I 2016 så Final Fantasy XV dagens lys via Luminous Productions, stortittelen Square Enix viste frem i varierende form i brorparten av et tiår frem til utgivelsen.
Spillet endte dessverre opp som et halvveis gjennomkokt produkt. Det bar spor av å ha overfokusert på gimmicker fremfor substans – en verden som så mye større ut enn den var, et kampsystem som – igjen – så mye kulere ut enn det endte opp som, og en hovedfortelling som kunne fullføres på intet mindre enn 20 timer.
Hvorfor nevner jeg dette? Forspoken er nemlig i en ganske så lignende situasjon. Etter å ha blitt vist frem i demo- eller konseptform i flere år nå, er Forspoken også laget av godeste Luminous Productions. Og dessverre gjentar historien seg.
Alice i eventyrland
Forspoken forteller historien om Frey, en jente fra New York som har lite å takke verden for. Som foreldreløs og på kant med loven har hun nesten gitt opp alt – det vil si, hun har spart opp nok penger til å reise fra New York og begynne et nytt liv med katten Homer. Men i det leiligheten hennes settes i fyr går sparepengene tapt, og Frey blir tvunget til å gi fra seg katten til den eneste personen hun stoler på; dommeren som viste omsorg for henne. Helt alene finner hun tilfeldigvis en armlenke i gull, som viser seg å åpne en portal til en annen verden. Og ikke bare det. Armlenken snakker, og gir Frey magiske krefter.
På ville veier må Frey og «Cuff» som hun døper ham, ut på reise i verden Athia for å finne sivilisasjonen. Athia er imidlertid på randen av ødeleggelse ettersom «the Break», en mørk kraft, korrumperer kontinentet mer og mer for hver dag som går. Vokterne som skulle forsvare landet, er i stedet i ferd med å ødelegge det, og folket lever i konstant redsel for hva som venter dem. Det er med dette som bakteppe at Frey, en tross alt oppegående 21-årig jente, må samle stumpene og sette ut på eventyr med Cuff for å finne en løsning på korrupsjonen – og en vei hjem igjen.
Et kampsystem under utvikling
Forspoken lener seg tungt på systemene som gjør spillet unikt – de kjappe bevegelsene og det storstilte kampsystemet. Ved hjelp av Cuff kan vi nemlig sprinte og hoppe over store strekninger på null og niks ved å holde nede sirkel-knappen, og på sitt beste føles det både smidig og morsomt å ta seg fra ett punkt til et annet. Hele spillet sirkler rundt dette bevegelsessystemet, og ettersom man kan forflytte seg såpass kjapt, er også verden blitt gjort større og åpnere enn de fleste.
På samme tid er kampsystemet like kjapt som det er sprettende, og Frey hopper, dukker, og smetter unna fiender mens hun kaster alskens magi tilbake, alt ved bruk av intet mindre enn to-tre knappetrykk. Igjen, dette er en visuell fest av partikkeleffekter og som plukket rett ut av en animert Final Fantasy-film fra tidlig 2000-tallet. På sitt beste er denne slåssingen unik og til tider spektakulær, men det tar tid før de kuleste mulighetene og angrepene viser seg, og kampene i begynnelsen lider av at man gjør mye av det samme. Faktisk er sistnevnte noe som preger hele spillet i varierende grad, og mangelen på ordentlig mange oppgraderingsmuligheter gjør at følelsen av progresjon er lite tilstedeværende.
Forspoken lener seg så mye på disse unike systemene sine at de snart begynner å føles ut som gimmicker, spesielt fordi utvikleren ser ut til å ha formet spillet rundt dem, og ikke motsatt. For selv om denne smidigheten føles godt – og føles ut som en fortsettelse av det mer vertikale bevegelsessystemet i Kingdom Hearts 3 hvor man kunne løpe opp vegger – eksponerer det også et av Forspokens store problemer: denne verdenen er egentlig veldig tom. Det er sjeldent at jeg er så lite interessert i å utforske åpne områder, men Forspokens Athia er altså så lite sjarmerende og så lite tiltrekkende – være det grunnet mangel på dybde, muligheter, eller mangelen på bruk av figurer og generelt liv og leven – at jeg er dørgende lei etter bare noen halvtimer. For når alt kommer til alt, er Forspoken ufyselig forutsigbart, bare halvveis utviklet, og en skygge av hva det kunne vært.
Hva er dette egentlig?
I Forspoken skal smidige bevegelser, eksplosive kampsystemer, en magisk åpen verden og en mystisk fortelling med opp- og nedturer sammen skape en fantastisk opplevelse. Dessverre fremstår spillet for det aller meste som et produkt som har fått altfor lite tid i ovnen; en ide som kom altfor langt, og en gjennomføring som ikke strekker til det en ordentlig god fortelling krever.
Grunnen er enkel – Forspoken minner først og fremst om en vri på Final Fantasy-fortellingen, men er skrumpet ned til en hovedfortelling som kan fullføres på intet mindre enn 10-12 timer. Samtidig er Athia tydelig en verden som er ment å virke svær og variert, med mye bakgrunnshistorie og kjærlighet lagt inn i dens skapelse - i aller minst dens tanke. Men ingenting av dette får tid til å puste eller bli vist frem på en ordentlig god måte. Det aller meste blir nemlig forklart i menyer fremfor mellomsekvenser eller mens man selv spiller, og fordi spillet er såpass kort, gis den neimen ikke mye tid til å utfolde seg. Det betyr likevel ikke at verdenen blir noe bedre av å bruke mer tid i den, for den er rett og slett iboende kjedelig og sjelløs.
Samtidig virker det ikke helt som om Luminous Studios (igjen: skaperen av Final Fantasy XV) skjønner hva de vil si, eller hvem spillet er ment for. For selv om Forspoken er dystert, mørkt og til tider skremmende, vitses det så til de grader at man kan spørre seg om man har skrudd på en Marvel-film. Her renner vitsene som oppgulp fra spedbarn – og i likhet med oppgulp er det ikke alltid like ønskelig eller velkommen.
Frey viser lite ærefrykt for sine bedre i denne nye verdenen, ei virker hun så forskrekket eller overrasket som hun burde være over å ha landet i et fullstendig nytt og farlig univers. I stedet velger hun å leke-krangle med kompanjong Cuff, og igjen er det noe som ikke stemmer.
Det som er tenkt å være morsomme eller sjarmerende frem-og-tilbake-spydigheter, ender for det meste opp som irriterende eller lite morsomme kommentarer. Lite i Forspoken gjør noe spesielt for å fortjene vår medfølelse (bortsett fra generell menneskelig empati), og på samme måte har ikke forholdet mellom Frey og Cuff greid å fremstilles som verken er morsomt eller sjarmerende. I et spill med så mye dialog som dette, merkes det desto mer når utførelsen ikke stemmer overens med tanken. Samtlige figurer kunne trengt noen ekstra timers eksponering for å læres å kjenne så godt som de burde.
Hva er det som skjer hos Luminous?
Problemet med Forspoken er rett og slett hvor lite interessant det er, og hva det sier om situasjonen hos studioet. Dette holder rett og slett ikke til påske. Forspoken har liksom alle komponentene av et godt japansk rollespill. Her er en mørk og ukjent verden som skal utforskes, mektige slemminger som skal temmes, og personlige kamper som skal vinnes. Men ingenting er fortalt eller fremstilt som det burde. Det eneste som redder Forspoken på en narrativ måte er det fantastiske stemmeskuespillet som alene redder den relativt keitete dialogen, og animasjonene som i det minste til tider viser realistiske ansiktsuttrykk og på den måten hever opplevelsen.
Forspoken tilbyr noen genuint gode og hjertevarmende og -skjærende øyeblikk, men bortsett fra disse talentene er det veldig lite her som skiller seg ut. Du har liksom opplevd denne isekai-fortellingen før (en person befinner seg plutselig i en annen verden), og det er lite ved figurene som fremstår som unikt eller spesielt menneskelig. Til tross for utsettelsene av spillet, og på samme måte som Final Fantasy XV i sin tid, virker Forspoken fullstendig uferdig, lite gjennomtenkt, og nærmest som en tek-demo fremfor et ordentlig fullverdig spill. Og det er en tragedie når det er tydelig at ganske mange tanker er lagt inn i hvordan dette spillet skulle fungere.
Konklusjon
Det triste med Forspoken er hvor konstant nærme det er ved å være så mye bedre enn dette. Spillets beste sider – kamp- og bevegelsessystemet – er ulikt det meste der ute og er ofte morsomt, men mangler den ekstra piffen, variasjonen, og følelsen av progresjon for å bli ordentlig bra. Samtidig er stemmeskuespillprestasjonene genuint gode, og gjør at jeg klarer å tolerere og til tider like våre hovedfigurer til tross for de mange kjedelige og tullete tingene de faktisk sier.
Alt faller imidlertid sammen når den forutsigbare fortellingen og den uhyre uinspirerte åpne verdenen aldri klarer å sjarmere. Magisk er den definitivt til tider, men det gjemmer seg sjeldent noe mer enn det man kan se på overflaten, og fordi man kan bevege seg så raskt som man kan, er den heller ikke laget for å nytes i det stille, og er nærmest fullstendig uten de finere detaljene man kan forvente fra ordentlig sterke sandkassespill.
Forspoken er rett og slett et spill jeg måtte pine meg gjennom, og selv om det bare tok meg rundt 10 timer å fullføre, føles det fortsatt ut som bortkastet tid.
Forspoken er ute til PC og PlayStation 5 (testet).
