Kjære Esther, for en fin verden du har
Etter testperioden med Skyrim er det ikke vanskelig å se et potensiale for å tumle rundt i et vidstrakt landskap. For å se om mer neddempete spillopplevelser, uten en like stor grad av frihet byr på samme innlevelse, bestemmer jeg meg også for å prøve indieyndlingen Dear Esther. Merk at dette heller ikke har noen offisiell støtte.
Opplevelsesspillet fra 2012 tar sted på en dunkel og måneskinnsvøpt øy, omkranset av vann på alle kanter. Spillerens eneste mål er å navigere seg gjennom landskapet, og pusle sammen det ikke-lineære plottet fra bruddstykker som leses opp. Man beveger seg mot et endelig mål: lystårnet på midten av øya.
Mer enn noe annet er Dear Esther et spill om det å utforske en verden. Oculus Rift egner seg derfor svært godt til opplevelsen, der de forseggjorte og vakre omgivelsene står for mye av innholdet. Med et godt headsett blir opplevelsen enda lettere å nyte – man kan drømme seg bort, forsvinne ut av verdenen. Det er dette virtuell virkelighet handler om.
Barne- og kvalmesykdommer
All skepsis rundt Oculus Rift har på kort tid vendt seg om til begeistring. På et par timer har VR-brillene greid å vekke interessen min, noe som aldri hadde skjedd om jeg ikke fikk prøve brillene selv. Jeg vil prøve mer, teste ut flere spill og demonstrasjoner, men magen og hodet sier nei.
Faktisk måtte jeg ta hyppige pauser fra virkelighetsflukten underveis. Nesten hvert tiende minutt måtte jeg flenge av meg brillene og legge meg på gulvet for å bli kvitt kvalme og hodebesvær. Kroppen min er tydeligvis svært var for slik virkelighetsjuks, og skjønner kjapt at noe er i ulage når sansene ikke er synkronisert. Tilsynelatende er jeg ett av de mer plagede tilfellene Oculus Rift-eier Christer-Andre Fagerslett har sett.
– Jeg tror bare jeg har sett to av 150 som reagerer slik du gjør, forteller han meg mens jeg ligger langstrakt på testrommet og prøver å roe magen.
Kanskje kan jeg venne meg til det med tid. Jeg håper det, for selv om kroppen stritter hardnakket imot kan jeg ikke vente med å ta et skikkelig dykk inn i brillene igjen.
Et mer objektivt ankepunkt er den lave oppløsningen utviklerutgaven stiller med. Innlevelsen skjemmes en smule når skrift blir utydelig og verden oppfattes som gjennom myggnetting.
Vel og merke er Oculus Rift fremdeles ikke lansert. Det vi har fått prøve er en utviklerutgave, myntet på å la tuklefanatikere og VR-sultne skapere begynne arbeidet allerede nå. I mellomtiden jobber Oculus VR med en egen forbrukerutgave med en rekke forbedringer, ventet på markedet i 2014.
Skjermen blir mest sannsynlig forbedret, og vil få en raskere oppdateringshastighet. Planen på nåværende tidspunkt er også å implementere posisjonsmålere, slik at man for eksempel kan dukke eller flytte hodet fysisk til siden i tillegg til bare å snu på det.
Fremtidens potensial
Tro det eller ei, men verden føles hakket tammere resten av dagen. Selv om Oculus Rift på langt nær kan måle seg med virkeligheten åpner VR-brillene for opplevelser som er annerledes alt annet i spillmediet akkurat nå.
Tilsynelatende er det visuelt fremragende spill, med fokus på synsopplevelsen, som har mest å tjene på Oculus Rift i tiden fremover. Intense opplevelser som Doom 3 og Amnesia: The Dark Descent kan nok løftes en hel del, mens det er vanskeligere å se hva det nye perspektivet tilføyer strategispill og rent todimensjonale opplevelser.
Det er uansett bare potensialet vi kan se nå. For første gang virker det som om vi nærmer oss et forbrukervennlig grensesnitt for virtuell virkelighet som ikke koster skjorta. Nå må bare Oculus VR innfri lovnadene.
Vår søsterside Hardware.no testet også VR-brillene, men fokuserte litt mer på det tekniske. Les deres tanker om Oculus Rift.
Les også: Valve har klokkertro på virtuell virkelighet Les også: Battlefield-studioet leker seg med Oculus Rift
Her kan du se en liten videosnutt av testprosessen:
