Noen husker kanskje den gamle "klassikeren" Nam, et spill som bygde på 3D-motoren kalt Build - som var svært populær i Duke Nukem 3D-dagene. Spillet fikk massivt slakt av de fleste, og mange drar det frem som et "fy, fy"-eksempel nå og da for å illustrere hvordan spill ikke skal lages. Men det var en viss sjarm over Nam, og ingen kan vel si i mot det faktum at hele Vietnam-poenget var svært interessant. Vekk var blodtørstende monstre som ikke var ute etter noe annet enn hjernen din - denne gangen skulle du kjempe mot ekte mennesker. Nam gjorde et iherdig forsøk på å skape en jungel-stemning, noe som ærlig talt ikke var en spesielt stor suksess pågrunn av sin noe begrensede grafikkmotor. Vietcong der i mot, har de teknologiske forutsetningene på sin side. I dag lages det spill som uten problemer kan simulere gigantiske utendørsområder, slik som for eksempel det norske Project I.G.I, eller de populære Delta Force-spillene. Vietcong er ingen umiddelbar klassiker, ei heller et spesielt oppsiktsvekkende spill. Likevel tar det tak i deg, og gir deg en opplevelse verdt pengene.
Munnrapp sersjant
Etter å ha studert innpakningen som merkelig nok forekom på finsk som hovedspråk, var det på tide å pakke sekken å reise inn i den virtuelle treningsleieren Vietcong kan sende deg på. Aller først var det forskjellige innstillinger som måtte foretas for at spillet skulle kjøeres på sitt beste, men det var ikke lenge før spillets særdeles fengende åpningsmusikk snek seg inn i øregangene. Musikken i spillet er for øvrig er sterkt inspirert av 60- og 70-tallets hippie-musikk, og låter ofte veldig Jimi Hendrix-aktig. Stilige gitarriff er kjennemerket for musikkperioden, og Vietcong sparer ingenting for å spille på alle strengene. Bokstavlig talt. Musikken brukes flittig i alle mellomsekvensene, holder en veldig høy kvalitet og er spesielt passende for spillet. Selv om det ikke er påkrevd, kan det være lurt å gå gjennom spillets hjelpeoppdrag - som er situert i en treningsleir av god, gammeldags amerikansk stil. Din overordnede, som fint burde kunne kalles Sir Curse Alot, er av enda mer amerikansk materiale. Det er ikke grenser for hvilke gloser som drypper ut av den svære kjeften hans i det han iherdig prøver å motivere du og dine kolleger til trening. Språket er i hvertfall ikke passende for barneører, og det skulle ikke vekke stor oppsikt om også voksne villle heve litt på øyenbrynene når sersjanten ber dem ta firehundre og tjueto push-ups. Uansett, treningsleiren er en fin plass å være. Du blir tatt gjennom en serie av øvelser hvor du blant annet lærer deg hvordan du skal bevege deg og skyte. Selv om dette er svært nyttig og en god idè fra utviklernes side, er den litt dårlig utført. Skriptingen er ikke helt solid, og hvis du ikke gjør akkurat hva det sier til de rette tidene, kan det fort ende opp med at du må prøve om igjen. Når skal spillutviklere lære at vi menneskelige spillere er skrekkelig utforutsigbare?
En kan ikke tørrtrene hele livet, noe vår kjære helt snart skal finne ut. Som soldaten Hawkings blir du utplassert på en amerikansk militærleir på grensen mellom Vietnam og Kambodsja. Det er en levende militærleir med en håndfull statister, og en ekte MASH-følelse. Vel, i hvertfall i begynnelsen av spillet. Etter en imponerende mellomsekvens som bruker spillets egen grafikkmotor, hopper du ut av helikopteret for å møte din nye sjef (som for øvrig er langt hyggeligere enn den obskøne hyenen du traff i treningsleiren). Du får gå fritt rundt og kikke på treverket som omringer de mange utgravde skyttergravene, før du blir fortalt hvor du skal bo i leiren. Måten du har et liv utenfor oppdragene er svært spennende, og gir en ny dimensjon til følelsen av å være soldat. Litt skuffende er det derfor at etter første oppdrag, er du begrenset til å holde deg på rommet ditt, eller på den noe ufunksjonelle skytebanen. Det hadde vært greit å kunne strekke litt på beina mellom oppdragene, og kanskje tatt en prat med de mange medsoldatene som forsøpler leiren. Likevel, rommet ditt er en interessant plass. Her kan du lese briefingen for ditt neste oppdrag eller om spillets mange funksjoner i en slags "Hvordan være soldat i Vietnam"-manual. Du kan også skru av eller på radioen - en liten moroboks som putrer og går mens du leser dine notater, og sender fengende hippielåter mellom pratevertens meldinger om krigen i Vietnam. Du kan også lese i din massive dagbok - en skrift som hele tiden blir oppdatert, etter hvert eneste oppdrag. Her kan du lese om hvordan figuren din opplever krigen, livet i leiren og alle de menneskene han møter på. En spennende funksjon som raskt kan vise seg å være interessant, men den enorme mengden av tekst gir deg litt lyst til å bare hoppe over noen sider. Etter å ha hengt rundt på rommet ditt, finner du raskt ut at du vil hoppe til neste oppdrag. Det kan du gjøre når du vil - snakk om fleksibel arbeidstid.
