Spillåret 2016

Inside

Utgitt til Xbox One, PlayStation 4, Windows

Det var mange mennesker, også i redaksjonen til Gamer.no, som ventet i spenning på hva de danske utviklerne i Playdead holdt på med etter debutspillet Limbo. Det kritikerroste spillet gav spillerne en unik og spesiell opplevelse.

Inside gjør, i likhet med Limbo, veldig mye ut av veldig lite. Playdead forteller ingenting direkte. Det er ingen dialog i spillet, og heller ingen tekst. Du får ingen forklaringer på hva som skjer, hvor du er, hvem du er og hvorfor du kjemper deg gjennom den ene hindringen etter den andre. Gjennom de drøyt fire timene spillet beveger man seg igjennom den ene skjermbildeverdige plassen etter den andre, der den gjenkjennelige visuelle stilen og lyssettingen hele tiden imponerer.

Playdead øker og minsker intensiteten og spenningen på en mesterlig måte med små, utrolig virkningsfulle effekter gjennom hele spillet. Den siste halvtimen av spillet byr på en av de særeste, og samtidig mest unike og intense spillopplevelsene fra 2016. Det er rett og slett et fantastisk bra spill, der det ikke er de ulike spillmekanikkene i enkeltdelene av spillet som imponerer, men måten det hele sys sammen på. Det tok Playdead seks år med utvikling å lage det fire timer lange spillet, og det merkes hele veien.

Uncharted 4: A Thief's End

Utgitt på PlayStation 4.

Naughty Dogs første spill etter braksuksessen The Last of Us medførte selvsagt svært høye forventninger. I årevis gikk det rykter om både det ene og det andre som skjedde internt i studioet, en del stemmeskuespillere ble skiftet ut, og Uncharted-skaperen Amy Hennig forlot Naughty Dog i 2014.

Siden da ble det The Last of Us-sjefene Neil Druckman og Bruce Straley som styrte skuta, som trygd kom i havn i mai 2016. Og for en praktfull skute det var.

Flere her i redaksjonen mener dette er det beste Uncharted-spillet, og sier oss svært fornøyde med pakken. De slående vakre omgivelsene, den Hollywood-aktige action-musikken og de stadig like elskbare figurene på jakt etter en tapt sjørøverskatt viser oss et Naughty Dog som er i storform på PlayStation 4.

Måten Elena og Drake stopper opp på for å diskutere forholdet sitt midt i en spillbar seksjon gjør spenningen veldig ekte i siste akt av spillet. Dynamikken mellom Nolan North og Troy Baker som brødre overbeviser, og skurkene er sterke og farlige og for det meste likanes.

Både spillmekanisk og narrativt er mye veldig likt de tidligere spillene, men noen forbedringer og videreutviklinger sørget for at Drake-svanesangen føltes som et friskt pust, uten at det gikk for langt unna Uncharted-kjernen.

Final Fantasy XV

Utgitt på Xbox One og PlayStation 4.

De fleste har nok fått med seg at Square Enix' nyeste epos tok 10 år å lage – fra å være sidespillet Final Fantasy Versus XIII til å bli opphøyet til et fullverdig innslag i hovedserien. Men til tross for den rotete utviklingshistorien har Final Fantasy XV har blitt et av de mest interessante sandkassespillene i år.

Det besynderlige med Final Fantasy XV er hvor ambisiøst det er. Detaljrikdommen, den unike verdenen og mytologien er med på å sørge for at spillet skiller seg fra mengden. Ikke minst er roadtrippen til de fire blodsbrødrene Noctis, Gladios, Ignis og Prompto en drivende faktor som overraskende nok engasjerer – med sine små dialogsekvenser og bakhistorier knytter du bånd til firspannet nesten uten å merke det.

Til tider truer spillet med å knele under sin egen vekt av innhold, og fokuset svinner litt hen, og som med alle sandkassespill er det deler av opplevelsen som ikke har fått like mye kjærlighet som resten. Likevel er det vanskelig å nekte for at Square Enix har greid å snøre sammen et spill som ligner få andre‚ med en egenart, detaljrikdom og stil som kun Final Fantasy kan stille med.

Overwatch

Utgitt på Windows, PlayStation 4 og Xbox One.

Det blir som regel gull når Blizzard lager spill, og jaggu klarte de det ikke i år igjen. Overwatch er det første spillet på nesten 20 år som ikke tilhører enten Diablo-, StarCraft- eller Warcraft-serien. Dette er i tillegg Blizzards første skytespill, men amerikanerne har peiling på hvordan å lage engasjerende konkurransedrevne opplevelser.

Med en dæsj Team Fortress 2, og en klype MOBA har Blizzard skapt et monster av et spill som har tiltrukket seg mer enn 20 millioner spillere som kjemper i intensive og actionfylte kamper. Det hurtige tempoet i kampene, og den relativt korte lengden på hver kamp gjør at det er fort gjort å bli oppslukt og det er nok flere enn bare oss som har vært litt trøtte på jobb og skole som følge av Overwatch-spilling ut i de sene kveldstimer.

De varierte mekanikkene og den gode balansen i spillet gjør Overwatch til årets beste konkurranseopplevelse. Kampene er morsomme, kjappe og blir fort mange. Det er gøy å bytte helter for å få overtaket på den irriterende skarpskytteren som har plaget deg hele kampen, og følelsen av å vinne i Overwatch er det lite som topper dette året.

Titanfall 2

Utgitt på PlayStation 4, Windows og Xbox One.

I en spillhøst dominert av skytespill fra alle kanter, slet Titanfall 2 med å holde tritt på salgsfronten. Activisions alltid populære/forhatte traver, Call of Duty, dukket som vanlig opp, mens EA utforsket første verdenskrig med Battlefield 1.

Det hindret ikke Titanfall 2 fra å bli elsket, både blant kritikerkorpset og en trofast spillerbase. Som med forgjengeren handler det hele om å bevege seg både vertikalt og horisontalt gjennom kart, fylt av både spillerstyrte og AI-kontrollerte fiender.

Robotkampene føles viktigere enn tidligere, og skytefølelsen har fått en ny tyngde. Det meste har egentlig blitt finpusset ytterligere fra forgjengeren. Alt i alt har Respawn Entertainment sørget for å bygge videre på det gode grunnlaget, men med endringer som føles betydelige.

Flere modi, nye måter å bykse rundt på kartet på, og et større utvalg av robot-titaner å velge i sørger for en mer dynamisk spillopplevelse enn det Titanfall kunne by på.

Med nye mekanikker og et tempo som skiller seg ut i mengden, maktet Titanfall 2 å by på en av de mest interessante konkurranseopplevelsene i år.

Battlefield 1

Utgitt på PlayStation 4, Xbox One og Windows.

Etter tre skuffende innslag i serien, kom Battlefield 1 som et frisk pust. Ikke bare er settingen for spillet unik og autentisk, men DICE har klart å luke bort mange av problemene som de nylige spillene har hatt. Et godt konkurransespill må ha en solid nettkode, som endelig er på plass med Battlefield 1. Vi ble særdeles fort lei av å dø av skudd fra personer rundt et hjørne i Battlefield 4 og Battlefield: Hardline.

Kampmekanikkene er bedre balansert enn på lenge, og utvikleren jobber kontinuerlig med å tilpasse spillet til tilbakemeldingene våre.

Enten en kjemper i skyttergravene med «Support»-klassens maskingevær, de utrolig tilfredsstillende skarpskytterriflene til «Scout», de halvautomatiske riflene til «Medic»-klassen eller maskinpistolene til «Assault», er en ting sikkert: Du vil få en intens og givende opplevelse. Flerspillermodusen kjennes endelig ut som den burde gjøre, og er den beste fra DICE på mange år. Det er utrolig hvor fort tiden går med en vennegjeng i samme «Squad», spesielt hvis en spiller koordinert. Dessverre har ikke spillet fått like mye oppmerksomhet av proffscenen som utvikleren hadde ønsket, men Battlefield 1 har hatt noen turneringer her og der.

For de som trenger motivasjon for å komme seg tilbake på slagmarken, ble det nylig annonsert en utvidelse, They Shall Not Pass, som lanseres mars 2017. Vi gleder oss.