Panikkspredning i skjermdebatten

Rune Mentzoni
_{Faglig leder for profesjonsstudiet i psykologi, UiB}

Gaute Godager er en mann det er verdt å lytte til. Han har med sin erfaring som både spillutvikler og psykolog en unik kompetanse som gjør ham til en særlig spennende stemme når bruk av skjerm og sosiale medier skal diskuteres. Men hans kronikk hos NRK Ytring med tittelen «Unnskyld, alle skjermforeldre» (25. mai) inneholder en rekke påstander som ikke bør få stå uimotsagt.

Men først: Godager kommer med tydelige beskjeder om at barn trenger gode, varme voksne heller enn skjerm, og at det bør finnes visse restriksjoner og reguleringer for barns bruk av skjerm og sosiale medier. Dette er dører som er så vidåpne at jeg er usikker på om det noen gang har vært noen dør til stede. Det finnes meg bekjent ingen som har argumentert for at barn trenger skjerm fremfor voksenpersoner, eller at barn bør ha grenseløs tilgang på skjerm.

Utover dette blir kronikken dessverre en blanding av uklare forslag om grenser og skråsikre påstander det ikke er dekning for, og som ikke er egnet til særlig annet enn å skape unødig panikk blant alle omsorgspersoner som har en smartskjerm i husstanden.

Han tar til orde for en hard teknologisk grense som skal stenge 11-åringer helt ute fra sosiale medier. Det er imidlertid mindre klart hva det er han med dette grepet vil skjerme 11-åringer fra. Hvis det er problematisk medieinnhold av typen video med voldelig eller seksuelt innhold så finnes det trolig mer hensiktsmessige grep enn total utestengning fra digital sosial kommunikasjon. Og er det nettopp problematiske sider ved digital sosial kommunikasjon så melder spørsmålet seg om hvor grensen skal gå. Sosiale medier er ikke bare Facebook og TikTok, det er også de sosiale nettverkene på spillplattformene barna bruker, det er YouTube og det er Wikipedia. Bør det også være forbud mot gruppemeldinger på SMS?

Forskningen er god nok, konkluderer Godager, etterfulgt med en kulepunktliste om hva vi vet i dag. Problemet er at vi faktisk ikke vet noe av det som står i denne listen, det er tvert imot påstander det er gode grunner til å være skeptisk til.

Den siste av dem er kanskje den mest sentrale: «Vi vet at utviklingen av den psykiske helsen for barn og ungdom har vært veldig negativ i så å si hele verden siden 2010 og framover, selv om den var flat eller til og med positiv i tiårene før. Vi vet at smarttelefonen kom i 2007.» Nei, vi vet faktisk ikke dette. Det vi vet er at barn og unge, også i Norge, når de blir spurt om det, har en større tendens i dag enn på starten av 2000-tallet til å si at de opplever symptomer på depresjon. Og vi vet at det er flere barn og unge som får behandling innenfor psykisk helse i dag enn før. Det vi ikke vet er at dette skyldes smarttelefoner, spill, sosiale medier eller annen skjermbruk. Selv skylder jeg på Kjell Magne Bondevik.

Det vil si, jeg gir æren til ham, ikke skylden. Da han som statsminister stod frem om sin «depressive reaksjon» i 1998 ble dette en slags milepæl i Norge for åpenhet omkring psykisk helse-utfordringer. Og i tiden etter har vi som samfunn jobbet hardt for at både unge og andre skal snakke om og kunne være åpen rundt egen mental helse. Når barn og unge i dag er mer tilbøyelig til å rapportere depressive symptomer enn tidligere kan det godt tenkes at det er dette arbeidet som bærer frukter, heller enn at det speiler en reell forverring av populasjonens mentale helse.

I samme tidsrom har det i Norge vært en stor økning av antallet leger og psykologer som jobber med barn og unges psykiske helse. Dette har naturligvis også ført til at det har vært en økning av barn og unge som får hjelp, og også en økning i stilte diagnoser. Dette er en positiv ting, og igjen, ikke noen nødvendig speiling av reell forverring av befolkningens helsetilstand.

De dataene som kan brukes for å gi inntrykk av en forverring av barn og unges psykiske helsetilstand er altså det vi kan kalle myke data. De kan være en indikasjon på forverring, men de kan også være resultat av andre forhold. Det er ikke så mange harde data som kan informere oss, men selvmordsrate i befolkningen er en slik indikator. I Norge har selvmordsraten vært relativt stabil på 2000-tallet. Den er lavere enn på 90-tallet, men høyere enn på 60-tallet. Hvordan smartskjermer har påvirket dette bildet er mildest talt uklart, men det er altså ikke noen entydige bevis på at befolkningens mentale helse er blitt verre.

Faktisk er det også mulig å tegne et motsatt bilde. I «Verdens lykkerapport», publisert av Gallup og Universitetet i Oxford, kommer det frem at det har vært en moderat økning i hvor tilfreds verdens befolkning er med sine liv i perioden fra 2006 til 2022 både blant unge (15-24 år) og eldre (25 år og oppover). Kanskje er det ikke slik at unge eller andres mentale helse er i krise likevel?

Og, siden vi befinner oss i Norge, det kan være verdt å merke seg en studie som så nærmere på sammenhengen mellom tilfredshet med livet og tid brukt på internett blant nettopp norske barn. Konklusjonen til Milosevic og medforfattere i 2022 er like tydelig som den for mange er overraskende: «I motsetning til det som ofte sies, finner vi en positiv sammenheng mellom hvor mye tid barn bruker på internett, og hvor fornøyde de er med livene sine».

Barn trenger grenser, også på sosiale medier, spill og andre arenaer. Og barn trenger gode, varme voksenpersoner rundt seg. Men nei, du trenger ikke være redd for at ettåringen din pådrar seg utviklingsforstyrrelser om hen skulle slumpe til å få en smartskjerm foran seg en liten stund, og nei, vi vet ikke at smarttelefoner og sosiale medier har forårsaket et stup i den oppvoksende generasjons helsetilstand.