Det skal godt gjøres å være i toppskiktet i sjangeren «klassiske rollespill» om dagen, for det er mye godt å velge i. Spellforce-serien kan imidlertid by på noe ganske unikt - en blanding av rollespill og sanntidsstrategi. En slik sjangerblanding er spennende, men desto viktigere er det at man har det fundamentale på plass.
Det er mye morsomt som befinner seg i seriens nyeste innslag, men samtidig har jeg nok fått den vanskeligste oppgaven så langt i min karriere som spillanmelder. Dette er nemlig et spill jeg ikke klarer å sette karakter på, fordi spillet er så ødelagt og så uferdig at jeg føler det blir feil å sette et tall på opplevelsen. Her kommer det derfor en utredning på hva Spellforce gjør riktig, og hvorfor du kanskje burde vente noen måneder før du prøver deg på utvikler Grimlore Games rollespill.
Rolle- og strategispill i ett
Det høres faktisk skikkelig kult ut. Klassiske rollespillmekanismer med alt det innebærer av morsomme figurer, progresjon og spennende fortellinger i samme pakke som et sanntidsstrategispill der det gjelder å bygge baser, trene soldater og skaffe ressurser. Personlig ser jeg for meg noe sånn som en krysning av Divinity: Original Sin og Kampen og Midgard eller Warcraft III, og jeg føler det er noe som kan minne om disse spillene som utviklerne har prøvd seg på. For det merkes. I det ene øyeblikket klikker du noen meter unna der hvor figurene dine står og venter på ordre, og kanskje møter du noen fiender på veien som må knuses ved bruk av vanlige angrep, så vel som spesialangrep. I det andre ankommer du en liten landsby med et hovedbygg og noen kaserner. Plutselig skal du være byggherre også; du trenger trehuggere for å skaffe ved, arbeidere for å fjerne unyttig masse, og soldater for å vokte området.
I begynnelsen fungerer det utrolig nok veldig godt. I klassisk rollepillstil blir vi kjent med nye venner på ferden, treffer noen vi ikke liker så godt, og mesteparten av dialog og samtaler er utrolig nok spilt inn med stemmer. Til min store overraskelse var en av spillets hovedpersoner, Sentenza Noria, spilt av selveste Doug Cockle – stemmeskuespilleren til Geralt av Rivia fra The Witcher-spillene. Gjett om det var morsomt for en Witcher-fan! I mine første timer med spillet koste jeg meg med det jeg tenkte skulle bli en sterk fortelling med figurer jeg kunne like, for utgangspunktet var jo så bra. Både rebeller og pest truer riket i landet Nortander, og sammen med dine allierte skal du samle forskjellige hus for å slå tilbake truslene. For hvem setter vel ikke pris på en god gammeldags «samle-allierte-for-å-knuse-en-utenforstående-trussel»-fortelling?
Det går skeis ganske kjapt
Som rollespill er ikke Spellforce 3 noe spesielt, men det er heller ikke dårlig. Det gjør ting helt greit, noe som også fører til at det meste fungerer som det skal. Er du kjent med isometriske rollespill vet du nemlig nøyaktig hvordan Spellforce 3 skal spilles. Du klikker deg rundt for å bevege deg, klikker på fiender for å angripe og bruker noen taster eller klikker på noen ikoner for å bruke spesialangrep. Lage egen figur kan man også, med alt av nivå-tilpasning det byr på.
Kampsystemet fungerer som sagt helt greit i begynnelsen, for i de første oppdragene møter man gjerne på et begrenset antall fiender. Å være taktisk er ikke nødvendigvis så vanskelig når man har å gjøre med to eller fire motstandere, men av flere grunner kollapser Spellforces kampsystem når man fører noen titalls enheter mot like mange av motstanderens soldater. En av hovedgrunnene til dette er at man vil oppleve håndgemeng uten like, med mangel på en god måte å angripe flere enheter om gangen på, eller å kunne sette opp kule taktikker i kampens hete, fordi alt blir så kaotisk.
En annen, og kanskje en av de viktigste grunnene til dette, er mangelen på den svært nyttige taktiske pause-knappen man kjenner fra spill som Dragon Age, eller for så vidt også fra strategispill som kampene i Total War og andre strategispill. Dette gjør for et sanntidsstrategispill der taktikk blir til gjørmeslagsmål og spennende kamper forvandles om til kjedelige angrep og forsvar mot en fiendtlig kunstig intelligens som er klart overlegen ens egen. Det blir stusselig og uinteressant, samtidig som jeg føler potensialet til å skape noe helt unikt er blitt kastet vekk.
Pass opp for spill-ødeleggende feil
Jeg har spilt nok av Spellforce 3 til å kunne gjøre meg opp en mening om mekanismene og spillets generelle trekk, men sannheten er at spillet byr på svært mye mer enn det jeg har fått opplevd. Faktum er nemlig at produktet jeg har brynet meg på lider av spill-ødeleggende feil og bugs som ikke lar meg komme videre i fortellingen, på grunn av krasj til skrivebordet jeg ikke kommer meg forbi uansett hva jeg prøver på. Jeg trenger ikke gi noen utdypet begrunnelse på hvorfor dette er ekstremt frustrerende, men det jeg kan meddele er at jeg er svært skuffet – ikke bare på grunn av at spillet utvilsomt er uferdig, men fordi jeg var spent på hvordan fortellingen, figurene og mekanismene skulle utvikle seg. Om ikke det var nok at spillet ikke fungerte, ble situasjonen dermed enda litt surere.
Etter å ha kikket på brukeranmeldelser på Steam og diverse forumer, virker det som om mange deler problemene jeg opplever, samtidig som det er en god del andre som kan skryte av flere titalls timer uten å ha møtt på de samme opplevelseshemmende feilene. En fellesnevner er likevel at spillet virker uferdig, og at det klart trengs en real oppussing, noe relativt hyppige oppdateringer fra utvikleren viser. Disse har imidlertid ikke resultert i et spill som er mer spillbart for meg enn det det var for over en måned siden.
Konklusjon
Disse feilene gjør vurderingen av Spellforce 3 til en real påskenøtt, for hvordan skal man vurdere et spill som har gode kvaliteter, men som rett og slett ikke fungerer for en stor prosentandel av brukerne? Skal man gi det én av ti mulige og si seg ferdig med saken, eller forsøke å tilby et litt mer nyansert bilde? Jeg har valgt å gå vei nummer to, da jeg ser at mange rett og slett ikke lider av de samme feilene andre gjør.
Spellforce 3 skilter med et godt stemmeskuespill, tradisjonelle rollespillmekanismer de fleste kan kjenne seg igjen i, og kule figurer som følger en tilsynelatende like kul fortelling. Det er når det kommer til strategi-delene at spillet likevel feiler, da det som skal være store, spennende slagsmål utvikler seg til en klikkfest uten nevneverdige taktiske muligheter. I tillegg er bygge-seksjonene litt vel standard.
Spellforce 3 kunne dermed potensielt blitt sett på som et middels eller nokså godt spill, hadde det ikke vært for de enorme feilene som setter kjepper i hjulene på ethvert forsøk på gjennomspilling. At dette ikke treffer alle brukerne gjør vurderingen tøffere, ettersom det er en sjanse for at det som fungerer hos én person, ikke lar seg gjøre hos en annen. Derfor vil jeg anbefale de som snuser på spillet om å tenke seg om før de bestemmer seg for å gå til anskaffelse av det, eller å i det minste være oppmerksom på tiden man bruker i spillet, slik at man eventuelt kan få pengene tilbake hvis feilene melder seg tidlig nok. Det er leit med Spellforce 3, for potensialet er der, til tross for de litt generiske og kaotiske strategi-elementene.
Spellforce 3 er tilgjengelig til Windows.
NB: Gamer.no forsøke å komme i kontakt med THQ Nordic angående feilene nevnt i denne artikkelen, men fikk aldri svar på henvendelsen.
