Stian Husby
Årets favoritt:Mass Effect 2
Med Mass Effect 2 redefinerte Bioware gull. Dette fantastiske spillet er absolutt alt en oppfølger skal være. Ny historie, nye karakter, oppdatert grafikk og alt det. Men viktigst av alt er spillbarheten hevet til helt nye høyder. Legg til en historie med som ikke bare blir påvirket av det du gjør i dette spillet, men også forgjengeren, og du har en sikker vinner.
Les også:Anmeldelse: Mass Effect 2
Årets skuffelse:Fable III
Jeg har tilbragt langt flere timer i Albion enn jeg er komfortabel med å fortelle, og gledet meg naturligvis som en unge til det tredje spillet i serien, som skulle rette på alle småfeilene som var å finne i de tidligere spillene.
Den gang ei, historien og karakterene i den er omtrent like flate som plata spillet er trykket på. Men verst av alt, i jakten på perfeksjon har Lionhead tuklet for mye med suksessformelen, og resultatet er at hjertet og sjelen fra tidligere spill mangler fullstendig.
Les også:Anmeldelse: Fable III
Årets nedlastbare:Super Meat Boy
Noe som gjør Super Meat Boy så forfriskende er at styringen er tilnærmet perfekt. Du har aldri noen annen enn deg selv å skylde på når du gjør feil, og tro meg, du kommer til å gjøre feil. Med tanke innhold alene, føler jeg meg nesten som en tyv etter å ha betalt bare en neve kroner for dette fantastiske plattformspillet. Legg til den fantastiske nostalgifaktoren og den høye vanskelighetsgraden, og du har en perle av av et spill.
Marius Kjørmo
Årets favoritt:Fallout: New Vegas
Bethesda gjorde en kjempejobb med å gjenopplive Fallout-serien i 2008. Når serien nå skulle føres videre av Obsidian var det som om serien kom tilbake der den hører hjemme. Chris Avellone og mange i hans team arbeidet på de gamle Fallout-spillene og mye av råheten og humoren deres kan man spore i New Vegas.
Obsidian har tatt inspirasjon fra moddere, og ved å la spilleren kjøre slalom mellom en rekke ulike fraksjoner har New Vegas funnet en ny måte å formidle en storslått rollespillhistorie på. Selv med to år gammel grafikk var gjensynet med den retrofuturistiske ødemarken i Fallout det klare høydepunktet mitt.
Les også:Anmeldelse: Fallout: New Vegas
Årets skuffelse:Star Trek Online
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt skuffet av online-spill. Denne gangen var det mitt kjære Star Trek som skulle vri kniven rundt i hjerterota. Det å styre romskipet ditt rundt i verdensrommet fungerte forsåvidt. Det vil si, det var kjedelig og mer kronglete enn det burde være, men det var ikke grufullt i hvert fall.
Når man derimot skulle forlate broen og gå ut på tokt med “the away team”, da var det bare å finne frem spybøtta og la det stå til. Det var stygt, det var kjedelig, og spillmekanikken var så klumsete og gammeldags at man skulle tro at Cryptic Studios bare hadde funnet noe overflødig kode fra da Perpetual Entertainment forsøkte å utvikle en Star Trek MMO i 2004. Fysj og fy er alt jeg kan si, og jeg putter nå mine siste håp for MMO-sjangeren på The Old Republic. Nå får det bære eller briste.
Årets uenighet:Alpha Protocol
Personlig synes jeg det er morsomt når det dukker opp spill som får en veldig varierende mottakelse. Det minner oss på at det å anmelde spill ikke er noen nøyaktig vitenskap. Alpha Protocol fikk anmeldelser som roste det opp i sky, mens andre mente det var søppel av verste sort. Jeg gav det 8/10 og det står jeg ved.
Jeg synes det var et veldig godt forsøk på å lage et klassisk rollespill i en moderne spionsetting. Jeg skjønner veldig godt at folk ble skuffet dersom de forventet å få Splinter Cell eller Rainbow Six, men det skulle det jo heller aldri være. Jeg koste meg glugg i hjel med spillet, samtidig som jeg forstod at dette ikke var et spill for alle og en hver. Jeg synes det er deilig å se at det fortsatt kan komme ut litt snevre storbudsjettsspill.
Les også:Anmeldelse: Alpha Protocol
Kjersti Stuestøl
Årets favoritt:Rock Band 3
Musikkspill har vi spilt til døde i utallige versjoner i mange år allerede. Allikevel vil jeg påstå at sjangeren absolutt ikke har spilt ut sin rolle – for med Rock Band 3 oppnår Harmonix noe som har vært sjangerens hellige gral helt fra starten: en reell opplevelse av å spille instrumenter selv.
Du drar "Free Bird" på "expert", sier du? Da vil pro-modusen antagelig servere deg et lite stykke "humble pie". Pro-instrumentene som introduseres med Rock Band 3 er redningen for knappeleie stuegitarister, og en seriøs utfordring til alle oss andre.
Les også:Anmeldelse: Rock Band 3
Årets skuffelse:Heavy Rain
Jeg må dessverre innrømme at jeg svelget David Cages tåkeprat om følelser og tilknytning til spillfigurer rått i forkant av lanseringen. Skulle dette endelig være spillet som fikk oss til å virkelig kjenne på ubehaget figurene gikk gjennom, spillet hvor du sørget hvis figuren møtte sitt endelikt?
Et applauderbart eksperiment, som dessverre ikke helt levde opp til forventningene. Å la spilleren ta del i hverdagen til figurene for å bygge opp et forhold til dem er i utgangspunktet en god tanke, men toalettbesøk og tannpuss hører kanskje mer hjemme i The Sims enn i en krimgåte. Allikevel skal Cage ha en klapp på skulderen for å tenke ut av boksen, og kanskje blir det en innertier med neste tittel?
Les også:Anmeldelse: Heavy Rain
Årets kuruke:Flingsmash
Jeg er en relativt sindig person, men dette spillet gjorde meg rett og slett sinna! Her er virkelig alt på tryne, ingenting fungerer. Hvorfor spillet har funnet veien til markedet er et stort mysterium, for dette kan ingen ha testet på forhånd. Spillet er spillmekanisk og grafisk fullstendig utdatert og fremstår egentlig mest som noe som ville ha havnet i søppelhaugen allerede midt på nittitallet.
Så ble også spillet belønnet med Spillverkets første ener, en absolutt velfortjent "ære".
Godt nytt spillår!
Nå har vi sagt vårt, og overlater ordet til dere. Hvilke spill har dere spilt i år? Hvilket er favoritten, og hvilket vil dere helst brenne?
