Siden oppstarten i 2009 har Borderlands vært en mektig forkjemper for heftig samarbeidsaction og herlig humor, og gjerne om hverandre. Mye av det samme gjelder også når det er Telltale som lager eventyr i seriens bisarre univers – for selv om det skorter litt på samarbeidsmulighetene, får man både action og humor så det holder i Tales from the Borderlands.
Samtidig føles opplevelsen merkelig annerledes for undertegnede, både som en tidligere fan av Borderlands-spillene, men også som er stor tilhenger av Telltale. Overgangen fra betydningsfull karakterbygging til hissige «moren din»-vister er litt brå til tider, men sett over ett får man servert noe av det beste fra begge verdener, med historieformidling og sjarme i alle kriker og kroker. Resultatet er et av årets klart morsomste spill, og en knallgod fortelling.
Figurer i førersetet
For når man kaster zombie-fordervelse og mystiske fabelskapninger ut Telltale-vinduet, sitter man igjen med den humoren og innebygde stilen de amerikanske eventyrmakerne begynte med for lenge, lenge siden. Den gang var det sjarmtroll som Sam, Max, Wallace og Strong Bad som stod i de respektive hovedrollene, og fortellingene bar kraftig preg av de humørsterke rollegalleriene.
Teften for å lage og portrettere knallsterke personligheter har Telltale helt tydelig ikke glemt, og i Tales from the Borderlands får figurene virkelig vise seg fram. Spillet er delt opp i fem episoder, alle på cirka to timer hver, og underveis baller det på seg med stadig nye personer å hilse på. Venner, fiender, og alt derimellom blir introdusert over en lav sko, og det blir nesten litt mye å holde styr på til tider.
Heldigvis er samtlige satt sammen som svært unike individer, slik at man lærer å skille, og deretter bry seg om de forskjellige.
Helt fremst i rekken står Rhys og Fiona.
Selv ble jeg ekstra glad i de robotiske følgesvennene som ble med på heisatur – disse presenteres som overdrevne, nysgjerrige og uskyldige, men også totalt intetanende i forhold til menneskers tanker og følelser. De absurde situasjonene som følger kan du kanskje tenke deg til selv.
Ekstra imponerende er det også å se hvordan spillet benytter opphavsmaterialet på en særdeles god måte. For det første er omgivelsene gjengitt med den selvsamme stilen som drev store deler av de originale Borderlands-spillene, mens både våpen, firmanavn og figurer dukker opp med akkurat nok bravur på slep.
Det å få hilse på kjenninger som Zer0, Athena og Handsome Jack igjen blir dermed den naturligste ting i verden, og de passer perfekt inn i historiens gang.
Hendig historieforfalskning
Helt fremst i rekken står likevel de skruppelløse halvkjeltringene Rhys og Fiona, og det via disse man styrer det såkalte showet. Begge to kontrolleres nemlig av deg, og de trenger all den hjelp de kan få på den strabasiøse og farefulle veien omkring Pandora og omegn. Her gjør man sitt ytterste for å overleve, i et spill som egentlig er ganske standard i forhold til det Telltale har levert tidligere.
Tales from the Borderlands er da altså en slags hybrid mellom fortidens pek-og-klikk og dagens moderne eventyrspill. Man trasker rundt i tredimensjonale omgivelser når spillet krever det; beskjedne gåter dukker opp her og der; mens «quick-time»-sekvenser og dialogvalg viser at de har kommet for å bli. Det fungerer som forventet godt, selv om enkelte actionsekvenser mister noe av piffen i møte med et litt stivt kontrollsystem.
Nei, det er historien som er sjefen. Denne er enkel i sitt premiss, og handler kort og godt om hovedpersonenes jakt på gull og grønne skoger på tvers av den uhyggelige vertsplaneten Pandora.
Underveis er det mye spennende som skjer, og handlingen bærer sterkt preg av at ting sjelden går akkurat som planlagt. Det at eventyret fortelles fra to ulike synspunkter bidrar også her, og ofte oppstår det høylytte konflikter når den aktuelle fortellerstemmen forsøker å fremstille seg selv i et bedre lys: «Nei, det var ikke sånn det skjedde!»
Traurig teknikk
Fortellingen har uansett et høyt tempo, stort sett hele tiden, og figurene har stadig et mål for det de gjør. Så går det som nevnt litt skeis her og der, og det er kanskje først og fremst de påfølgende situasjonene som vekker kraftigst reaksjoner. Det er nemlig sjelden jeg har ledd like mye som når Rhys for eksempel må besøke en pizzafest full av de tradisjonelle Borderlands-psykopatene, mens skuddvekslingen på Hyperion antagelig kommer til å gå ned i historiebøkene som en av de mest finurlige scenene fra et spill i år.
For hver fantastiske sekvens er det likevel en del ting ved Tales from the Borderlands jeg gjerne skulle sett annerledes, og for et spill av denne typen blir det litt for mye dødtid for min del. Karakterbygging og rolige samtaler er selvfølgelig viktig i et historiefokusert spill, men det gjør seg mindre godt i store doser her, spesielt hvis man sammenligner med for eksempel The Walking Dead.
I Tales from the Borderlands blir kontrastene rett og slett altfor store til tider, og opplevelsen kunne trengt mye strammere regi – da tar jeg heller litt kortere episoder, hvis dette sikrer at helhetens kvalitet øker.
Dette gjelder også for det tekniske, som nok en gang viser seg som en av Telltales verste fiender. Spillet er egentlig et stilrent mesterverk, med herlig grafikk, knalltøffe åpningsfilmer og fabelaktig stemmeskuespill, men spillmotoren som driver opplevelsen begynner virkelig å gå meg på nervene. Overganger som hakker, figurer som forsvinner og animasjoner som ikke ligner grisen er bare noe av det som er galt – nå må det snart være tydelig at Telltale bør utnytte nye konsoller og stadig kraftigere datamaskiner bedre enn det de gjør.
Konklusjon
Misforstå meg ikke, jeg formelig elsker Tales from the Borderlands. Det er et av de mest kreative eventyrspillene Telltale noensinne har laget, med et fabelaktig rollegalleri, solid stemmeskuespill og fantastiske enkeltøyeblikk strødd omkring. Oppfinnsomheten og finurligheten er til å ta og føle på til tider, og det er sjeldent et kjedelig øyeblikk.
Men når det først går litt sakte (noe som skjer hakket oftere enn ønsket), blir det likevel en sterk kontrast til det spillet ellers ønsker å fremstå som. Det å bli kjent med figurene er greit nok det, men av og til blir det altså litt for mye dødtid, og det midt imellom fiktive skuddvekslinger og heftige kjøreturer i det ytre rom.
Det bør også nevnes at spillets siste episode mangler noe av særpreget de fire første har, og dette har selvfølgelig påvirket helhetsinntrykket noe.
Likevel er Tales from the Borderlands et spill man absolutt må sjekke ut hvis man liker god humor. Av alt det spillet byr på er det nemlig god, gammeldags moro som rager høyest, og spillets fandenivoldske innstilling gjør at det meste er lov å tøyse med.
Morsomt er det uansett, og det stort sett hele tiden. Med tanke på hvor mange vitser som fyres av i løpet av de fem episodene er det egentlig litt forunderlig at så få føles malplassert. Fra korte «punchlines» spredt utover, til lange sekvenser dedikert til spinnville idéer – her er noe for enhver smak.
Da har det egentlig ingenting å si om du liker Borderlands-spillene fra før av – du kommer antagelig til å elske Tales from the Borderlands.
Vi har falt pladask for andre Telltale-spill tidligere også, og anbefaler gjerne The Wolf Among Us og Minecraft: Story Mode.
