Med to tredjedeler av kåringen unnagjort står vi igjen med tre kategorier og ni spill. Her skal vi hedre spillene som med sitt fantastiske lyddesign sørget for gysning langs ryggmargen, de spillene som sørget for at vi falt av stolen av latter, og de spillene som engasjerte oss med sine eminente fortellinger.
Husk at du allerede 29. desember kan lese om våre personlige favoritter fra året som gikk. Der kan du banne på at du finner minst én person du kan enes med, i hvert fall om noen spill.
Beste lyddesign
Inside
Utgitt til Xbox One, PlayStation 4, Windows
De danske utviklerne i Playdead gjorde sterkt inntrykk med lite verktøy i sitt forrige spill Limbo, og de fortsatte den trenden med Inside. Også denne gangen er det veldig lite direkte historiefortelling, fargepaletten er minimal og ingen sier et eneste ord i spillet.
De greier allikevel å skape en fantastisk flyt gjennom hele spillet, det griper tak i en fra første øyeblikk og slipper ikke taket før du ser rulleteksten. Mye av æren for dette, og spesielt stemningen i spillet, må tillegges lyddesignet i spillet. Mannen som er ansvarlig for dette heter Martin Stig Andersen, sammen med noen få andre mennesker i Playdead. Tidlig i utviklingen av lyden til Inside fikk han ideen om å lage lydene i spillet inne i en hodeskalle. Inspirasjonen for dette kom fra at veldig mange synes det er rart å høre sin egen stemme på opptak, fordi det høres annerledes ut inne i hodet.
Det var tidkrevende og utfordrende, men Andersen selv har sagt at han synes det gav lydeffekter og musikk i spillet en helt spesiell, og litt kald klang som høres unikt ut. Underveis i spillet så dominerer ikke verken musikk eller effekter over noe annet, men ligger som et bakteppe som forsterker de visuelle inntrykkene og handlingen i spillet på en fantastisk måte.
Eksperimentet til Martin Stig Andersen var helt klart verdt innsatsen, og det beste lyddesignet i 2016 kan trygt gis til Inside.
DOOM
Utgitt på PlayStation 4, Xbox One og Windows.
DOOM starter med å fortelle deg at du er best. Du våkner opp på en forskningsbase på Mars. Rundt deg ser du hologrammer som tilber steintavlen du våknet på. Lengre bort finner du drakten din, også forgudet slik som deg. Du hører demoniske skrik i gangene, og ikke veldig lenge etter har du drept en håndfull monstre.
Du er en ustoppelig drapsmaskin. Når du har forlatt alter-rommet og begynner nedslaktningen, fortsetter spillet å fortelle deg at du er best gjennom musikken. Industriell og skitten metall dundrer løs på trommehinnene dine, ikke for å fortelle deg at demonene er din fiende, men at du er et ustoppelig godstog; deres verste mareritt.
Musikken i DOOM kunne ikke vært en mer passene hyllest til det originale spillet. Komponist Mick Gordon har på smakfullt vis brutt ned og bygd opp igjen kjenningsmelodier fra det første Doom, samt skapt et originalt musikkunivers som vi mener er like uforglemmelig som spillet i seg selv. De analoge synthene, nedstemte nistrengs-gitarene og kor-passasjene i helvete komplimenterer det raske, utilgivelige kamphysteriet på en måte som får adrenalinet ditt til å pumpe i årene. Reisen til helvete og tilbake vil du sent glemme, og trangen til å slenge på hodet i takt med musikken vil komme hver gang du tenker tilbake på det.
Overwatch
Utgitt på PlayStation 4, Xbox One og Windows.
Blizzard har gjort en grundig jobb med å skape et godt lydbilde til Overwatch. Musikken er fengende, og passer godt til spillets tematikk og sjanger. Selv i de verste humør kan en merke at en nynner på kjenningsmelodien til spillet, eller bakgrunnsmusikken til «Frankensteins Revenge».
Stemmelinjene er noe annet utvikleren har lagt mye arbeid i, som bygger opp om historien. De knytter bånd mellom heltene og bakgrunnshistoriene deres, på samme tid som de er morsomme og gir spillet ett litt uhøytidelig preg. Likevel, det aller viktigste er spillets lydeffekter.
Lydeffektene til våpnene og ferdighetene er glimrende. Alle heltene har distinktivt forskjellige lydeffekter, slik at en enkelt kan skille mellom hvilke helter du kjemper mot, før du i det hele tatt har sett dem. Til og med lyden av skrittene til noen av heltene kan en skille mellom. Ikke bare er lydeffektene funksjonelle, men de er også passende. Lyden fra Roadhogs hagle høres virkelig ut som en forestiller seg at den burde, og brølet frå Hanzos ultimatangrep gjør det meget tilfredsstillende å ta knekken på fiender.
Utvikleren har fått til selve poenget med lyddesign, nemlig det å fremme handlingen med lyd.
Beste humor
Manual Samuel
Utgitt til Windows, PlayStation 4 og Xbox One.
Humor i spill er vanskelig. Mens en filmregissør tross alt har full kontroll over hva seeren skal oppleve, må en spillutvikler forholde seg til et interaktivt publikum – gjerne et publikum som slettes ikke trykker på de knappene utvikleren gjerne ser for seg. Hvis utviklerne ikke feiger ut ved å støtte seg på humoristiske filmklipp, men våger å basere humoren på selve spillmekanikken, må de også sørge for at denne mekanikken ikke blir for ensformig. Da blir også vitsene fort gamle. På den andre siden kan man heller ikke variere altfor mye, for da mister spillet sin identitet.
Manual Samuel er et eksempel på godt, humoristisk spilldesign. Humoren ligger ikke bare i de absurde situasjonene som oppstår når du forsøker å styre Samuel gjennom de krevende brettene, men i timingen. Hver utfordring er en liten historie i seg selv, med presentasjon, konflikt, oppbygging og forløsning. Alt skjer på riktig tidspunkt; selv når man mislykkes blir det morsomt fordi man som oftest får følelsen av at dette skjedde på helt riktig tidspunkt.
Utviklerne i norske Perfectly Paranormal har lånt fra de beste, men samtidig laget en helt unik opplevelse: å kontrollere kroppsfunksjoner og lemmer med ulike knapper (Octodad) er i seg selv morsomt nok, men kombinert med en tørrvittig og sarkastisk fortellerstemme (The Stanley Parable), hovedpersoner man nesten kan forholde seg til, en grafikkstil som understreker den smarte – og hysteriske – historien og forbilledlig stemmeskuespill, kan ikke resultatet bli noe annet enn det morsomste spillet vi spilte i 2016.
Hitman
Square EnixUtgitt på Windows, Xbox One, PlayStation 4.
Egentlig er det ikke helt åpenbart hvordan et spill om det å myrde folk kan figurere i en kåring av beste humor. De av oss som har spilt Hitmans episoder vet bedre.
Til tross for Hitman-konseptets grimme tema, minner det nemlig mer en Tom og Jerry-episode enn et spill der man skal ta innover seg dødens alvor. Han vakten like rundt hjørnet? Nei, han slenger du bare et brannslukningsapparat i trynet på før han får varslet de andre. Målet ditt? Han får smake på en hermetikkboks med spaghetti – i bakhodet. Situasjonene du snubler over kolliderer med mulighetene, og sammen lager de et snikespill det er umulig å ta dønn seriøst.
Det er absurditeten i det hele som gjør at Hitman ikke klarer å unngå humorstempelet.
Firewatch
Utgitt på Windows, Mac, Linux, Xbox One og PlayStation 4.
Ingen av oss forventet nok at Firewatch skulle bli den helt store humor-opplevelsen. Som med den åndelige forgjengeren Gone Home, trodde vi at Campo de Santo skulle ha en veldig sober og kanskje nostalgisk tone. Og egentlig fikk vi rett.
Men i de mange dialogene mellom hovedperson Henry og avstandsboss Delilahi det andre tårnet fikk vi en herlig syrlig, flørtende og sarkastisk tone som hadde flere humreverdige øyeblikk. Det er ikke absurd, det er ikke overdrevent eller slapstick. Det er to personer som kjenner hverandre godt, som lett hakker på hverandre akkurat som venner gjør.
Firewatch lykkes med humor mye på grunn av at dialogen mellom de to føles rimelig naturlig og uanstrengt, og at det kun er ett aspekt av et manus som veksler mellom flere stemninger.
Beste historie
Firewatch
Utgitt på Windows, Mac, Linux, Xbox One og PlayStation 4.
Firewatch sluker deg inn i historien umiddelbart. Du blir med en gang invitert til å invistere i hovedpersonen, Henry, sin bakgrunnshistorie på en effektiv måte mens vi gjør oss klare til å starte den nye jobben som skogvokter. De første minuttene tar oss med på en berg-og-dalbane av følelser hvor vi får ta del i hvordan livene til Henry og kjæresten, Julia, forandres når Julia begynner å utvikle demens.
Herfra drives historien i spillet videre ved hjelp av dialogen mellom Henry og sjefen hans, Delilah, som han snakker med gjennom en walkie-talkie. Vennskapet som utvikles med denne personen man aldri har sett er bemerkelsesverdig. Manuset er velskrevet og ikke minst svært godt og troverdig framført. Det veksles mellom hverdagslig småprat og dype alvorstyngede samtaler.
Firewatch er et bekmørkt spill i ellers lystige, vakre og idylliske omgivelser. Spillet holder deg på setekanten av spenning hele veien, og det er vanskelig å legge spillet fra seg når man begynner å nøste opp i mysteriet i Shoshone nasjonalpark. Spillet er bare omlag fire timer langt, men evner å vekke sterke følelser og relasjoner til figurene og handlingen. Historien er gripende, rørende og tidvis også litt skummel. Følelsen av at noen konstant overvåker deg, skaper en klaustrofobisk følelse selv i den åpne verdenen. Firewatch byr på latter, tårer og ettertanke, og er en historie vi sent vil glemme.
Uncharted 4: A Thief's End
Sony Computer EntertainmentUtgitt på PlayStation 4.
Etter tre spill med gode eventyr, klinket Naughty Dog til med et litt mer sobert eventyrdrama i Uncharted 4: A Thief's End. Joda, Nathan Drakes siste spill har mer enn nok av den typen rabalder og spetakkel vi kjenner fra forgjengerne, men vi forventet ikke å også få en historie som vekslet mellom gripende, humoristisk, bombastisk og nostalgisk.
Nathan har blitt eldre, og manusforfatterne bruker dette til det fulle. Mens Uncharted-spillene som regel har handlet mer om å få spilleren fra scene til scene gjennom velskrevne, men overfladiske dialogsekvenser, handler dramaet denne gangen mye mer om Drake og hans personlige situasjon. Dette tar faktisk opp en betydelig del av spillets hovedkonflikt, siden han i store deler av spillet må finne ut hvordan han skal forholde seg til sin antatt avdøde storebror som plutselig valser inn i livet hans igjen.
Vi lot oss i hvert fall overbevise av samspillet mellom de to brødrene, samt kona Elena og alle de andre figurene som preger Drake gjennom sitt antageligvis siste spill. Naughty Dog beviser at de har noen av de beste manusforfatterne i bransjen – nå blir det spennende å se hvordan de takler The Last of Us Part II.
The Witcher 3: Wild Hunt - Blood & Wine
CD Projekt REDUtgitt på PlayStation 4, Windows og Xbox One.
The Witcher 3: Wild Hunt er uten tvil ett av de beste rollespillene det siste tiåret, og utvidelsespakkene er selve toppen av kransekaken. CD Projekt RED har imponert oss med komplekse karakterer, levende historiefortelling og ypperlig verdensbygging. Blood and Wine fører denne tradisjonen videre, så til de grader. I en industri som prakker nedlastbare pakker uten innhold nedover halsene våre, er dette en etterlengtet kontrast.
Geralts siste eventyr tar oss med til det fantastiske området Toussaint, der vi får oppleve en historie vi sent vil glemme. Med nesten 30 timer innhold får vi utforske ett svært areal, med en rekke sideoppdrag som holder CD Projekt REDs høye standard og bindes sammen med hovedfortellingen. Utvikleren viser oss nok en gang at de mestrer fortellerkunsten, med en reflektert og gripende historie om vin, intriger, vampyrer og død. Det er flust av pek til både tidligere spill og bokserien, som gir de som følger med på bakgrunnshistorien mye å tygge på.
Blood and Wine en verdig avslutning på vår reise med Geralt og vennene hans, i en trilogi som har strekt seg over 9 år. Det er en ren hyllest til spilleren, som lover meget godt for utviklerens kommende prosjekt, Cyberpunk 2077.
Er du på utkikk etter andre gode spill fra 2016?
Se oversikten over hvilke spill som har scoret best i anmeldelser hos Gamer.no i år »
