Arbeidsløs? Ikke denne karen, nei!
Oppgavene som hvert brett har fått spredd rundt på seg selv er varierte og akkurat passe i lengde. Her er det duket for flerfoldige timer med spillbarhet mens du samler sammen nok "Shadowraith Hearts" til å komme deg inn til det aller helligste og få hevnet bestefaren din. Det er gode tegn til at utviklerene av spillet har hatt godt fantasi og turt å forsøke seg på litt uvanlige oppgaver underveis - ikke alle er like avanserte og like vanskelige, men det er som nevnt god variasjon og det er aldri langt mellom oppgavene du klarer forholdsvis lett. Det motsatte er selvfølgelig også tilfelle, noen ganger kan det være riktig så tråkt å forstå hva og hvordan man skal klare å komme seg videre. Hver oppgave har et eget rim som hinter til hva det hele går ut på, samt at det er plassert ut diverse piler på brettet for å geleide deg i riktig retning.
I starten virket disse pilene bare irriterende, men etter hvert innså jeg egentlig at jeg uansett ikke var ute etter å lete rundt et enormt stort brett for å finne ut hva jeg egentlig skulle gjøre. Det var viktigere å faktisk prøve å løse oppgaven og finne ut hva dette rimet jeg leste om tidligere gikk ut på. Håper flere spillutviklere i sjangeren følger dette prinsippet senere også, slik at en slipper å bruke x antall kjedelige timer på å rote rundt i områder som man i utgangspunktet vet en har rotet rundt i mangfoldige ganger tidligere. Spillet er såpass omfattende at det ikke trenger hjelp av disse "kunstige" timene, så spillet taper absolutt ikke noe holdbarhet på dette konseptet. Alle brettene har i tillegg to oppgaver som er identiske, nemlig å samle sammen 100 deler av et tidligere nevnt hjerte og det å samle sammen seks "sjeler" som er spredt rundt på brettene. Det å samle sammen 100 objekter av en spesiell type skulle ikke være nytt for noen som har vært borti sjangeren tidligere, så her er det bare til å la samlemanien ta overhånd og sette avgårde med kurv og spade.
Elle, melle
Ettersom spillet er et absolutt godt plattformspill, så gjenstår det egentlig bare å bestemme seg for hvilken konsoll du skal spille herligheten på. Dersom du kun besitter en av de mulige konsollene (GameCube, Xbox eller PlayStation 2), så er spillet uansett godt nok til at de ulike svakhetene ikke bør stoppe deg fra å vurdere spillet. Grafisk sett er det merkbart PlayStation 2 som kommer til for kort, bildet er en anelse uklart, men man får uten tvil samme følelsen av store brett og resten av spillet er identisk med det som blir tilbudt på de to andre konsollene. Jeg la imidlertid merke til at jeg ikke irriterte meg over den samme lille tingen på PlayStation 2 som jeg irriterte meg over på GameCube, nemlig at man til tider måtte komme seg sørgelig nærme fiendene før de dukket opp på skjermen. Xboxen gjør dette helt glimrende, her er det ingenting man reagerer over eller tenker på, men når jeg ble sittende og spille på GameCube var det litt plagsomt at ting "spratt" litt fram fra intet innimellom.
Hakkingen som jeg nevnte tidligere i Xbox-versjonen, er ikke på langt nær like fremtredende på PlayStation 2 eller på GameCube. Man kan merke visse tendenser til treighet innimellom på PlayStation 2, men Xbox-versjonen var uten tvil verst på dette området. GameCube-versjonen er imidlertid heller ikke syndefri, en merker at det er mye teksturlasting når en bytter mellom de ulike konseptdelene av brett og rett etter at et brett er lastet. Dette varer i kanskje to-tre sekunder og er et mindre irritasjonsmoment til tider. Grafisk sett klarer imidlertid GameCube-versjonen dette akkurat passe godt, kvaliteten og utseendet er bedre enn i PlayStation 2-versjonen, men Xbox-versjonen har et renere og bedre bilde (alle tre konsollene benytter standardkabler og standard scartkontakt). Dersom du skulle besitte flere konsoller anbefales derfor Xbox-versjonen, iallfall så lenge du overlever med en noe mer klønete kontroller enn for de to andre (så fremt du ikke har small-versjonen da, som absolutt anbefales for et plattformspill).
Spillet har ingen merkbar musikk å by på, men lydeffektene er helt sånn akkurat passe vanlige. Du vil ikke akkurat sitte på kanten av stolen hver gang du hører de samme, gode gamle slålydene og hoppelydene, men det er vel strengt tatt ikke så mye mer man kan forvente av et spill i denne sjangeren. Man går ikke og kjøper et plattformspill fordi det har så fete lydeffekter eller fordi musikken er så grusomt bra. Her er det helt greit nok til at man ikke reagerer noe negativt på det, så i bunn og grunn er det ikke noe poeng i å si stort mer om emnet.
Konklusjon
Vexx er et pent og underholdende plattformspill som ikke nødvendigvis tilfører sjangeren noe nytt, men som klarer å holde seg til et godt og velprøvd konsept. Spillet er godt gjennomført og forholdsvis langt og vanskelig i forhold til andre spill i samme sjanger, så det kan passe godt for litt eldre spillere. Spillet har kanskje en litt mørk stemning (sammenligned med f.eks. Super Mario Sunshine eller Pac-Man World 2), men er ikke videre skummelt. Med andre ord: savner du et helt kurant plattformspill i sommer, med mangfoldige timers utfordring og forholdsvis lite irritasjon, så er Vexx et meget godt alternativ.
