I år som i fjor har vi i Gamer.no tatt en titt på spillene som har definert året som har gått, og trukket frem årets beste spillopplevelser på tvers av ulike plattformer. Vi har totalt ni kategorier: Beste enspilleropplevelse, Beste flerspilleropplevelse, Beste originale idé, Beste musikk, Beste lyddesign, Beste visuelle opplevelse, Beste historie, Største skuffelse og Største overraskelse. Som alltid har vi kåret én vinner i hver kategori, og to spill som deler på andreplassen.
Nytt av året er det at vi har valgt å dele kåringen i tre – rett og slett fordi det blir mer oversiktlig etter at vi skiftet design i høst. Dette er den tredje av tre artikler, alle med tre kategorier hver.
LES DEL 2: Våre favoritter i kategoriene Største overraskelse, Beste visuelle opplevelse og Beste lyddesign »
Senere i mellomjulen får du mer innblikk i hva som er skribentenes personlige favoritter. Det er der vi får utløp for sine egne opplevelser, med spill av både kjent og mer ukjent art.
Vi fortsetter kåringen med spillene som hadde best musikk:
Beste musikk:
Life is Strange: True Colors
Tilgjengelig på Windows, Nintendo Switch, PlayStation 4, PlayStation 5, Xbox One, Xbox Series X/S og Stadia.
På tross av at Life is Strange: True Colors for mange ikke nådde helt de samme høydene som det første innslaget i serien, var det vanskelig å hevde at musikken ikke traff godt. Som et spill der mye av det som skjer i historien er ledsaget av musikk, har det et godt kuratert lydspor med kjente pop-, indie- og alternative-låter, noen gamle og noen nye. Michael Kiwanuka, Phoebe Bridgers og Dido er bare noen av artistene som figurerer med lisensierte låter.
Men i tillegg har indie-pop-gruppa Angus & Julia Stone komponert et eget lydspor som komplimenterer spillet perfekt – og tåler til og med å høres på utenfor spillet. Historien om Alex Chen, som etter åtte år i barnehjem og institusjoner flytter inn hos storebror Gabe, løftes sterkt av de musikalske innslagene hele veien, og sikrer at spillet topper lista her.
Boblere:
Sable
Tilgjengelig på Windows, Xbox Series X/S og Xbox One.
Det er bandet Japanese Breakfast som står bak lydsporet til Sable, et band som aldri tidligere har komponert spillmusikk. Dette var et av kriteriene til utviklerne da de valgte nettopp dem, fordi de ville unngå at spillmusikken skulle henfalle for mye til klassiske spillmusikk-konvensjoner. Det synes vi de har lyktes særdeles bra med.
En anmelder på musikknettstedet Pitchfork beskrev lydsporet som “i mindre grad et album enn nervesystemet til et narrativ”, og det er så godt sagt at vi skulle ønske vi hadde kommet på det selv. For oss føles mye av musikken i Sable nesten som ambience, i mangel på et godt norsk ord - rett og slett som lyder fra omgivelsene, noe som hører hjemme i verdenen. På sett og vis minner det oss om musikken i Zelda-eventyret Breath of the Wild, med sine ofte sparsomt utvalgte toner som er vel så mye stemning som melodi.
Når det er sagt, så har du også toner som legger seg nærmere den melodiske enden av skalaen, som vår favoritt “Cartographer’s Theme”, som for vår del bringer fram minner om temaet til trekkspillfuglen Kass i nevnte Breath of the Wild. I motsetning til de mer lavmælte og stemningsskapende sporene spillet ellers i stor grad består av, fremstår denne nesten som et slags instrumentalt friminutt og et deilig frislipp av lekenheten i musikken. Som ved det visuelle designet er det i kontrastene mellom de ulike bestanddelene at Sable virkelig skinner.
Kena: Bridge of Spirits
Tilgjengelig på Windows, PlayStation 4 og PlayStation 5.
Et av de mer unike aspektene av Kena: Bridge of Spirits var den interessante musikken. Lydsporet inneholder balinesisk tradisjonsmusikk, og det merkes tydelig i blant annet instrumenteringen. Den nydelige musikken akkompagnerer en fantastisk realisert verden, og komplementerer det som for mange er et av årets største spillopplevelser.
Ikke minst fortjener Kena: Bridge of Spirits ekstra poeng for å faktisk ha jobbet for å sikre musikkens autentisitet. I samarbeidet mellom komponist Jason Gallaty og gruppen Gamelan Çudamani endte Gallaty nemlig opp med å lene seg mye grunnleggeren i gruppen, Dewa Putu Berata, som sørget for å både bruke instrumentene riktig, og å bevare den autentiske roten i en rik og viktig musikktradisjon.
Kena: Bridge of Spirits’ musikk er til syvende og sist helt nydelig i sin autentisitet, og fortjener all heder.
Beste historie:
Psychonauts 2
Tilgjengelig til Xbox Series X/S, Xbox One Windows og PlayStation 4.
På overflaten kan det være vanskelig å skjønne at Psychonauts 2 leverte en av årets sterkeste historier i spill. Double Fine Studios nyeste gir seg tilsynelatende ut for å være et barnevennlig spill som holder seg til de enkle tingene, men tar en svingom innom vanskeligere tematikk som traumer, undertrykte minner og mental helse.
Det er også herlig hvordan Psychonauts 2 fyller rollegalleriet med fargerike og velskrevne figurer som har en komisk timing vi sjelden ser i videospill. Rollefigurer som samtidig klarer å by på nære og følelsesladde øyeblikk når det gjelder, og som har et par flere ekstra lag enn man tror. Psychonauts 2 leverer så det suser på historiefronten, og ender opp med å bli Double Fines foreløpige beste spill. Det skal historien ha en god del av æren for.
Boblere:
The Forgotten City
Tilgjengelig til Windows, PlayStation 4, PlayStation 5, Xbox One, Xbox Series X og Nintendo Switch.
Det er så mye å ta tak i ved The Forgotten Citys historietråder at det er vanskelig å vite helt hvor man skal begynne. For historie-buffs må spillet være rene koldtbordet, med sine mange direkte og indirekte referanser til de ulike antikke kulturene og mytologiene samt linjene mellom dem. Her har utviklerne virkelig lekt seg både med diverse guderiker og med spørsmål av mer verdslig art, og det er virkelig beundringsverdig hvor uanstrengt man håndterer både historiske, filosofiske og mer hinsidige tema.
Men også de mindre linjene, trådene som spinnes mellom figurene og stedene i byen, fremstår gjennomtenkte og interessante. Menneskene og dialogene deres er skrevet med en humor og lekenhet som gjør at alle samtalene, en av spillets viktigste bestanddeler, er givende og interessante. Du lærer noe nytt og relevant om personen du snakker med i nesten hver eneste utveksling. Det er nesten umulig å sette seg virkelig fast, fordi du får hele tiden små, forsiktige hint om hvem du kan snakke med og hva du kan spørre om, hvor du kan gå og hvordan du kan eksperimentere med tidsloopen. The Forgotten City er et spill med et tydelig narrativt fokus, men det fremstår likevel forfriskende åpent for spillerens egne ideer, tankeeksperimenter og utforsking av den lille verdenen man har å utfolde seg i.
It Takes Two
Tilgjengelig til Microsoft Windows, PlayStation 4, PlayStation 5, Xbox One, Xbox Series X/S.
Da opptellingen av stemmer i årets kåring var klar, var det mange kandidater i kategorien Beste historie. En av de tre øverste, med knapp margin, var It Takes Two, som det er tydelig at traff mange i redaksjonen i hjerteroten.
Historien om det gifte paret Cody og May, som planlegger å skille seg etter at Mays arbeid legger press på forholdet, endte opp med å være en gripende fortelling i sin enkelhet. Og sentralt i det hele står datteren Rose som selvfølgelig er nøkkelen til hvorfor det å bare gå hver til sitt ikke bare er enkelt.
Beste originale idé:
It Takes Two
Tilgjengelig til Microsoft Windows, PlayStation 4, PlayStation 5, Xbox One, Xbox Series X/S.
At It Takes Two også troner øverst på listen over årets beste originale idéer, er både litt overraskende, men også temmelig passende. Selv om A Way Out la grunnlaget for Hazelight Studios’ åpenbare plan om å lage co-op-opplevelser, og da spill som kun er spillbare som co-op-opplevelser, er det først med It Takes Two at idéen faktisk fullbyrdes på en fortreffelig måte.
Ikke minst er det mulig å argumentere for at It Takes Two har flest ideer også, med nye spillkonsepter og utfordringer i hvert nye brett. Svenskene – med Josef Fares i spissen – har virkelig greid å lage et spill som byr på en særegen spillopplevelse, med utallige ideer og i et konsept som få andre tør bryne seg på.
The Forgotten City
Tilgjengelig til Windows, PlayStation 4, PlayStation 5, Xbox One, Xbox Series X og Nintendo Switch.
The Forgotten City startet altså som en mod til Skyrim, men det skulle vise seg at ideen fortjente å utarbeides til et selvstendig spill. Og det er mye som er originalt ved dette spillet: Settingen, i en by i Romerriket som det er tilsynelatende umulig å rømme fra, og der alle dør om én person begår en synd. Måten tidsloopen og dens ofte tilhørende problemer er løst på, er ikke bare original, men også deilig elegant og tidsbesparende. Og uten å røpe noe om hvilke vendinger historien tar, er det ikke å ta munnen for full å påstå at også de har en særegenhet ved seg.
The Forgotten City er i det hele tatt et spill som er proppfullt av originale ideer, og enda bedre: Det er i stor grad åpent for spillerens egne originale ideer. Det er et tidsloop-spill som lar deg eksperimentere med selve tidsloopen, i den grad at loopen blir en slags mekanikk, et verktøy i utforskingen av byen og personene der. Og til alt overmål er spillet såpass gjennomtenkt og smart konstruert at når du får en fiks tidsparadoksal idé som du lurer på om kanskje kan fungere, så gjør den ofte nettopp det. Det er et narrativt spill som lar deg være kreativ, og det er virkelig noe å applaudere.
Inscryption
Tilgjengelig på Windows.
Etter å ha blitt utsatt for flere Daniel Mullins-utviklede spill de siste årene, var det nok få som kom til Inscryption uten å forvente at noe måtte være i gjerde. Begge forgjengerne, Pony Island og The Hex, etablerte kjapt at zeitgeisten for spillanseringene til Mullins er proppet med spillfolk som ytrer «ååååh, du MÅÅÅÅ spille det, men jeg kan ikke si noe om det, men du MÅÅÅÅ spille det» ad nauseum, helt til du kryper til korset og spilte det, om ikke annet enn for å få fred.
Men det er spennende greier likevel, altså. Inscryption er nok det beste av Mullins forundringspakker til nå – et roguelike-kortspill med horrorelementer
Og vet du … jeg kan ikke si stort mer. Bortsett fra «ÅÅÅÅH du MÅÅÅÅ spille det, altså!»
Med det er vi ferdig med årskåringen. Følg med i løpet av de neste dagene, når skribentenes personlige favoritter legges ut.
