Når det kommer til fart og spenning er det lite som slår et godt og actionpreget bilspill. Det er noe eget ved det å suse nedover årelange motorveier i flere hundre kilometer i timen, og spesielt når man får gjøre det i lag med andre biler, eller enda bedre, andre spillere.
Er man riktig heldig kjører man av gårde på det perfekte tidspunkt: når solen henger akkurat høyt nok over horisonten til å gi gåsehudfremkallende gjenskinn i både lakk og vindusruter; når et lite regndryss krydrer veibanen og vindusviskerne dine med ørsmå, men vakre partikkeleffekter, og når veien slanger seg nedover en olm kystlinje et sted mellom alpene og Italia.
Velkommen til Forza Horizon 2, et av de vakreste bilspillene du har sett.
Med skyens kraft
— Frihet, moro og skjønnhet, det er kjernen bak Forza Horizon 2, proklamerer en av de utsendte fra Playground Games.
Han peker på skjermen bak seg, hvor en knallgul Lamborghini står til utstilling et sted langs kysten nord i Toscana. Bilen er et skue for øyet der den står for seg selv i solsteiken, på en mursteinsbelagt utstikker et par meter fra en hel haug av slike marmorhvite hus man alltid ser på film når heltene befinner seg et stykke nord i Italia. Sånn sett ser alt veldig autentisk ut allerede.
Vår venn fra Playground Games fortsetter å messe om hva som gjør Forza Horizon 2 så bra, nesten til det kjedsommelige, men når en dynamisk regnskur putrer over bilen vår etter det som føles som et kvarter, våkner jeg fra dvalen min. Vi får se andre sportsbiler suse forbi utsiden av bilen når vi hopper inn i skolten til mannen bak det digitale rattet. Det aktuelle rattet er forøvrig gjengitt med sirlige detaljer, kun avbrutt av kveldssolen som skinner skrått innover cockpiten. Brått rister bilen i gang, og motoren ruser bedagelig idet vi legger ut på jakt etter de forbipasserende kjøretøyene.
Hvite prikker på kartet symboliserer at dette er andre spillere, spillere som har kjørt rundt i spillets åpne verden, uten å vite at Microsofts beryktede sky har spionert på alt de har gjort. Med skyens kraft prosjekteres venner, fiender og andre, ukjente Xbox Live-medlemmer inn i din utgave av spilluniverset, mye på samme måte som det ble gjort i Forza Motorsport 5. Utviklerne av Horizon 2 har imidlertid tatt det hele ett skritt lenger, for nå blir ikke bare hvordan du kjører, men også hvor du kjører overført til parallelle univers. Resultatet er fysiske spøkelsesbiler som farter rundt omkring i spillverdenen, noe som legger opp til langt mer interessant kjøring, både i og utenfor løp.
Dette får vi se i praksis når vår sjåfør limer seg fast i støtfangeren til en av de mange Drivatarene som farter rundt i solnedgangen, og med et enkelt knappetrykk er et løp i gang. Veien snor seg langs kanten av et stup, oppover en fjellside og videre nordover i Nord-Italia. Verdenen er kanskje ikke fullt så åpen som man skulle håpe på, og det strekket hvor løpet utspiller seg har knapt en eneste avkjørsel fra den lineære bilveien.
Drivataren vi kjører mot, en giftig katt skal vi tro kallenavnet hans, finner derimot en liten sidevei ganske fort, og løpet fortsetter mens motstanderen er ute av syne. Karen fra Playground Games peker ut dette som en av de største fordelene ved å kjøre mot menneskelige motstandere
— De er uforutsigbare, kan gjøre feil og flere av de vil før eller siden lede deg til hemmeligheter og snarveier du kanskje aldri hadde funnet ellers. Enda bedre, du vil også motta poeng for alt spøkelsessjåføren din tar seg til i andres spillunivers, legger han til.
Det må finnes en forklaring
Litt senere får også undertegnede prøve seg bak rattet, og løpet vårt begynner bra. Veien tar oss gjennom et åpent område hvor åkere, vinranker og skoger er en del av hinderløypa, og de 12 involverte bilene må belage seg på å kjøre både på og utenfor den allmenne farvei. Det er merkelig å se en haug med stive sportsbiler sprette og hoppe langsetter et møkkete og støvete jorde midt i ødemarken, og i virkeligheten hadde nok understellet røket for lengst.
En noe fraværende realisme til tross, bilene kjører fint, også når det ikke er asfalt som er underlaget. Styringen er likevel merkelig uvant, og jeg rekker ikke å mestre hverken drifting eller drafting, men det er nok mest sannsynlig min manglende erfaring med Forza-spill som må ta ansvaret.
Muligheten til å spole tilbake og bryne seg på vanskelige svinger om igjen kommer uansett godt med, selv om den lille stoltheten jeg har hindrer meg i å misbruke dette mens andre ser på. Resultatet er en solid syvende plass, men bilspillentusiasten inni meg gremmes over egne prestasjoner.
Det var derimot ikke bare jeg som slet mot de menneskelige Drivatarene (som til mitt forsvar alle hadde vært med på å utvikle spillet), og av de andre journalistene som var tilstede havnet mange langt nede på plasseringslisten. Det er med andre ord tydelig at Forza Horizon 2 er et spill man må lære seg å mestre, og det er godt å se et (tilsynelatende) utfordrende arkadebilspill.
En annen forklaring er at vi rett og slett ikke hadde nådd de riktig høye nivåene helt enda. Erfaringspoeng må nemlig anskaffes for å låse opp ekstra verktøy og hjelpemidler i Forza Horizon 2, og jo stiligere man kjører, jo flere egenskaper og biler låser man opp. Med over 200 biler inkludert på spilldisken er det et imponerende antall kjøretøy å anskaffe seg, og ser alle like flotte ut som de som har blitt vist fram hittil kan dette være det soleklart peneste bilspillet noensinne.
Konklusjon
Forza Horizon 2 har mye som taler i spillets favør: Først og fremst er det slående vakkert, så vakkert at jeg faktisk pådro meg et beskjedent tilfelle av gåsehud når spillets introduksjonsfilm ble vist fram før demonstrasjonen. Solnedgang og sjøsprøyt kommer sammen med fjellsider, asfalt og gule sportsbiler, og resultatet er noe som bør ses. Playground Games har valgt et perfekt åsted, og lovnader om en åpen verden som strekker seg fra snøkledde alper til solstramme sandstrender høres unektelig forlystende ut.
Da er jeg mer skeptisk til hvor åpen verdenen egentlig er. Av det jeg fikk se på messegulvet i Los Angeles var det et heller innelukket univers vi fikk besøke, og savnet var stort etter meningsfulle veivalg, både i og utenfor løp.
Ikke for det, vi fikk flere anledninger til å kjøre utenfor allfarvei, noe som gikk på bekostning av spillets realisme, men samtidig holdt farten og moroa i live. Så lenge utviklerne har funnet en god balansegang mellom de to har jeg ingenting å klage på.
Det at jeg ikke fullførte løpet mitt som nummer én var selvfølgelig et stikk i siden, men det tyder også på at spillet krever både trening og tilvenning før man kan gjøre det riktig stort, noe som stort sett alltid er en god ting. Og med over 200 biler å låse opp og 700 hendelser, løp og festivaler å ta del i vil man mest sannsynlig ha mer enn nok tid til å lære Forza Horizon 2 å kjenne, både på og utenfor de sentral-europeiske landeveier.
