill noen ganger kan ligge nærmere vår egne sanne personlighet, fordi vi ikke kan avsløre den i vårt allmenne samfunn – hva slags konsekvenser får det egentlig? Betyr det at svært mange av oss er blodtørstige voldsmenn som ikke tør slippe løs våre lyster fordi vi i virkeligheten ville blitt satt i fengsel?
Jeg hadde ikke tenkt over hvordan de handlingene vi tar i spill kanskje er svært avslørende når det kommer til hva slags personer vi er, før jeg hørte Slavoj Zizek snakke om det. De gangene jeg har hørt ham snakke om dataspill ramser han likevel som oftest opp de gamle klisjeene om hvordan spillere kan velge å være massemordere eller voldtektsmenn, uten å ta i betraktning de store mulighetene for utøve idealisme og hjelpsomhet mange spill åpner for, samme hvor mye blod en må vasse i ved siden av.
Jeg synes det er kjempegøy og interessant å høre om de spesifikke egenskapene til de nyeste og kraftigste våpen, som for eksempel en F-22 Raptor, og se time etter time med dokumentarer fra store kriger og historiske slag.
Jeg er likevel personlig fullstendig mot bruk av vold i de fleste tilfeller, og mener at Norges fremste forsvar er vårt demokrati og at vi ville vært like trygge om vi la ned vårt forsvar fullstendig. Jeg synes også at vold og krig i spill og film kan være gøy og interessant, men det er også alt det er. Det må vel være lov til å ha fantasier en ikke ønsker skal bli virkelighet?
Tanker
Jeg tror de virtuelle verdenene i dataspill kan gi oss muligheten til å oppleve våre fantasier på en mye mer interaktiv måte enn hva vi har muligheten til i bøker og film. Jeg tror dataspill kan gi oss store muligheter til å være kreative og idealistiske ved siden av å slukke vår tørst etter å blåse huet av hundrevis av slemme fiender. De kan både la oss være helter og skurker alt etter hva våre fantasier måtte være.
Hva disse fantasiene sier om hvem vi egentlig er, kan jeg ikke gå inn på her, men vi må likevel anerkjenne hvor viktige fantasier av alle slag kan være i en persons liv. Hvis Slavoj Zizek har rett i sitt syn på det virtuelle, illusjoner og dataspill kan dette si mye om hvorfor dataspill er et så voksende medie.
Det sier også litt om hvilke muligheter som ligger i fremtidens virtuelle realiteter, og også kanskje litt om det ansvar interaktive dataspill har, hvis de virkelig er et medium hvor vi kan utøve deler av vår personlighet som vi få andre steder kan vise.
