Det er langt fra Trondheim til Los Angeles, la det være sagt først som sist. Min følgesvenn fra Førde i bakgrunnen her kan nok også bekrefte at det ikke er relevant kortere fra vestlandsperlen han kaller sitt hjem. Og vi var begge teite nok til å begynne hele ferden med en åtte-ni timer lang busstur fra våre respektive hjemsteder til nasjonallufthavnen. Det gjorde selvsagt ikke turen noe kortere.
«Øysteins visning av How To Train Your Dragon ble avbrutt midtveis uten noen muligheter til å gjenoppta det hele.»
Reiseeposet fortsatte med at vi to krysset sabler tidlig søndag morgen på Gardermoen, i en venteøkt ispedd misting av reisemappa mi (som et hyggelig gammelt amerikansk par heldigvis fant), fortæring av idiotisk dyr fast food og en i overkant hardhendt kroppsvisitering ved bording av flyet. Å entre USA er jo som kjent en prosess som best kan beskrives som Checkpoint Charlie anno 2010, og denne begynner selvsagt allerede her til lands.
Vi kom oss omsider om bord, og deretter fulgte en åtte timer lang hurratur over dammen til New York og Newark flyplass, hvor Øystein benyttet anledningen til å sønderknuse den lokale rekorden i Bejeweled samtidig som jeg for det meste snorka og tok stor plass.
Benplassen var selvsagt ekstremt begrenset, og som en i overkant lang trønder med abnormalt lange ben betød det nødvendigvis at jeg følte meg som et troll i eske etter kort tid. Heldigvis kom et lyspunkt i hele sardinopplevelsen da Øysteins visning av How To Train Your Dragon ble avbrutt midtveis uten noen muligheter til å gjenoppta det hele. Dere kan tro det blir rabalder når tegnefilmen avbrytes!
Folk, altså
Vel framme på Newark kunne vi først og fremst nyte en temperatur man ikke har sett maken til i trøndelag siden sist bybrann, før neste steg på den sirlige immigrasjonsprosessen stod for tur. Da jeg og Mikael dro til GDC i mars måtte jeg gjennom et kryssforhør uten like, men denne gangen gikk hele ferden gjennom flyplassen overraskende mykt. Vel, utover da jeg og Øystein prøvde å snike oss over til en smidigere kø og ble irettesatt av en særs autoritær grensevakt. Det var visstnok et bra forsøk, da!
Herr Furevik fikk for øvrig et klapp på ryggen i sikkerhetskontrollen fordi han var i besittelse av en PSP Go (i tillegg til en hel frakk av andre elektroniske duppeditter), denne nye, magiske konsollen. Selv ble jeg bare skulet på som vanlig, sannsynligvis fordi jeg på dette punktet hadde drøyt 16 timer med reising som lå og ulmet nede i sommersandalene mine.
Det gjorde meg selvsagt bitter, men jeg kunne igjen humre godt i skadefrydens navn etter at Øystein fikk en overhaling av en middelaldrende amerikansk dameterrier under ombordstigningen på flyet til Los Angeles. Matriarken i et reisefølge hadde nemlig fått det for seg at siden datteren hennes bar på et spedbarn så var det bare å drite i alle former for allminnelige køregler til fordel for at alle i familien deres skulle inn først. Og da Øystein ikke viste videre forståelse for at fem mann måtte eksortere en baby så ble det jaggu kalas.
Vi kom oss likevel på flyet, og der viste det seg at vi ble plassert på absolutt bakerste rad. Setet mitt manglet sågar et av disse nedklappbare bordene, men en av flyvertene forstod min sorg over dette og kompenserte meg med to gratis par øreplugger. Jeg humret litt og sa til min venn Vestlandsfanden at jeg ikke helt forstod sammenhengen mellom manglende spiseplass og øreplugger, og da ble flyverten tydelig indignert før han spurte meg om jeg gjorde narr av ham. Amerikanere, altså.
Ikke en matblogg
Fem timer, en kyllingburrito og noe søvn senere ankom vi Los Angeles, og da gjenstod kun en aldri så liten taxitur til hotellet. Været var av typen overskyet, men temperaturen holdt (og holder) så absolutt mål, og da er jo allting godt. Turen på vei fra flyplassen til hotellet ble for øvrig foretatt av en halvsenil taxisjåfør som glemte å skru på takstameteret før vi hadde kommet halvveis, før han ble så forvirret av omdirigert trafikk at han ba en kvinne som ringte inn med sterke smerter om å legge igjen en beskjed på svareren fordi han var så stressa. Det kaller man dedikasjon, og vi måtte selvsagt ha kortet hans.
«Å gi en trønder spisepinner er som å be Cato Zahl Pedersen utføre presisjonskirurgi.»
Etter å ha snublet inn dørene på hotellrommet kunne vi konkludere med at jeg selvsagt mottar langt bedre signal fra det trådløse nettverket her på rommet, og det krever en feiring. Resulatet var at vi trasket oss en tur etter noe føde, og beslutningen falt etter litt om og men på en lokal nudlekjede. Selv var jeg mer gira på en Fatburger, men når sjappa er stengt og Furevik har sluttet å spise kjøtt så hjalpt det pent lite.
Maten var godkjent, selv om å gi en trønder spisepinner er som å be Cato Zahl Pedersen utføre presisjonskirurgi. og det er en kvalmende mett duo som nå sitter og hamrer på tastaturet så potetgullrestene spruter. På grunn av forsinkelser og litt uheldig planlegging gikk vi dessverre glipp av Microsofts dekadente Natal-pressekonferanse i dag, men i morgen venter mye krutt med nok en pressekonferanse av Microsoft, før EA, Activision og Ubisoft tar showet videre med sine presentasjoner. Vi kommer selvsagt tilbake med solid dekning så snart vi kan. På gjenles!
