Så langt har vi fått se tre skribenter liste opp sine favoritter, og overraskende nok er det bare én overlapping blant de femten listebidragene hittil. Det er dog ikke til å stikke under stol at duplikaten Grand Theft Auto V har vært en favoritt blant flere skribenter i år – storspillet toppet tross alt den gjeveste kategorien i vår felleskåring for et par dager siden.
Videre nedover får vi høre fra Jens Erik Vaaler, Magnus Skumsrud og Øystein Furevik.
Jens Eriks favoritter
Som med Espen preges Jens Erik Vaalers bidrag på Gamer.no det siste halvåret av en spennende tur til spillmessen Gamescom i Tyskland på sensommeren. Et godt knippe med sniktitter på alt som kommer fylte de tidlige høstmånedene for den travle masterstudenten. Mellom slagene på lesesalen har dog Jens fått tid til å spille en hel del gjennom året, og favorittlisten bærer også preg av nettopp det.
Rayman Legends
2011 var året da plattformhelten Rayman returnerte til sjangeren som skapte han. To år senere viste det seg at Rayman Origins bare var oppvarming for den lemmeløse plattformhelten og hans venner. Rayman Legends gjorde nøyaktig det en god oppfølger skal, og bygget videre på grunnlaget originalen hadde skapt. Her gikk det nok en gang i hopp og sprett og tjo og hei, pakket inn i en særegen og hysterisk slapstick-humor.
Rayman Legends er en herlig fargefest uten sidestykke, med et nydelig grafisk uttrykk som fikk meg til å måpe. Tegnefilmstilen fra Origins var blitt oppgradert til en deilig akvarell-aktig grafikk, stappfull av farger og detaljer. Spillets vimsete sjarm blir underbygget av et lydspor bestående av kazoo, mandolin og didgeridoo, et avbrekk fra de store orkesterverkene som gjerne preger dataspillene nå til dags.
Spillet hadde kanskje ingen dyptpløyende innsikt i det å være menneske, men det gjorde ikke noe. Rayman Legends var moro, og trengte ikke være mer enn akkurat det.
DmC: Devil May Cry
I likhet med veldig mange andre var jeg skeptisk til det nye Devil May Cry. De første bildene fra spillet viste frem en hovedperson som var totalt annerledes enn han vi var blitt kjent med tidligere. Dante hadde gått fra hvithåret kjekkas med glimt i øye og en kjapp replikk på lur, til mørkhåret punker med en ekstrem motvilje til sine omgivelser. Hvordan trodde Team Ninja at denne fyren skulle bli en erstatning for gamle Dante? Til slutt viste det seg at nye Dante gikk originalen en høy gang, både i kampevne og personlig utvikling.
Nye Dante viste seg å være en meget kapabel slåsskjempe, med både sverd, ljå og pistoler. Den akrobatiske stilen fra tidligere spill ble opprettholdt i aller høyeste grad, og det å bytte mellom forskjellige våpen midt i en kamp var lekende lett. Nye Dante hadde også en utrolig god karakterutvikling. Han var ingen statisk figur, men vokste som person i løpet av handlingen.
The Wonderful 101
Japanske Platinum Games og Hideki Kamiya lager ikke “interaktive opplevelser” eller slikt tull. De lager spill, og de vil at du virkelig skal jobbe for å komme deg gjennom herligheten. Spillene deres er utfordrende, regelrett vanskelige til tider, men aldri urettferdige, og mekanikken er strammere enn Hulkens lilla bukser. Bayonetta, Vanquish og Wonderful 101 bygger på samme designfilosofi, med et dypt kampsystem man må la seg drukne litt i for å kunne forstå det skikkelig.
The Wonderful 101 blander elementer fra Okami, Devil May Cry, Viewtiful Joe og Pikmin i en herlig surrealistisk og tegnefilmaktig blanding som fikk meg til å glise fra øre til øre. Joda, historien var stort sett melodramatisk pjatt, men spillet hadde en herlig sans for eskalering jeg sjeldent har sett før. The Wonderful 101 hadde alltid et nytt triks i ermet, og før jeg ante ordet av det bekjempet jeg en supercomputer fra fremtiden med en gigantisk robot ute i verdensrommet,
Papers, Please
Indie-spillene fortsatte å glede og imponere i 2013, og Papers, Please var et av de aller beste. Mange spill forsøker å teste din personlige moral og stiller deg til veggs med valg som har uante konsekvenser, men Papers, Please tok dette til et nytt nivå. Som nyansatt grensevakt kunne du aldri helt vite om det du gjorde var for det beste eller ikke. Til stadighet ble du spurt om å ta små valg som ville få store konsekvenser, og det føltes hele tiden som du ble satt på prøve.
Dataspill har en unik evne til å sette deg inn i livssituasjonen til andre mennesker, og dette var spesielt tydelig i Papers, Please. Alt av spillets innhold transporterte deg til en kjip og dystopisk virkelighet der du blir tvunget til å gjøre det beste ut av en dårlig situasjon. Hvem hadde trodd at det å undersøke dokumenter skulle bli så intenst og nervepirrende.
Call of Juarez: Gunslinger
Call of Juarez: Gunslinger entret livet mitt på et ganske perfekt tidspunkt. Etter å utelukkende ha spilt spill for å anmelde dem trengte jeg noe som kunne renske ganen og bare fungere som ren spillunderholdning. Det spillet ble Gunslinger, som viste seg å være et stilfullt og spennende skytespill som eksemplifiserte western-sjangeren.
Da spillet kom ut var jeg også midt i et fag på universitetet om western-filmen og dens særegenheter. Etter å ha studert western-film i et halvt år var det ekstra spennende å snuble over et spill som klarte å oppsummere alle disse særegenhetene så godt som Gunslinger gjorde. Silas Greaves er en glimrende upålitelig forteller, og en pistolmann av rang. Det var moro å vandre gjennom hans liv som dusørjeger og samtidig nøste opp de ulike skrønene han noen ganger fortalte. Det var det Gunslinger til slutt ble: en herlig underholdende western-skrøne, stappfull av tøffe pistolkamper og hardbarka mannfolk.
Magnus' favoritter
Når vi ser på anmeldelsesoversikten til Magnud Skumsrud Andersen for året er det umulig å ikke føle med skribenten med den skarpe pennen. Stakkaren måtte presse seg gjennom Aliens: Colonial Marines, som for øvrig toppet skuffelseslista i vår felleskåring. Heldigvis har han ikke kastet spillinteressen på døra av den grunn, og har levert en favorittliste proppet av store godspill.
Grand Theft Auto V
Jeg har ikke lyst til å ha årets aller største blockbuster øverst på lista. Alle andre kommer til å ha det. Det blir så kjedelig. Det er altfor lettvint.
Det er denne innstillingen som er pent nødt til å kapitulere i møte med den absurde, parodisk voldelige og ikke minst ukristelig populære lekeplassen av et spill kalt Grand Theft Auto V. Oppdragene er mer kreative og varierte enn noen sinne, å navigere det detaljrike Los Santos og omegn er et eneste kalas, og historien gis liv av tre solide karakterer: Michael, personifiseringen av den amerikanske drømmen kjørt på felgen, Franklin, som prøver å bryte ut av en dødfødt gjengtilværelse, og sist men ikke minst, den åpenbare favoritten, Trevor, en slags trailer-thrash-krysning mellom Hunter S. Thompson og kaptein Haddocks onde tvilling, bare voldeligere. GTA V er definitivt det mest fargerike og sprudlende innslaget i serien siden Vice City.
Papers, Please
Dette spillet skiller seg ut hovedsakelig på følgende måte: Det skal egentlig ikke fungere.
I Papers, Please inntar du rollen som betydningsløs byråkrat ved en grensepost et sted i en generisk østeuropeisk kommuniststat på begynnelsen av åttitallet. Mesteparten av tiden i passkontrollen bruker du til å møysommelig gå tall, papirer og dokumenter etter i sømmene. Du vil pitche et sånt spillkonsept sier du? Jeg kan høre latteren fra EA-kontorene helt hit.
Det som derimot gjør Papers, Please til en så viktig utgivelse er at dette er et av få spill i dag som, til tross for å foregå på åttitallet, setter sin egen samtid i perspektiv. Fattigdomsemigrasjon, arbeidsinnvandring, nasjonalisme og korrupsjon er alle temaer som ringer godt i ørene på et Europa i økonomisk villrede. Etter å ha jobbet en stund med å forsørge en syk kone og to sultne barn for statlig minstelønn, er ikke en bestikkelse den samme uhyrlige moralske kollapsen som den engang var for en ung, priviligert sosialdemokrat. Plutselig har et spill gitt meg et nytt perspektiv, og det er ikke dagligdags kost.
Papers, Please får deg til å forstå med hjernen, samtidig som det svir i hjertet. Til slutt vet jeg ikke helt på hvilken side av den kafkaske papirveggen jeg egentlig sitter.
BioShock Infinite
Destillert kvalitet med politikk og moral på agendaen. BioShock Infinite kommer fra noen av bransjens mest tenkende pedanter, og om du har spilt de to første spillene vil du både kjenne deg igjen og ikke kjenne deg igjen i Infinite. Fra havets dyp er nemlig de sedvanlige BioShock-mekanikkene tatt i nakkeskinnet og sluppet løs i Columbia, en slags steampunk-by høyt oppe i skyene.
I disse tider ser spilltrend-vinden ut til å blåse i retning av psykologisk bonding med søte Ellen Page-lookalikes (Beyond: Two Souls, The Last of Us etc.). Bioshock har en slik storøyd sidekick i Elizabeth, men spillet er langt fra din gjennomsnittlige førstepersonsløsning på et trendy tema. Opplevelsen er så ambisiøs og solid gjennomført at det rett og slett er vanskelig å ikke la seg rive med. BioShock Infinite er en fargeklatt i en sjanger som i de siste årene ellers har vært preget av en ganske traurig koloritt, både bokstavelig og figurativt.
FIFA 14
EA har funnet den absolutt gyldne fotballoppskriften. Hvert år kommer den med akkurat mange nok forbedringer til å underholde minst frem til neste jul. FIFA 14 leverer ingen massive gameplayinnovasjoner, men skinner likevel mer enn noen sinne på det aller mest kritiske punktet. For selve følelsen av å spille – og her er det kun FIFA-hoder som skjønner hva jeg mener – den x-faktoren man kjenner sitre i fingrene etter å ha sendt av gårde de første pasningene, er i årets utgivelse mer finslepen og tilfredsstillende enn i noen av de foregående hundreogørten versjonene tilsammen.
I tillegg til en av spillverdenens beste online-flerspilleropplevelser, leverer FIFA en solid karriæremodus som i år har blitt hakket dypere og mer realistisk. I tillegg er det alltid en høydare å samles i godt FIFA-lag med likesinnede kumpaner. I år, som i fjor – veni, vidi, masse awesome fotballmoro. Enkelt og greit.
The Last of Us
Ytterligere bonding med Ellen Page, men denne gangen i et scenario som øker trendfaktoren med rundt hundre prosent.
En soppinfeksjon som gir folk klassiske zombiesymptomer brer om seg, og snart er apokalypsen et faktum. Naughty Dog har laget et zombiespill som aldri helt bryter de store konvensjonene, men som likevel leverer en intens og medrivende historie, samt den aller, aller mest stemningsfulle åpningssekvensen undertegnede i øyeblikket har drukket akkurat nok kaffe til å komme på.
The Last of Us er både lettfattelig og komplekst på samme tid, og Naughty Dog pakker et velfungerende gamplay inn i en historie det er mer enn lett å bli emosjonelt involvert i. Dette spillet er ofte hjørnesteinen i mye ellers vaklende fanboy-argumentasjon, for i den Playstation 3-eksklusive pølsa er The Last of Us definitivt en skitten og voldelig rosin.
Øysteins favoritter
Øystein Furevik er sammen med Joachim en av Gamer.nos lengst praktiserende skribenter. I fjor feiret han ti år med oss, og vi håper han holder koken i minst ti år til. Den eminente nynorskskribenten har som vanlig hatt et travelt år, med svippturer innom både GDC i San Francisco i mars, og E3 i Los Angeles i juni. I tillegg til all messereisingen har Furevikingen grid å fordype seg i store og små spill i år også, noe favorittlisten reflekterer godt.
Rocksmith 2014
Utan tvil det spelet eg har brukt mest tid på i år. Eg elskar musikk, eg elskar gitarar minst like mykje, og å få leike meg med gitaren i eit spel av så høg kvalitet som dette er ein draum. Rocksmith 2014 er kanskje ikkje det vi først og fremst tenkjer på når vi tenkjer på spel, men det er eit produkt som kombinerer det å lære gitar med det beste frå spelverda. Spelet dinglar ei gulrot framfor deg heile tida.
Spelet prakkar konstant på deg noko du kan bli betre på, og noko du kan gjere. I jakt på stadig større poengsummar gir du etter. Sakte, sikkert og svært merkbart blir du betre på gitaren, og det opnar samtidig opp nye måtar å nyte speler på. Med eit herleg låtutval som stadig blir større går det ikkje an å trå feil med Rocksmith 2014.
Bravely Default
Om du har sakna japanske rollespel slik dei var på 90-talet då Square Enix var på sitt aller beste, er Bravely Default spelet du har venta på. Det er eit spel som tek alt det beste frå dei gamle Final Fantasy-klassikarane og pakkar det inn i ei ny og moderne drakt. Her får vi turbaserte kampar med gjennomtenkte og uhyre smarte løysingar som fjernar alle irritasjonar som skulle ha bygd seg opp over slike system. Det byr på ei nydeleg og sjarmerande verd du kan leike deg i til auga brenn.
Det beste av alt er eit nesten sjukleg engasjerande erfaringssystem som let deg byggje opp dei fire hovudpersonane slik du sjølv vil. Det er nesten endelaust med ting å velje, og du står fritt til å skru saman heltekløveret ditt nøyaktig slik du vil. Bravely Default er blant dei beste japanske rollespela på mange år, og er verd si vekt i gull.
The Legend of Zelda: A Link Between Worlds
For min eigen del har Nintendo aldri laga eit Zelda-spel som har makta å overgå A Link to the Past. Super Nintendo-klassikaren har sidan barndomen stått som ein bauta over kva eit godt spel skal vere. A Link Between Worlds klarar heller ikkje heilt å overgå denne perla, men nærare har dei aldri vore. Dette er Nintendo på sitt aller, aller beste. A Link Between Worlds er ein sjarmoffansiv av dei store, og byr på rein og skjær speleglede frå start til slutt. Det heile er så gjennomført og glattpolert at det nesten framstår som for enkelt.
Spelet freistar deg heile tida til å gå vidare, og du får aldri kjensla av at spelet kastar bort tida di. Alt har ein verdi i dette spelet, og ingenting du gjer er meiningslaust. Dei ulike områda du vitjar er konstruerte på smarte og gjennomtenkte måtar som byr på enormt mykje underhaldning.
Metal Gear Rising: Revengeance
Ein av årets aller største overraskingar er det vanvittige actioninfernoet Metal Gear Rising: Revengeance. Med dette spelet tek actionekspertane i Platinum Games Hideo Kojima sin Metal Gear-serie i ein heilt ny retning. I staden for sniking og spionasje er det spinnville kampar og eit absurd tempo som står på plakaten. I rolla som kyborgninjaen Raiden blir det di oppgåve å hogge deg veg gjennom ei meng med fiendar som alle viser vei mot ein storslagen og tidvis latterleg sjefskamp.
Det heile er så langt over toppen og ut på viddene at ein på ingen måte kan ta det seriøst, og det er eit heilt perfekt utgangspunkt for eit spel av dette kaliberet. Kampsystemet sit som støypt, og gir deg full kontroll over alt som skjer. Samtidig har spelet eit lydspor som ikkje liknar grisen, noko som gjer kampane om mogleg enda feitare. Har du ikkje prøvd dette spelet bør du nesten skamme deg.
Brothers: A Tale og Two Sons
Eg likar spel som gjer noko heilt annleis. Slike spel som vågar å bryte ut av dei kjende formlane dei fleste spel på ein eller annan måte set seg fast i. Brothers er eit slikt spel. I dette eventyret møter vi to unge brør som reiser ut på ei farleg reise for å finne ein medisin til sin dødssjuke far. Det som ventar er eit kreativt og variert eventyr der nesten kvar situasjon er heilt unik.
Det unike kontrolloppsettet som let deg styre begge brørne samtidig er på ingen måte perfekt, men det får jobben gjort, og let deg erfare ei historie på ein heilt ny måte. Det er ikkje eit langt eventyr, men dei svenske utviklarane hos Starbreeze demonstrerer på eksemplarisk vis at lengda ikkje er viktig om innhaldet er godt. Eg tek heller eit kort og gjennomført eventyr enn eit langt og uinspirert korstog gjennom endelause mengder med fiendar.
Bjartes favoritter
Bjarte Helgesen har vært med oss siden i fjor, og selv om han ikke har skrevet veldig mange spillanmeldelser har han levert flere andre spennende saker – inkludert ukens Ekstra-sak, som er et herlig dypdykk i skrekkspillenes historie. Kanskje ikke så overraskende, da, at to av spillene han har anmeldt i år er skrekkspillene Slender: The Arrival og Amnesia: A Machine for Pigs.
Ni No Kuni: Wrath of the White Witch
Studio Ghibli treff noko i meg som få andre filmstudio klarer å treffe. At dei skulle ta steget inn i spelbransjen, var nesten for godt til å vere sant, og fallhøgda var absolutt til stades. Men i samarbeid med Level-5 har Miyazaki sine disiplar klart å lage noko ganske unikt, noko som rett og slett er litt magisk. Eg har knapt ord som strekker til for å skildre det kunstnariske; Ni No Kuni er truleg det vakraste spelet eg har spelt i heile mitt liv. Historia er søt, sjarmerande, spennande og på alle måtar av sedvanleg Ghibli-kvalitet. Kampsystemet er både givande og passe komplekst, og alle familiarsfigurane ein kan fange sørger for at ein kan setje saman ei gruppe som fungerer perfekt til sin eigen stil.
Grand Theft Auto V
Denne er ikkje til å kome utanom, kor føreseieleg det enn er. Eg er i utgangspunktet svak for sandkassespel, men forgjengaren i Liberty City klikka aldri heilt for meg. Denne gongen har Rockstar retta på veldig mykje av det eg trøbla med tidlegare: Verda verker langt meir levande enn før, oppdraga er mykje meir varierte og underhaldande, og ikkje minst er Los Santos og omland eit interessant og givande geografisk område å utforske. Enno skulle eg ønskje dei klarte å skape endå meir variasjon og ei endå meir dynamisk og uføreseieleg verd, men GTAV er eit langt steg i rett retning for serien. Løysinga med tre hovudpersonar fungerer dessutan aldeles utmerka, og gjer at dei tre kan ha kvar sine spesielle eigenskapar utan at det gir ei kjensle av at nokon av dei er ein supermann. Kan me snart få meir Bully og Red Dead, Rockstar?
Rayman Legends
Eg har tidlegare vore fast bestemt på at Super Mario Galaxy-duoen er kongane på haugen når det gjeld nivåutforming, men det kan faktisk tenkjast at Michel Ancel og Ubisoft har tatt over den krona med Rayman Legends. Og heilt på toppen av kransekaka: 20,000 Lums Under The Sea – eit stykke speldesign verda aldri har sett makan til. Kreativiteten flommar formeleg over i det som utan eit snev av tvil er den beste 2D-plattformaren eg nokon gong har vore borti. Samarbeidsmodusen fungerer strålande, ikkje minst med den ekstra skjermen ein har å rutte med på Wii U, mens Challenges-funksjonen er fort gjort å bli sitjande time inn og time ut med.
Papers, Please
Det å vere passkontrollør ved grensa til ein fiktiv sovjetstat på 80-talet er, av naturlege grunnar, noko eg aldri rekna med å få oppleve. Det viser seg at det ein er spennande, medrivande, stressande, frustrerande, morosam og trist jobb. Når du må velje mellom å gi mat til ungen din eller medisin til den sjuke kona di, fordi du ikkje har klart å kontrollere nok pass til å kunne betale for begge to, så er kjensla av å svikte dine nære meir påtrengjande enn ein skulle tru. Og når du nettopp har sleppt gjennom ein ektemann som ber deg så ømt om du ikkje kan vere grei med kona hans som kjem rett bak han, for så å oppdage at kona ikkje har gyldige papir … Sukk. Papers, Please er eit mørkt, men på ingen måte humørlaust, spel, som tvingar deg til å ta avgjersler som kanskje seier meir om deg enn du helst vil vite.
Tomb Raider
Før eg prøvde dette spelet, hadde eg aldri gjetta på at det ville kome med på lista mi. Men Crystal Dynamics overraska meg stort med denne nye, unge og sårbare utgåva av Lara Croft. Tomb Raider er eit actionfylt, spennande og fengande eventyrspel – og av og til er det alt som skal til. Historia er ikkje fantastisk, men like fullt velfungerande til sitt formål. Det har dukka opp ein del innvendingar mot at Lara går veldig fort frå å vere ei truskuldig og redd jente, til å bli ein drapsmaskin som knertar store, stygge menn for fote, men dette er likevel gjort med ein sjølvbevisst vri som bidrar til at eg til sjuande og sist ikkje har det heilt store problemet med å godta det. Dessutan meiner eg at ein og annan logisk brest er til å leve med, så lenge resultatet er såpass underhaldande som tilfellet er her.
På neste side avslutter vi årets personlige lister med de tre siste bidragene.
